Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fører vi de unge inn i vekkelse?

Fører vi de unge inn i vekkelse?
Av Per Bergene Holm

Når våre barn kommer i den alder at de blir bevisst sin egen vilje, så opplever vi trass, sinne, ulydighet mot oss som foreldre, mot andre voksne og mot Guds ord og bud. Slik er menneskenaturen, den er fiendsk mot alt som hører Gud til og enhver autoritet som står i Guds sted. Vår kjødelige og selviske natur vil være sin egen herre og følge sin egen lyst, hevde seg selv.

Når barna kommer i puberteten og blir tenåringer, så våkner enda mer av deres egenvilje og selvbevissthet. De blir selvopptatte, ikke minst merker vi det ved at de blir opptatt av kropp og utseende. De kan stå lange stunder foran speilet og vurdere sitt eget utseende og forsøke å gjøre noe med det. De søker stadig etter aksept og er opptatt av at andre skal synes om dem. De vil bli tatt alvorlig og bli hørt hos de voksne, de vil ha et ord med i laget og ikke lenger bare følge det som andre har bestemt for dem. Ofte vil de da gå sine egne veier og kommer i opposisjon til sine foreldre. De søker ut, de tøyer grenser og krever samtidig å få aksept for det de selv står for og mener.

Psykologien sier: "Gi de unge rom for sitt!"
Psykologer og pedagoger vet å fortelle oss at det er sunt for barna å få utfolde seg, tøye grenser og vi som foreldre må for all del ikke ta dette tungt: "Det er naturlig, dvs det er noe vi må lære oss å leve med. At barna smeller med dørene, roper og skriker til deg i sinne, trasser og trosser deg, det må du leve med og ikke ta på vei for. Det viktigste er at barna dine får kjærlighet og trygghet, at de vet at du alltid er der når de har bruk for deg osv. Jo, de trenger nok grensesetting, men grensene må være forståelige og rimelige. En kan ikke forvente at barna og de unge skal rette seg etter grenser de ikke forstår eller ikke synes er rimelige. De må få lov til å prøve og feile, selv om det kan gå veldig på tvers av det vi selv står for og ønsker for våre barn. Og vi må huske på at de verste utslagene vokser de av seg, det går over etter en stund. Så ta det med ro, vis åpenhet og gi de unge tillit og aksept. De må få finne sin vei og sitt ståsted."

Ungdomsledere i kirke og bedehus
Mange ungdomsledere har lært å tenke på samme måte: "Skal vi nå barna og de unge, skal vi vente at de vil finne seg til rette hos oss, så må vi være romslige, la dem få prøve og feile og slippe til med det som er deres. Vi kan ikke vente at de skal trives hos oss "gamle" på våre møter, med lange taler og kjedelige sanger. De må få ha sin stil, sin musikk, sine virkemidler og omgangsformer, sin underholdning, sin forkynnelse osv. Noe av det er kanskje vanskelig å svelge for oss, men elsker vi barna og de unge, så tåler vi det. Vi får heller holde for ørene av og til."

Skal vi føye de unge?
Er dette rett? Er det slik vi elsker våre barn og unge, at vi løper etter dem og disker opp for dem, føyer dem og legger til rette slik at de får det som de vil? Er det våre møteformer som er problemet, vår musikk, våre virkemidler og vår forkynnelse? Er det derfor ikke de unge blir med? Eller finnes det en annen forståelse og en annen vei?

De unge trenger å se seg selv i Guds ords lys
Det som våkner til bevissthet hos barna og de unge er ikke en ren og uskyldig natur, men det er menneskets egenvilje, og den viljen er like egoistisk og syndig som menneskenaturen er det! Derfor holder det ikke å si at det er naturlig. Selvopptattheten, egenrådigheten, trassen og trossen, den er syndig. Å bli selvstendig og voksen og ansvarlig for sine egne handlinger, det er både naturlig og sunt, det er en del av en sunn modningsprosess, men fordi menneskenaturen er syndig, så utfolder dette seg også som ulydighet og trass, egenrådighet og krav om å få rom for alt det som er av egen vilje og lyst. Og det er like mye synd hos barn og ungdom, som hos alle andre. Ja, det er desto mer alvorlig når et barn og en ungdom krever å få gjennom sin vilje og krever rom for sitt, for barna og de unge har et særlig bud om å lyde sine foreldre og foresatte, hedre dem og ære dem.

