Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kan du synge den nye sangen?

Kan du synge den nye sangen?
Av C. O. Rosenius

Og ingen kunne lære sangen.....

"Og jeg så, og se: Lammet stod på Sions berg. Sammen med det var de hundre og førtifire tusen, som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner. Fra himmelen hørte jeg en røst som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden. Røsten jeg hørte, var som av harpespillere som spilte på sine harper. Og de sang en ny sang foran tronen og foran de fire livsvesener og de eldste. Og ingen kunne lære sangen uten de hundre og førtifire tusen, de som er kjøpt fra jorden" (Åp 14:1-3).

I dette herlige synet har den hellige apostelen Johannes fått se, og deretter malt for øynene våre Kristi menighet på jord. For "Sions berg" betyr her, som det også vanligvis gjør, menigheten her på jord. Det samme gjelder Heb 12:22, der det lyder slik: "Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem..." og disse som dette ble talt til, levde ennå her på jorden. Johannes så Lammet som stod på Sions berg, omgitt av den store frikjøpte skaren, som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner, og hørte en røst fra himmelen, som lyden av mange vann, og som lyden av sterk torden. Og han hørte harpespillere som spilte på harpene sine.

Men det vi spesielt skal stoppe opp ved, er den sangen han hørte. Han hørte "en ny sang" som ble sunget foran Lammets trone. Og om denne sangen er det han sier dette underlige kjennetegnet at ingen kunne lære sangen, uten denne skaren som var frikjøpt fra jorden. Og hvis så noen spør hvilken sang dette kunne være, denne som ingen andre enn de frikjøpte kunne lære, så finner vi svaret i den samme åpenbaringsboken 5:6-10: "Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et Lam, likesom det hadde vært slaktet...Da det tok boken (den forseglede boken, se v.1) falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet....Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt".

Her ser vi at den nye sangen som ingen kunne lære uten de som var frikjøpt, bare handler om Lammet, hva det har utrettet - med andre ord: selve det dype budskapet og kraften fra Lammets blod og død for syndere.

Men nå skal vi gå litt nærmere inn på hva som ligger i dette at ingen kunne lære denne sangen, uten de som var frikjøpt fra jorden. Skriften utlegger selv Skriften. Derfor vil vi igjen sitere noen bibelord. I Jer 31:31-36 tales det om den "nye pakten" (nådepakten) som skulle opprettes, og hva forskjellen skulle være på denne og den gamle "lovpakten". Blant annet som skulle kjennetegne den nye pakten, var også dette at ingen kunne komme inn under denne pakten uten at de hadde mottatt denne nye "loven" av Gud selv i deres sinn og deres hjerte. Og ingen mennesker, hverken ens bror eller ens neste, skulle, selv med det aller klareste budskap, kunne meddele dette til hverandre.

Og slik leser vi dette: "De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu" (v.34). Hva er dette for noe merkelig? Skal vi slutte å forkynne? Nei, Herren sier: Forkynn evangeliet! (Mark 16:15). Men, sier han her, først når de kjenner meg, er de kommet inn under nådepakten. Og dette skjer når jeg forlater deres misgjerninger, når den store nåden og tilgivelsen blir åpenbart for dem. Da får de et nytt lys, så de alle kjenner meg, både små og store, sier Herren. Kristus gjentar det samme bare med disse enkle ordene: "De skal alle være lært av Gud" (Joh 6-45). Og i Luk 10:22 sier han: "Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for". Legg merke til: "den som Sønnen vil åpenbare det for". Vil han da altså ikke åpenbare det for alle? Nei, ikke for de "vise og forstandige" (Mat 11:25), d.v.s. disse som tror de har den nødvendige kunnskapen, som ikke er som barn, ikke er fattige i ånden, elendige i egne øyne, blinde, nakne, som ikke bøyer seg for Gud og må be om alt det de trenger, men som vil trenge seg fram med makt til lys, til kraft og rettferdighet.

Men et ydmykt barn blir en aldri før en opplever omvendelsens syndenød. Når en ikke bare forstår og taler om omvendelse, men selv opplever at det går så dårlig i dette, at en har gitt opp alle sine egne muligheter til å bidra med noe i den retning. Men selv når det er kommet så langt, kan en ikke selv bare ta evangeliet for seg, og så liksom ta til seg det frelsende lyset. Det avhenger av at Kristus "vil åpenbare det" for deg. Ja, virkelig en slags åpenbarelse eller et syn - men ikke som en helt frittstående opplevelse uten Ordet. Nei, i og gjennom Ordet. Ikke som en drøm, eller ut i været, men i Kristi evangelium. Luther sier: "Når Gud gav oss sitt ord, sa han: Jeg vil sørge for at det blir skrevet og forkynt tydelig og klart. Men likevel alltid sørge for at det skal være avhengig av min Ånd, hvem som skal fatte det". Jesus sa altså: "den Sønnen vil åpenbare det for". Jesaja sier: "For hvem ble Herrens arm åpenbart?" (Jes 53.1). Paulus sier: "etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider" (Rom 16:25).

