Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesu sår

Jesu sår
Av Erling Ruud

Det eneste Jesus viste sine disipler etter oppstandelsen, var sårene. Da han kom til sine redde venner på salen i Jerusalem, viste han dem sine hender og sin side. «Da ble disiplene glade, da de så Herren». De to Emmaus-vandrerne kjente ham ikke før han brøt brødet: Da så de sårene i hans hender. Det var sårene som jaget tvilen bort fra Tomas, så han falt ned for Jesus og ropte: Min Herre og min Gud!

Vår dypeste kilde til glede er Jesu sår. Når vi er redde og frykter for verdens forfølgelse og hån og spott, da viser han oss sine hender og sin side. Jesu sår er seiersmerkene. For alle svake kristne, for alle redde disipler, for alle som er nedtrykt av sine stadige nederlag, er det en evig glede i Jesu sår. Sårene forkynner at han har seiret for oss.

Når Jesus er borte for oss, når de gode følelser svikter, når vi ikke lenger føler hans kraft og hans nærhet, da kan vi i bønn se hen til ham og si som de to: Herre bli hos meg! Og han skal komme og vise deg sårene i sine hender – «Se, jeg har tegnet deg i begge mine hender».

I tvilens og fortvilelsens mørke, når det ikke er synlige frukter i livet, når alt går imot, og prøvelser og vanskeligheter formørker synet og sinnet, da er det igjen bare Jesu sår som kan gi fred og hvile og ro. Gjør du som Tomas, og går til Jesu venner og forteller dem om din tvil, og ber og venter sammen med dem, da vil han vise deg sine sår. «Han er såret for våre overtredelser – og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53).



Om noen meg nå spørre vil
om grunn til salighet,

og om det hører mere til
som man bør have med,

foruten Jesu sår og blod
som han for verden flyte lot.

Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod!



Fra andaktsboken «I lyset», Lutherstiftelsen, 1939



L&E 43. årgang, nummer 1