Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Tenk på hva du har i vente!

Tenk på hva du har i vente!
Av Per Bergene Holm



Malakias 3:13-4:2

Herrens ord gjennom profeten Malakias er ransakende, det er tukt og anklage. Formen er spesiell. Det er som en dialog, vi møter stadig motspørsmål og innvendinger. Jeg tror at Gud gjennom det vil vise hvordan folket har begynt å diskutere Guds ord. Er det ikke slik det er i dag også? En vil ikke ta imot tukt eller bøye seg for det Guds ord sier, men en protesterer, kommer med innvendinger, begynner å diskutere Guds ord for selv å komme fri. Det er livsfarlig.



Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Men dere sier: Hva har vi sagt oss imellom?

Herren viser til hva folket sier og kaller det anklager mot seg. Vi ser at folket ikke kan være enig i dette. De kan ikke se at de har talt i mot Herren, når de har snakket med hverandre.



Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud! Hva vinning har det gitt oss at vi har aktet på hans bud, at vi gikk i botsgang for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

Folkets verdslighet og vantro åpenbares. De ser på gudsfrykten som en vei til vinning. De har ikke sin glede i Gud og hans frelse fra dommen. Når de ikke ser noen umiddelbar jordisk fordel av sin gudsfrykt, ser de hele tjenesten for Gud og livet etter hans bud som noe ganske fåfengt, et slit uten vinning.

En troende kan også komme inn i slike tanker, som Asaf gjorde, men den som taler på denne måte åpenbarer at han har et troløst hjerte (jf Sal 73:12-15).

Den som tenker og taler slik, vitner om at han ikke elsker Herren, har ikke sin glede i Gud og sin lyst i hans lov. Da er det ikke nåde å få høre Herren til og eie hans vennskap. Nei, en misunner tvert imot de ugudelige som kan synde fritt. Der har en sin lyst, mens livet med Gud bare er et tungt ork. Det er den ugjenfødte trellen som taler slik, den sammenløpne hop som følger Guds folk, men som har sitt hjerte igjen i Egypt. Og de er en fryktelig snare også for de troende, for de fører en verdslig ånd inn i den troende forsamling.



Da talte de med hverandre, de som frykter Herren.

Helt mørkt var det ikke. Det var noen som fryktet Herren i sannhet. De talte ikke ord mot Herren, men de talte med hverandre. Hva de talte om får vi ikke høre, men vi kan tenke at de minnet hverandre om å leve i syndenes forlatelse, i den frelse som Herren åpenbarte for dem i forsoningen, og formante hverandre til å holde ut i troskap og lydighet (jf Heb 10:19-25).



Og Herren lyttet og hørte det.

I dette lys blir det godt og nødvendig å komme sammen om Guds ord. Det er ikke noe verden akter på, men Herren som troner i himmelen akter på det. «For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte» (2Krøn 16:9).



For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn.

Herren glemmer ikke sine, men han lar deres navn, deres bønner og nødrop skrive opp i en minnebok. Herren vil komme dem i hu, han vil se til dem og komme dem til hjelp i deres nød.

Det er også som et indirekte svar til dem som syntes det var fåfengt å tjene Herren. Se, hvordan Herren «lønner» dem som frykter ham og høyakter hans navn! Det gjør de sannelig ikke forgjeves. Og likevel, de holder ikke regnskap over gitt og mottatt, men lever med Herren i hans nåde og frelse, for intet.



De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dag jeg gjør mitt verk.

På dommens dag skal Herren vise seg stor, både i sin nåde og sin dom. Da skal han på en særlig måte verne om dem han kaller sine, sin eiendom. Vi møter den samme tanken i Jesu yppersteprestelige bønn: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet…» (Joh 17:24).

Den siste setningen kan også oversettes: Den dag jeg framstiller (mine) i (deres) kostbarhet (skatt/juvel).



Og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham.

Den som er sønn, får ikke lønn etter fortjeneste, men av nåde. På regnskapsdagen skal ikke Guds barn dømmes etter fortjeneste, men de skal få nåde. På den dagen skal Herren trøste sine, tørke av dem tårene, lege alle savn og på alle vis ta seg av dem.



Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.

Her i tiden ser det mang en gang ut som om den rettferdige ikke har noe igjen for å frykte Herren, kanskje tvert imot, men på dommens dag skal det i sannhet bli åpenbart.



For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.

Hvilken fryktelig dag! Da er det ingen barmhjertighet, men da skal synderen få sin lønn, da skal han få betalt for sin tjeneste under synden, og den lønnen er døden.

Den ugudelige skal bindes sammen som verdiløs halm og kastes på ilden. Her i tiden har de ugudelige og overmodige hatt makten og syntes herligere enn de troende, men da skal deres kraft (rot) og deres herlighet (gren) tilintetgjøres.



Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger.

De troendes frelse kalles rettferdighetens sol. Herrens frelse er rettferdig, den grunner seg på at synden er sonet og skylden er betalt. Den bygger ikke på vilkårlighet eller urett. De som lever i troen på lammet, på Stedfortrederen, har en rett hos Gud (Joh 1:12). Gud krever ikke synden betalt to ganger, men erklærer den rettferdig som har troen på Jesus.

Det er også rettferdig, sier Guds ord, at de som her i tiden har måttet lide og hatt trengsel for Jesu navns skyld, på den dag skal få oppleve frelse og herlighet (2Tess 1:5-10).

Her i tiden opplever de troende mørke og natt. De er i trengsel og nød. Men da skal rettferdigheten gå opp som en sol over dem, de skal få oppleve frelsens dag og for evig være fridd fra mørke og natt. Da skal de få hvile fra sine gjerninger, fra sin trengsel og nød. Da skal de mettes fra sin sult.

Som kalver som har stått innestengt på båsen en hel vinter, og endelig får springe ut i sol og frihet, skal de troende da endelig komme ut i sitt rette element, og springe som kåte dyr av glede og fryd. Et herlig uttrykk for den troendes framtidsutsikter! Hvilken «lønn» for en kort tids trengsel!



L&E 43. årgang, nummer 1