Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ofrene i Det gamle testamente (3)

Ofrene i Det gamle testamente (3)
Fredsofferet – de helliges samfunn
Av Per Bergene Holm

Fredsofferet leser vi om i 3Mos kap. 3 og kap. 7:11-38. Det består både av blodige og ublodige bestanddeler og kalles ofte bare slaktoffer.

 

Fredsofferets deler
Blodet av slaktofferet ble sprengt på alteret og fettet ble brent som et ildoffer oppå brennofferet. Brystet av slaktofferet skulle tilhøre alle prestene, det høyre låret tilfalt den presten som stod for ofringen. Takk- eller lovprisningsofferet (det ublodige fredsoffer) er et matoffer med tre slags usyrede kaker med olje, pluss syrede kaker. En av hver kake tilfalt presten som ofret.

Resten av kjøttet og kakene ble spist av den enkelte ofrende israelitt og hans familie.


Fredsofferet er et samfunnsoffer
Ordet som er oversatt med fredsoffer har som grunnbetydning å føre sammen og gjøre hel, dvs. at det som er delt blir sammenføyet slik at fullkommen harmoni og fred opprettes. I fredsofferet blir den enkelte troende ført sammen med Gud og Guds folk.

Bibelen sier ikke at dette offeret er til soning, selv om blod blir utgytt og sprengt på brennofferalteret. Soningsblodet - som innfor Gud skaper forsoning og renser og helliger synderen - er her et vitnesbyrd om på hvilken grunn Gud kan ha samfunn med syndere, nemlig på blodets og forsoningens grunn. Her møter vi frukten av at Gud er forsonet og synderen er renset i Jesu blod. Det gir samfunn mellom Gud og synderen, til glede og takk og lovprisning.

Fredsofferet var gjerne det siste offeret som ble brakt, det gjorde ofringen fullstendig idet det åpenbarer den fullkomne tilstand av fred, harmoni og samfunn som er opprettet mellom Gud og synderen gjennom offeret.


Fredsofferet er et samfunnsmåltid
Ved fredsofferet får både Herren, prestene, den som ofrer og hans familie hver sine deler å spise av offeret. Det er et samfunnsmåltid hvor alle får nyte frukten av offeret og glede seg over det.

Det er glede i himmelen og på jorden når en synder blir frelst og får samfunn med Gud. Da heter det: "Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade." Luk 15:23-24. Faderen gleder seg over samfunnet med sønnen som har kommet hjem og sønnen gleder seg over samfunnet med sin Far.

 

De helliges samfunn
"Vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus." 1Joh 1:3. Derfor er vår glede fullkommen (1Joh 1:4), for noe større enn å ha samfunn og fred med Gud, kan ikke tenkes. Det er himmel på jord! Men vi har ikke bare samfunn med Faderen og Sønnen, vi har også "samfunn med hverandre," 1Joh 1:7.

Fredsofferet var et samfunnsmåltid for familien, hvor de sammen gledet og frydet seg over å eie frelsen og samfunnet med Gud og hverandre.

Du som hører Jesus til, kjenner til rikdommen i brodersamfunnet! Og i det fullkomne Guds rike skal de komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike (Luk 13:29). Og så er vi "ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk." Ef 2: 19. Vi er kommet nær til, vi er Guds husfolk.

 

Ett i Kristus
Dette slaktofferet kunne være både av hanndyr og hundyr. I forbindelse med innhøstningsfesten (pinsefesten) og løvhyttefesten, hvor fredsofferet og samfunnsmåltidet hørte hjemme, sier Gud: "Du skal være glad for Herrens, din Guds åsyn på det sted hvor Herren din Gud velger å la sitt navn bo, både du og din sønn og din datter og din trell og din trellkvinne og levitten som bor hos deg, og den fremmede og den farløse og enken som bor hos deg." 5M 16:11. Det skal fortelle oss at i dette samfunnet - de helliges samfunn med Gud - der er det ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann og kvinne (Gal 3:28). Nei, der er alle én i Kristus Jesus, uten forskjell.


Et samfunn av gjenfødte syndere
I tillegg til offerdyrets kjøtt inneholder fredsofferet både usyrede og syrede kaker. Det som ble ofret til Herren kunne aldri inneholde surdeig, men her leser vi at surdeigen hører med. I de hellige samfunn her på jord er det nok slik at surdeigen også hører med. Selv om vi er gjenfødt og har fått del i guddommelig natur, så bærer vi fortsatt på den syndige natur. Surdeigen er der.

Men det er likevel noe annet enn å være uren. Den som var uren kunne ikke ta del i fredsofferet. Vi kan ikke være urene og ha del i de helliges samfunn. Vi bærer på vår syndige natur, men vi kan likevel ikke leve i uoppgjort synd. Vi må renses fra urenhet.

 

Renset i Jesu blod
De helliges samfunn hviler på renselsen i Jesu blod. Det gjelder både samfunnet med Gud og med hverandre. Det tales mye om enhet i dag, men det er ingen enhet, verken med Gud eller mennesker, der synden ikke bekjennes og blir renset i Jesu blod, men der en tvert imot vil leve i den og vandre i den. Det kan vi lese om i 1Joh 1:6-9: "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket (lever i synd, er urene), da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd (syndig natur, surdeig), da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

 

Fredsofferet er et gledesmåltid
Å eie samfunn med Gud, være frelst ut av dom og død, synd og ugudelighet gir grunn til fullkommen glede. Salme 84. Det er glede over å eie syndenes forlatelse, fred med Gud, barnekår og arverett til Guds fullkomne rike. Det er glede over Guds velsignelse og nåde under vandringen. Men først og fremst er det glede over rett å slett å høre Gud til, å være hans og få ferdes i hans nærhet, og regne med hans kjærlighet og nådige omsorg og velgjerninger.