Det er egentlig bare et nytt syn på evangeliets sannheter som skiller den sanne kunnskapen fra den falske.

Formen og ordene kan være helt like, men siktepunktet er forskjellig. Der skapes også et skille gjennom den frukt og kraft som den levende kunnskapen gir: freden, fryden, kjærligheten og ydmykheten. Ta bare ett eneste eksempel: To mennesker er så like av natur som de bare kan være. De har fått samme åndelige opplæring, er blitt vakte og søkende, og bekjenner nå begge at de tror på Kristus. Men den ene kan være en uforstandig jomfru, den andre en klok. Den ene har liv, den andre ikke. Men de kan ha akkurat den samme bekjennelsen om omvendelse, om tro og om helliggjørelse. Men forskjellen er den at den ene taler om det med liv og med varme. Han taler enten med glede eller med bekymring, om sin frelse eller om sin synd. Han taler i en ånd som når en taler om en stor arv vi har fått, men som noen gjennom rettergang er opptatt med å frata oss, og som vi derfor innimellom er redd vi skal miste, og så på nytt håper vi skal få eie.

Den andre, derimot, taler nok rett og riktig, rent og sant, og er nidkjær for den rene lære. Men han taler like nøkternt og kjølig om de herligste nådeskattene som om det var andres arv og eiendommer han omtalte. Og likevel kan han klart og tydelig vise fra Skriften at det også tilhører ham. Hvis han virkelig trodde det han sier med munnen, skulle det i sannhet gjøre hjertet hans brennende og gi ham fred, glede og liv.

Du som leser dette og som tror alt det den nye sangen om Lammet inneholder - sangen som for de som er frelst og frie hjemme i himmelen er evig ny, og fryder dem i all evighet - men for deg har dette aldri gjort deg så glad som når noen gir deg en virkelig stor gave - ! Forstår du fremdeles ikke at din tro er død? Du tror at Gud i Kristus har forsonet verden med seg selv. Du tror at vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender. Du tror at denne forlikelsen, som skjedde "mens vi ennå var fiender", dermed også omfatter deg - som også er en del av "verden". Du tror dette, men du er aldri blitt virkelig trøstet og glad over dette, aldri fått virkelig fred i samvittigheten. Kan du fremdeles mene din tro er rett?

Du har kanskje hundre ganger lest, hørt og trodd det var sant, at så har Gud elsket verden, da den altså ennå ikke var blitt forsonet, at han gav sin Sønn, den enbårne, som tok på seg all verdens syndeskyld, vreden og forbannelsen, og oppfylte rettferdighetens krav slik at Gud ble forsonet, og nå innbyr alle som vil å komme til hans favn. Du har lest og hørt at det ikke var bønner eller noe som helst annet som beveget den fortapte sønnens far, - men at, når sønnen ennå var langt borte, da brant faren av kjærlighet så han løp mot ham. Dette har du hørt, men det er ikke gått mer opp for deg enn at du ennå bare "håper" når det siteres at "Gud ei lenger er vred på Adams falne slekt, etter at Sønnen steg ned i menneskehetens drakt".

Tusen ganger har du hørt at det er bare vantroen, eller at vi bevisst ikke vil komme til nådens bryllup, som fører til fordømmelse - denne fordømmelsen som i seg selv nettopp er "Guds vrede" - og at det i Guds hjerte ikke lenger er noen trang til vrede som fordømmer oss. Likevel tror du Gud selv hardner til i vrede når du er syndig og uverdig!

På denne måten kan du kanskje gjennom egen erfaring forstå forskjellen mellom den kunnskapen den ene broren hadde om Gud, og som han var i stand til å fortelle den andre, - og det kjennskapet som heter å "være lært av Gud". Nå skjønner du kanskje hva det betyr at "ingen kunne lære den sangen" - uten de som var frikjøpt fra jorden.

(Denne artikkelen kan fås som trak-
tat ved henvendelse til Arven Forlag,
Sånum, 4513 Mandal, tlf. 38 26 21 44)

L&E 35. årgang, nummer 5