Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Publisert lørdag 27. mars 2010 15:19

Ofrene i Det Gamle Testamentet(2)
Matofferet
Av Per Bergene Holm

Matofferet – et helligjørelsesoffer
Matofferet (3Mos 2 + 6:7-17) er et gave-offer, et ublodig offer. Selve ordet for matoffer betyr gave. Det samme ordet brukes også om skatt i betydningen avgift til kongen. Tienden er å regne for en slik gave eller skatt.

Matofferet ble båret fram sammen med brennofferet. Det gjaldt blant annet det stadige matofferet som prestene bar fram hver morgen og kveld.

Matofferets deler
Fint mel, ristet korn eller kaker laget av dette hørte med i ethvert matoffer.

Olje (helst olivenolje) og virak (røkelse) hørte også med ved matofferet, bortsett fra når offeret var knyttet til synd eller noe urent. Korn og olje er det viktigste av markens grøde. Derfor kan matofferet også kalles grødeoffer. Virak og røkelse er gjerne et bilde på bønn til Gud, kanskje særlig takkebønn og lovprisning.

Matofferet – en frukt av vårt arbeid og Guds velsignelse
Matofferet bestanddeler er på samme tid både frukt av vårt arbeid og Guds velsignelse, med Guds velsignelse som det grunnleggende. Vi skal så, plante og vanne, men det er Gud som gir vekst. Hvis Gud ikke velsigner, arbeider vi forgjeves for "det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til" (Ords 10:22). Når Guds velsignelse falt bort, falt også kornet og oljen bort og da ble det ikke noe matoffer.

Matoffer – et gaveoffer, til takk, pris og ære for Gud
Matofferet ble båret fram som en gave til Herren. Gud trenger ikke mine gaver for å ta imot meg, for jeg eier hans velbehag i Jesus. Likevel er det en trang hos en kristen å gi til Herren av det som Herren har gitt og virket hos ham.

Matofferet til Herren er et påminningsoffer
Våre gaver til Gud skal minne oss om hvem vi har fått alle ting av, hvem som har gitt oss "kornet og mosten og oljen." Frukten av vårt arbeid på jorden er alt sammen Guds gaver. Vi kan så og vanne, men Gud gir vekst. Alt er av Herren, enten det gjelder vår timelige eller åndelige gjerning. Da David samlet inn gaver til byggingen av templet, priste han Herren og sa: "Av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg." (Krøn 29:10-18)

Ved matofferet minner vi også Herren om hans løfter til oss. Derfor er matofferet også en bønn om at Herren må komme meg i hu og se til meg etter sitt løfte og gi meg det jeg trenger for å leve som en kristen, til ære og pris for ham.

David ber i Salme 141:2 til Herren i sin nød: "Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn! La mine løftede hender gjelde som et aftenmatoffer!" Det villige sinn som gir seg selv til Herren og vender seg til ham i bønn om hjelp til å leve etter Guds vilje, er et matoffer til Guds behag.

Matofferet er et overflodsoffer – et helliggjørelsesoffer:
Matofferet ble som nevnt lagt til brennofferet, - ikke fordi brennofferet var ufullkomment. Nei, brennofferet var fullkomment. Det ga soning og velbehag hos Gud. Den som bar fram matoffer var rettferdiggjort, og hans stilling kunne ikke bli bedre enn den var. Det var ikke derfor han bar fram matofferet.Nei, matofferet ble lagt til, oppå brennofferet.

Ved Jesus er vi renset fra synd og eier Guds velbehag fullkomment over våre liv. Jesus gir meg syndenes forlatelse, rettferdighet og hellighet for Gud. I Jesus har jeg alt jeg trenger, - og mye mer! Jeg har ikke bare fått liv hos Jesus, men jeg har fått overflod. "Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over," sier David i Salme 23:5.

Vi kunne kalle matofferet for et helliggjørelsesoffer. Det er Åndens frukt som bæres fram for Gud, ikke til soning eller rettferdiggjørelse, men som et offer til Guds pris og menneskers gavn. Det er et overflødighetsoffer, et vitnesbyrd om Guds nådes rikdom og virkekraft.

"Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning." (2Kor 9:8) Så rik er Guds nåde, det er nok både til meg og nok til å gi. "Dere har jo overflod på alt - på tro, på ord, på kunnskap, på iver, og på kjærlighet..." sier apostelen i 2Kor 8:7

Matofferet åpenbarer ektheten i troen og kjærligheten:
Det er bare den som er rik i Gud og har sitt alt i Jesus, som virkelig kan gi av et villig hjerte, fritt og for intet. Slik er det også med all sann helliggjørelse! Den kommer aldri i konflikt med å ha sitt alt i Jesus, men springer nettopp ut av et liv i avhengighet av Jesus.

Hvilke gaver er det matofferet sym-boliserer – hva er vårt matoffer?
Først kan vi ta det helt bokstavelig. Vi skal gi frukten av vårt arbeid, om ikke korn eller olje, så penger vi har tjent. 2Kor 8-9 taler om det. Der tales det om menighetene i Makedonia at "de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje" (2Kor 8:5), og da gav de nettopp av sine penger. Enhver skal gi etter evne, slik det også var ulike matoffer alt etter hvor mye den enkelte hadde. "For dersom villigheten er til stede, da er den til behag etter det en har, og ikke etter det den ikke har." (2Kor 8:12)

Prestene levde av matofferet:
Gjennom matofferet har Gud på særlig vis villet sørget for dem som har sitt kall i tjenesten for Gud. I Kor 9:13-14 sier apostelen Paulus: "Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sin føde av templet, og de som tjener ved alteret, deler med alteret? Så har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet." Vi skal gi våre gaver slik at de som har en tjeneste i Guds rike kan leve av sin tjeneste og være fullt opptatt av den. Det er å sette vår talent ut til pengevekslerne som Jesus taler om i lignelsen, slik at de kan skape forrentning av evangeliet for oss. Det blir vi aldri fattige av!

Ingenting er for lite:
Det er ikke bare våre materielle midler som er vårt matoffer. Det omfatter hele vårt liv med alt vi er og har. Hele vår gjerning og vårt arbeid skal vi gjøre for Herren, til pris og ære for ham og til gavn for vår neste.

Det er ikke sikkert du synes at du har så mye å gi. Du har så lite lys i Guds ord, så lite kjærlighet, så lite utrustning og nådegaver. Da skal du tenke på den fattige enken som profeten Eilsa kom til. "Si meg, hva har du i huset?", spurte profeten. (2Kong 4:2) Det er et ord til deg som synes at du har så lite å gi, du er så fattig. Du skal ta det du har. Så sant du har tatt i mot Jesus og han har tatt bolig i ditt hjerte, så har du alltids noe "i huset", noe du kan fylle i de tomme kar du møter hos de du omgås - "et lite ord om Jesus, en vennlig, utstrakt hånd." Du skal ikke vente på at du først blir rik, men du skal gi av det du har, selv om du synes det er lite.

Og her ligger det gjemt en hemmelighet. Det du gir til andre, det blir også til liv for deg selv. Det fikk enken i Sarepta erfare. (1Kong 17:10f) Hun hadde så lite, bare en håndfull mel i ei krukke og litt olje i et krus (matofferets bestanddeler). Men hva sier Elias til enken. Jo, hun skulle ta av det hun hadde og lage det til for ham, og så ble det til mat både for profeten og alle i enkens hus, i lang tid.

Ikke så å forstå at vi blir frelst ved det vi gir, men det holder oss i live likevel. Jeg får leve av det jeg gir til andre. Det vet den som forkynner Guds ord noe om, at nettopp det han deler med andre blir til liv for ham selv.

