Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesus Kristus ­- vår Herre

Jesus Kristus ­– vår Herre

Av Sigbjørn Agnalt



«Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre.»



Vår Herre

Jesus Kristus – vår Herre. I forklaringen sier vi: «Jeg tror at han er min Herre som har gjenløst meg fordømte og fortapte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt». Han er min Herre fordi han har gjenløst meg. Jesus sier at ingen kan ha to herrer. Er det den ene, så er det ikke den andre. Er det Jesus, så er det ikke synden, døden eller djevelen. Hvordan kan det henge sammen? Det er skjedd noe stort. Det har skjedd en forløsning.

Også i det profetiske ordet om Jesus i Jes 9:6. klinger dette med. Her tales det om barnet som er født oss og sønnen som er gitt oss. Jesus ble født oss, men det var ikke nok, han måtte også gis oss. Ved at han ble født oss kunne han også gis oss. Han ble gitt oss da han gav seg selv for oss og forløste oss ved sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død. Derved ble han, som har herredømmet lagt på sine skuldre, vår Herre. Han som kalles Under, vårt under. Han som heter Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Han er dette for oss. Han er vår Herre!



Veldig Gud

Vår veldige Gud – veldig betyr at det er noe ufattelig stort med ham. Alt ved ham sprenger alle forestillinger, alle grenser. I Ord 8:22-30 taler han om seg selv. Fra evighet ble jeg født – da han bygde himmelen, var jeg der. Universet som er så stort at det sprenger alle grenser, hva vet vi egentlig om det? Forsvinnende lite. Jeg var der, sier han. Han var med som kunstner til å utforme det, skape det, sette det på plass, alt – fra det minste til det største. Det fjerneste og ytterste, hans hånd var der. Sola, 109 ganger større enn jorda, nesten 150 mill km unna, gir lys og varme til alt liv på vår jord. Hvor har den sin ufattelige energi fra? Fra han som skapte den, og skapte den fra seg selv. Men også den blir liten i himmelrommet – Veldig Gud.

Ta så en vanlig og ubetydelig ting som en flue. Den er så liten at vi knuser den som ingen ting. Men den er et levende vesen, den er et under så stort at vi kan aldri fatte det. Den spiser, drikker, den har prismeøyne som ser i alle retninger. Den flyr, den spaserer hvor som helst i tak og vegger. Den formerer seg med en utrolig fart. Bare en flue, sier vi, men fortell hvordan det er mulig å lage en slik. Hvordan er han som kan det? – Veldig Gud.

I Mat 8:23-27 leser vi om stormen, naturkreftene, det veldige, brutale som bare velter fram, river med seg og knuser. Disiplene var så overmannet, rådløse, kraftløse og livredde. Men de hadde en med seg. Han var deres mester. Så reiser han seg, for dem. Da står det en der i båten på Genesaretsjøen mens vinden hyler og sjøen koker i svære bølger. Han truer vinden og bølgene, og sier: «Ti, vær still»! Og det ble blikk stille. Ser du hvilken stillhet? Øyeblikket da det gikk opp for dem: Veldig Gud. – Han er vår Gud – født oss og gitt oss.



Tidsånden

I beretningen i Dan 3 er Nebukadnesar den onde verdensherre. Han reiser en billedstøtte i gull, 30 meter høy og 3 meter bred. Den skulle være kongens bevis på herlighet og makt. Så stiller han et absolutt krav. Alle skal falle ned og tilbe billedstøtten. Den som ikke gjør det, skal kastes levende i den brennende ildovnen (v 6).

Slik er denne verden og denne verdens herre, urokkelig i sitt krav, grusom og nådeløs i sin vilje til å drepe. Vi møter den gjennom det som kalles tidsånden. Rosenius sier om den: «Tidsånden avhenger og består av verdens mennesker, deres ånd og vesen». Det vil si mentaliteten i samfunnet, det som vi møter over alt. Ja, også fra vårt eget kjød møter vi den. Den driver oss og tvinger oss i en bestemt retning og krever at vi skal oppfylle dens ønsker.