Og det må barna og de unge få høre. Det må mor og far si, det må ungdomsledere og forkynnere si. Barna og de unge må ikke bare bli bevisst sin egenvilje, de må også bli seg bevisst at denne egenviljen er fallen og syndig, med et naturlig fiendskap mot Gud og alt godt. Det vet de ikke av naturen! Å bli seg bevisst dette er syndserkjennelse.

Og det skaper vekkelse hos barnet og den unge når syndserkjennelsen våkner gjennom Guds bud og formaninger til et hellig liv i sannhet og renhet og lydighet mot Gud og foreldre. Da blir selvopptattheten synd, da blir trassen synd, lysten blir synd, ungdommens gjengse samværsformer og musikk og mangt annet som hører verden til blir også da synd. Og mye av det en har ønsket å få aksept for og har stått for blir også synd. Da er det ikke lenger mor og far, lærere og andre voksne, bedehuset og det som forkynnes der osv som er problemet, men det er jeg. Det er ikke mor og fars strenghet som er problemet, men det er min ulydighet, mine svar og min vrangvilje. Det er ikke Guds bud som er problemet, men det er min manglende vilje til å lyde og følge dem. Tenk, jeg som trodde at jeg ville være en kristen, jeg vil ikke følge Guds bud! Jeg har nok lyst til det på en måte, men samtidig så vil jeg ikke.

Barna trenger vår kjærlighet og vår tid
Denne erkjennelse får ikke barnet og den unge i et øyeblikk, men det er noe som blir til gjennom lang tid og mye kamp. Foreldre og andre må tåle mye kritikk for sneversynthet og manglende forståelse og kjærlighet, og de må tåle mange dørsmell og harde ord. Men står de fast og har en slik kjærlighet til barna og de unge at de ikke føyer dem når den syndige egenviljen og trassen krever sitt, men holder fram for dem sannheten, lar barna og de unge speile seg i Guds bud og ikke bare i sitt eget speilbilde eller i hverandre, så kan denne erkjennelse vokse fram hos barnet og den unge. Nå skal det understrekes at uten kjærlighet og tid til samtale og sann omsorg og nød for barna og de unge, så hjelper det lite med klare grenser og fasthet i oppdragelsen. Da skapes det bare vrede, trass og hardhet. Sann kjærlighet knyttes ikke til barnets lydighet, men er der alltid, viser seg kanskje mest når barnet er ulydig. Da får det særlig tid og oppmerksomhet. Det får ikke bare skjenn og straff, men det får også oppleve at far og mor tar seg tid til å prate og forklare, rettlede og gi uttrykk for omsorg og levende interesse og nød for barnet sitt.

Barnet får be om tilgivelse og oppleve at gjennom tilgivelsen blir alt godt igjen. Barnet får erfare en far og mor som gjerne tilgir og glemmer. Det vonde kan gjøres opp, ryddes bort, gjennom syndenes forlatelse. Når barnet kjenner denne kjærligheten, som alltid er der og ligger under hele forholdet mellom barnet og far og mor, så skapes det noe i barnets hjerte. Det skapes tillit til mor og far, tillit til at de vil meg vel og de ønsker mitt beste. De er ikke bare sinte, men de er glad i meg, ikke bare i de gode stundene, men også når de tukter meg. Ja, de tukter meg nettopp fordi de elsker meg. Og tukten er ikke siste ord, men det er en vei ut av det vonde, syndenes forlatelse. Far og mor vil at det skal være godt, og det blir det første når alt er oppgjort. Det barnet som ikke kjenner denne kjærligheten bak tukten, vil tuktes til ingen nytte. Ja, det kan tuktes til stor og alvorlig skade! Da egges vreden, sinnet og hatet.