Matofferet er en frivillig gave:
Jo mer du gir, jo rikere blir du (2Kor 8:6). Gud vil ikke ha noen gniergave, den kan du ha for deg selv. Matofferet er en frivillig gave. Derfor må enhver "gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver." (2Kor 9:7)

Frelste sjeler er det største matoffer:
Det største matoffer vi kan bringe Gud er frelste sjeler. I det siste kapitlet hos Jesaja beskrives hvordan det i den siste tid skal komme gjenløste fra alle hedningefolkene "til matoffer for Herren, på hester, på vogner, i bærestoler …, slik som Israels barn bærer matofferet i rene kar til Herrens hus." (Jes 66:20) De frelste fra hedningefolkene sammenlignes med matofferet som bæres fram for Herren. De gjenløste er en frukt av Jesu gjerning, de er hans matoffer, men de er også en frukt av de troendes gjerning, av Guds folks gjerning, av misjonens gjerning i vid betydning. På samme måte taler Det nye testamente om de frelste som "en førstegrøde for Gud og Lammet." (Åp 14:4)

Matofferet til Herren måtte ikke inneholde surdeig:
Apostelen taler til korinterne i Kor 5 om synd som fikk rom i menigheten, og sier i den forbindelse: "Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!"

Vårt liv kan ikke være til behag for Herren så lenge kjødet, vår gamle syndige natur med sine lyster og laster ikke blir renset ut. Vårt påskelam er jo slaktet til renselse fra synden, nettopp for at vi skulle være rene og hellige. Det er det vi eier gjennom brennofferet. Er vårt matoffer syret, så vitner det om at vi ikke har del i brennofferet. Uteblir vår helliggjørelse, så vitner det om at vi ikke har del i rettferdiggjørelsen!

Vi er ved Jesus usyret, rene og rettferdige. Og det er denne nye deig, det nye menneske, som vi skal holde høytid med, tre fram for Gud og tjene han med.

Det vitner om hvor farlig det er når vårt liv og vår gjerning oppblandes med kjødelighet og egenrettferdighet. Det forderver hele vår gjerning, slik at den blir ubrukelig som offer for Gud, og ikke kan være til pris og ære for ham.

Saltet hører med til offeret:
Ethvert matoffer måtte også inneholde salt, for saltet hørte til Guds pakt. (3M 2:13) Dersom ikke maten ble saltet, ble den snart fordervet, utskjemt og ødelagt. Dersom vårt matoffer ikke inneholder salt, vil det ikke være brukelig som matoffer. Jesus taler om at de som hører ham til er jordens salt. I forbindelse med at Jesus i slutten av Mark 9 advarer sine disipler mot å ville være store og formaner dem til å være alles tjenere, ikke bli skyld i andres frafall og at de må stå i mot fristelser, så avslutter han med å si: "Hver og en skal saltes med ild, og hvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hva vil dere da salte det med? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!"

Her taler Jesus om å saltes med ild. Det må være et bilde på lidelse og nød, trengsel og selvfornektelse i tjenesten for de andre. Det koster altså å bli saltet, det svir, det innebærer selvfornektelse og lidelse. Men det er det som gjør maten gagnlig for dem som skal spise av den. Skal din gjerning være til gagn for andre og ikke bare tjene deg selv, så må du regne med at det vil koste lidelse og selvfornektelse. Du skal ha salt i deg selv og holde fred med de andre, dvs at du i din gjerning ikke skal være opptatt av å bli stor og kjempe mot de andre, men tvert i mot skal du være opptatt av å tjene og lide for de andre. Bare da kan din gjerning være et matoffer, til glede for andre og til ære for Gud.

Den som ofrer skal ikke spise av matofferet:
På samme måte skal ikke du og jeg ta til oss våre egne gjerninger og leve stort på dem eller rose oss av dem. Det Herren ved sin velsignelse har virket i våre liv, det er til ære for Gud alene og til gagn for vår neste. Gud skulle ha all viraken og det som skulle spises tilfalt prestene som deres livsopphold. Vår helliggjørelse og vår tjeneste er ikke mat for oss, det er Gud og vår neste som skal ha ære og glede av den. I Luk 17:10 sier Jesus:" Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre." 

L&E 35. årgang, nummer 2