Å tilbe hans bilde er at hele vårt liv er rettet mot å følge tidsånden Vi innretter oss etter tidens tankegang og kjødets lyst. Vi tilber ved å gi vårt liv, vår tid og vårt hjerte til tidsånden. Dette gjør mange samtidig som de tilber Gud. Det er helt greit for denne verdens herre. Det hadde også Nebukadnesar kunnet akseptere. Slik gjorde Israel også mange ganger. De sa: Min Gud! Vi israelitter kjenner deg! Det sa de samtidig som de drev avgudsdyrkelse og fulgte sine egne onde tanker (Hos 8:2-5). Avgudsdyrkelse er havesyke og pengekjærhet. Hensynet til økonomien tvinger seg alltid fram først. Guds veier avvises som utenkelige, fordi: «Det har vi ikke råd til». Så dyrkes mammon, mens Jesus og kristendom er noe vi driver med sånn som det passer.

Det samme gjelder egoismen, selvdyrkelsen. Det reflekteres ikke engang over hva som er Guds vilje med våre liv, for det er så selvfølgelig at alt innrettes etter mine ønsker, mine interesser og mine behov. Evner og krefter, den beste tida, går til å dyrke «meg selv». Det gode liv søkes i egoismens herlighet, nytelsens herlighet, karrierens herlighet, maktens herlighet og selvlivets herlighet.

Dette og mye, mye mer kan vi si om tidsånden. Den driver oss alle i en bestemt retning, dit den vil ha oss, inn under synden. Det meste av kristenheten i dag har havnet der. Og vi merker dens tvingende makt. Vi blir dratt med vi også. Den trollbinder oss. Vi presses opp i et hjørne hvor alle våre muligheter til redning er forbi. Har du opplevd tidsåndens krefter, dragsuget fra vår tids forførelse? Hvilken innflytelse den har i ditt sinn? Den er forførersk og lokkende, til døden.

Hvem kan bli reddet fra denne fare, bli bevart hos Jesus og tilbe ham alene, få leve med ham et liv som går mot strømmen på rette måten? Mange tror at her gjelder det å kjempe imot, å bygge opp en barriere mot synden ved motstand og forakt i vårt sinn. Men det holder ikke, det sitter en djevel og ser på oss og ler, og han sier: jeg ser du elsker synden du også! Bak alle barrierer hersker synden og finner alltid veier til utfoldelse, bak de kristelige fasader. Det er en annen vei til seier som Skriften viser oss.



En var hos dem

Det sto tre menn foran Nebukadnesar; Sadrak, Mesak og Abed-Nego. Utenfor var den kjempestore ovnen fyrt opp. De hadde valget mellom å falle ned å tilbe, eller å pådra seg kongens vrede, som betydde å bli kastet i ildovnen (v 15). Men til kongens trusler snudde de bare ryggen. Vi trenger ikke bry oss om deg eller ta hensyn til dine trusler, svarte de. Hva hadde de å stille opp med mot en slik mektig herre? Det var sagt med to ord: Vår Gud – Den veldige himmelens Gud er vår, og vi er hans.

Så gjorde Nebukadnesar ovnen sju ganger hetere, og de ble kastet med full kledning i ovnen, som var så varm, at de som førte dem til ovnsdøren ble drept. Flammene slo imot dem. Kongen hadde utsikt inn i ovnen. Nå stirrer han inn i den for å se dem brenne opp. Men det er noe annet han får se. Fire menn går løse omkring inne i ovnen. Fire – én var hos dem, han så ut som en gudesønn. Det var han som er veldig Gud.

Det ble en veldig seier. Kongens makt og vrede ble gjort til intet. Ilden kunne ikke skade dem. De kom ut og det fantes ikke spor etter flammene på dem. De seiret, men ikke ved egen visdom og makt. Én var hos dem, og det var nok. Han tok dem ikke ut av ilden, slukket den heller ikke. Men han gjorde den til intet for dem med sin veldige makt, for de var hans.

«Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre». I det er alt vi trenger for livet, i åndskampen. Disse tre trodde det, og de trodde ikke for mye. Det var deres seier. «Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro» (1Joh 5:4).







Tro, når deg verden forfølger.

Med deg i ovnen går

en lik en gudesønn herlig.

Prøven du trygt består.



Tro, selv om vennene svikter.

Tro, når kun én står med:

Jesus, din venn, vil deg følge,

daglig med all sin fred!



Tro under alt som deg møter.

Snart du jo hjemme er!

Da skal du evig få skue,

det som du trodde her.



Himmel og jord skal brenne.

Høyder og berg forsvinne.

Men den som tror skal finne:

Løftene rokkes ei!

Lewi Pethrus, 1915 (Sb 364:4-6)






L&E 44. årgang, nummer 4