Barna og de unge trenger vekkelse!
Men selv om kjærligheten er der, så vil nok mor og far kunne få høre barnet eller den unge si: "Dere er ikke glade i meg, dere bryr dere ikke om meg." Det gjør derimot den og den som alltid føyer barna sine, som lar dem få lov til det og det osv. Andre kan også kritisere og komme med velmente "råd". De "synes synd" på barna som har så strenge foreldre eller ledere. Da prøves en mors og fars kjærlighet, og slik prøves også en ungdomsleders og forkynners kjærlighet, om det er en kjærlighet som tåler å bli motsagt, skjelt ut, misforstått og løyet på. Det er ikke lett i dag. Det er så mange som ikke vet hva vekkelse er. Når det bryter på hos de unge, blir det skrik og leven. For kjødet vil ikke bøye seg, det koster kamp å nå fram til selverkjennelse, det går ikke uten smerter. Det koster alltid smerter når noe skal bli født!

Og i dag er det mange som vil føye de unge, la dem få rom for sitt, komme med sitt eget og utfolde det etter sine egne tanker. Så får de voksne heller "holde for ørene litt", "være romslige" og "legge bort kjepphestene sine". Da blir det fred og fordragelighet i Guds rike!

Ja, men det blir ikke vekkelse, det blir ikke syndserkjennelse og nød for sin sjel. En får jo kjødet og egenviljen og lysten og verdsligheten og alt med seg på himmelveien. Hva skal en da med vekkelse og omvendelse?

Er barna våre frelst uansett?
Jeg har et bestemt inntrykk av at mange foreldre og kristenledere regner det som selvsagt at barna og de unge er frelst uansett: "De trenger i hvert fall ikke vekkelse, men bare å høre at de er frelst, at alt er i orden, at Jesus alltid er med dem og går "tett ved sida mi" og at det vil han alltid gjøre, uansett og under alle forhold. En må for all del ikke stille krav til kristelig vandel eller komme med ord om hva et kristelig liv er. Det er lovisk. Guds bud er loviske, formaninger er loviske, det er da ikke meningen at vi skal leve etter dem? Det er jo loviskhet det! Jesus har jo gjort det, og det får være nok! Det skal jeg slippe, og heldigvis for det! Det ville bli litt av et trelleliv. Tenke seg til å tjene de andre hver tid og stund og forsake all synd og urenhet og bare gjøre det som var godt og rett og hellig og rent. Nei, det er godt at vi er fri fra loven, det er godt at Jesus er glad i syndere og frelser syndere, for da slipper vi heldigvis å ta det så nøye! Ja, det er jo egentlig farlig å ta det for nøye, det er jo egenrettferdighet og fariseisme det." Er det slik vi lærer våre barn og unge å tenke?

Guds bud er ufravikelige.
Våre barn og unge, og vi selv for den saks skyld, må få høre at Guds bud er gitt oss for at vi skal leve etter dem. Det er hva Gud krever av oss, og de er ufravikelige. Vi kan ikke stille oss til dem som vi vil. Vil vi til himmelen, vil vi bli frelst, så kan vi ikke la være å innrette våre liv etter Guds bud slik at vi gjør etter dem. Vår synd og vårt fordervede kjød får vi ikke med oss på denne veien, men det erkjenner jeg heller ikke uten at budet får meg i tale og åpenbarer syndefordervet for meg. Og jeg får heller ikke virkelig bruk for syndenes forlatelse, så lenge syndefordervet ikke i sannhet har gått opp for meg. Evangeliet blir bare selvfølgeligheter som jeg bryr meg lite om, som jeg ikke trenger i det daglige, verken for å tro meg frelst eller i den daglige kamp mot synden og kjødet.

En frigjort ungdom er ikke en ungdom som er fri til å følge sine lyster, fri til å være med på alt og samtidig ha en bråkjekk freidighet i tro på at Gud alltid elsker oss fordi vi er så verdifulle og enestående. Nei, en frigjort ungdom er satt fri fra Guds dom i samvittigheten ved ordet om syndenes forlatelse i Jesu blod, satt fri til å tjene Gud og andre gjennom et liv etter Guds bud. Da er en fri til ikke å følge sine lyster, til ikke å følge de andre i deres løp, moten, tidsånden osv. En er fri til å etterfølge Jesus, av kjærlighet og lyst. En er fri til å "være seg selv" i positiv forstand, være seg selv slik en er skapt til å være, frigjort fra trelldommen under kjødet, synden og verden.

L&E 35. årgang, nummer 2