Gledesgrunnene kan også være mer konkrete, og de ulike typer fredsoffer kaster lys over det:

 

Takkofferet – et lovprisningsoffer
Takk- eller lovprisningsofferet er det mest vanlige fredsofferet og er et uttrykk for den grunnleggende og stadige glede en får ha i Gud, takken for selve frelsen. Det er takk for alt Gud har gitt meg i Jesus, syndenes forlatelse og evig liv, barnekår og fred med Gud. Det kan jeg alltid få glede meg over. Jeg kan alltid glede meg i Herren og hans velgjerninger. "La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn." Hebr 13:15.

Denne gleden er alltid ny for en kristen. Det er ikke bare slik at jeg i går fikk del i frelsen og så kan jeg i dag og i morgen glede meg over den opplevelsen og vissheten jeg hadde i går av å være et Guds barn. Nei, denne gleden er ikke noe jeg kan leve på, men den må fornyes hver dag. Og denne gleden fornyes ved at jeg hver dag får tro meg frelst, igjen og igjen ved den samme nåde. Gleden er like ny som Guds nåde er ny hver morgen. Av takkofferet fikk ikke noe kjøtt ligge over til neste dag.

 

Løfteofferet – et lovprisningsoffer over Guds særlige hjelp og nåde
Å høre Gud til innebærer også å gi Gud løfter. Vi kan tenke på hvordan Josva lover Herren: "Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!" Jos 24:15.

Vi lover å forsake djevelen og alt hans vesen, kjempe i mot synd, verdslighet, selvliv og svik. Kanskje er det også konkrete ting vi gir løfter om i vår bønn, noe vi har som vår særskilte nød: Vi lover å avholde oss fra noe, forsake noe, kjempe i mot noe, gi til noe. Men vi erkjenner at vi er ikke i stand til å holde et eneste løfte uten at Herren kommer oss til hjelp og at han utfrir oss fra det som vi kjemper med.

Gud tar det nøye med våre løfter. Tenk på Ananias og Saffira! Det vi har lovt, det skal vi stå ved. Om vi kommer i nød på grunn av det vi har lovt, så skal vi ikke gå fra våre løfter, vi skal ikke korte av og gå på akkord, men vi skal få rope til Herren og vente hjelp fra ham. Han vil hjelpe oss til å innfri våre løfter, og da skal vi få grunn til å love og prise ham.

Herren sier det selv i Salme 50:14-15. "Gi Gud takk som offer, og gi Den Høyeste det du har lovt, og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg."

Når en er i slik nød og kamp er det ikke alltid så lett å takke og prise Herren, da ligger det nærmest å klage og rope ut sin nød, ikke minst når en må vente lenge på Herren og hans redning. Da kan en kjenne seg forkastet av Gud. I Salme 43 ber salmisten: "Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk? Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger. Så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud. Jeg kan prise deg til sitar, Gud, min Gud. Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, min åsyns frelse og min Gud" (Salme 43:2-5). Slik situasjonen er nå så er han nedtrykt, men den tid skal komme at Herren utfrir ham. Da skal han prise Gud! Se Salme 27. Det er et løfteoffer - et takkeoffer for hjelp og redning i en særlig sak. Det kunne bæres fram på forhånd som en forvissning om Herrens hjelp, eller etter utfrielse som takk.

Både løfteofferet og det frivillige fredsofferet kunne spises over to dager, men ikke den tredje dag, da skulle restene brennes for Herren. Når vi på en særlig måte har opplevd Guds nåde og hjelp, bønnesvar og utfrielse, så skal vi få glede oss over det en tid, men vi skal ikke leve på det. Det samme gjelder den indre glede og oppløftelse vi kan få fra tid til annen, som det frivillige offer uttrykker. Det er godt å oppleve den følbare nåde, og vi skal få glede oss over den. Men vi skal ikke leve på den, den er ingen frelsesgrunn.

 

Frivillig offer
Noen ganger er det ikke noen særskilt grunn til at jeg vil prise Herren og takke ham. Det er bare slik at en spontant og uten noen særskilt årsak får trang til å takke og love Gud, bare fordi det er godt å høre Herren til og fordi det er godt å prise ham og minne seg selv og andre om alle Herrens velgjerninger. Vi kan godt kalle det et tilbedelsesoffer. "Med villig hjerte vil jeg ofre til deg. Jeg vil prise ditt navn, Herre, det er godt. For av all nød frir han meg ut, og mitt øye kan se med triumf på mine fiender." Salme 54:8-9.

 

Fredsofferet – en forsmak på det himmelske gjestebud
Som konklusjon kan vi si at fredsofferet er en forsmak på det himmelske gjestebud, det evige samfunn med Gud og gleden i hans nærhet - den fullkomne tilstand som Guds folk en gang for evig skal få del i. "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort." Åp 21:3-4. Alt er helet og ført til sin ende, det er for evig fullkomment samfunn, salighet og glede.

L&E 35. årgang, nummer 4