Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ofrene i Det Gamle Testamente (Del 4)

Ofrene i Det Gamle Testamente (Del 4)
Syndofferet - skyldofferet – forsoningsofferet
Av Per Bergene Holm


Disse ofrene finner vi omtalt i 3M 4-5; 6:18-7:10 og 3M 16. Om syndofferet og skyldofferet står det ikke at de er en liflig duft for Herren. Det henger sammen med at her møter Gud vår synd. Her er det ikke tale om gave, men om straff og vederlag.

Syndofferet på den store forsoningsdagen
Syndofferet på den store årlige forsoningsdagen hvor ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste og sprengte blodet på nådestolen, var til soning av all synd, både misgjerninger, overtredelser og synder. Det vil si både ubevisst og bevisst overtredelse. Det var selve det grunnleggende syndofferet for hele folket. Det som gjelder syndofferet på den store forsoningsdagen, gjelder også de personlige synd- og skyldofrene.

Syndofferets soning skaper forsoning med Gud
Gud er hellig, en fortærende ild mot all synd og urenhet. Guds vrede hviler både over synden og over synderen. En fortapt synder kan ikke møte Gud i hans herlighet. Derfor må det skapes forsoning med Gud. Hvis ikke kan Gud på ingen måte ta i mot og søke samfunn med synderen. Men Gud kan ikke forsones med gaver, bønn, gråt og bot. Gud frikjenner aldri den skyldige uten at synden og skylden får sin straff og sones. Uten soning kan ikke Guds vrede vendes bort. (2Mos 23:7).

Gud har satt døden som syndens lønn og straff. Den som synder skal dø. Skriften at det ikke skjer soning uten ved blod. Det utøste blod vitner om at en død har funnet sted. Blodet vitner om at straffen er utstått, at synden og skylden er sonet gjennom døden som er syndens straff. Derfor måtte ypperstepresten på den store forsoningsdagen ikke tre inn i det aller helligste, der Gud tronet over nådestolen, uten blod. For da måtte han dø. Det er umulig å møte Gud og stå for ham uten soning for synden.

Du må aldri tenke at Gud kan ha med deg å gjøre uten at du har del i soningen. Guds kjærlighet er ikke at "Gud er så glad i oss at han ikke kan ta øynene fra oss", at han aksepterer oss slik som vi er. Nei, Guds kjærlighet er at han har sendt sin Sønn til soning for våre synder, for at vi ikke skal fortapes, men ha evig liv. Men utenfor soningen er det ingen kjærlighet, bare vrede og dom, for der møter synderen Gud med sin synd.

Brennofferets blod ble stenket på brennofferalteret til et vitnesbyrd for synderen om renselse fra synden i kraft av soningen. Syndofferets blod ble stenket på nådestolen, for Guds åsyn. Det var et vitnesbyrd for Gud om at synden var sonet, straffen var sonet ved offerets død. Ved blodet ble Guds vrede vendt bort fra synderen. Det forsonet synderen med Gud. "Blodet det virket så kraftig hos Gud, at han lot seg evig forsone," synger sangeren. Ja, slik virket Jesu blod da det ble båret inn i den himmelske helligdom.

Gud er forsonet fordi synden er sonet og tatt bort
På den store forsoningdagen ble det brukt to bukker. Den ene ble slaktet og blodet ble stenket på nådestolen. På den andre la ypperstepresten sine hender, og bekjente over den hele folkets synd, før han sendte den ut i ørkenen for at den skulle bære synden bort og dø med synden. Det var den døperen Johannes hadde i tankene når han sa til sine disipler om Jesus som gikk forbi ute i ørkenen: "Se der Guds lam som bærer (bort) verdens synd."

Disse to bukker understreker Jesu stedfortredende sonoffers fullkommenhet. Jesu død er ikke bare en gjerning som Gud har behag i, en gave som mildner hans vrede. Nei, Jesus soner synden slik at den tas bort. I og med hans død, så er ikke synden mer. Den er borte, utslettet. Den gikk til grunne i Jesu død, for da ble straffen for den fullbyrdet. Derfor forsones verden med Gud ved Jesu død. Det er ikke mer noen synd å vredes på, straffen er utstått, gjelden er betalt.

Syndofferet har sin betydning først og fremst gjennom blodet. Blodet gjør soning og skaper forsoning. Blodet vitner om at straffen er utstått. Blodet gjør at Gud kan ha samfunn med syndere.

Veien ble inn til Gud åpnet. Derfor revnet forhenget i tempelet da Jesus døde. Legg merke til at forhenget revnet fra øverst til nederst. Det var Gud som gjorde det, fra himmelen. "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød" (Heb 10:19-20).

Det alminnelige synd- og skyldoffer
I tillegg til syndofferet på den store forsoningsdagen hadde Gud også forordnet et alminnelig synd- og skyldoffer for den enkelte israelitt, til stadig bruk når de hadde forsyndet seg på en eller annen måte. Disse to ofrene er forordnet for ulike typer synd. Men ved begge ofrene er det kun tale om offer for fall i synd, ikke for bevisst synd som en lever i.

Dette har noe å si oss alle. I Jesu soning er det forlatelse å få for all synd, alt er betalt og gjort opp innfor Gud. Men når du først har fått del i Jesus, "har lært sannheten å kjenne" og så fortsetter å synde med vilje, altså leve i synd, "da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige." (Heb 10:26-27) Du kan ikke bruke Jesu stedfortredergjerning og soning for synd som "onsdkaps skjul". Du kan ikke ta din tilflukt til forsoningen for deretter å leve i synd og med fortsett stå Gud i mot.

Er det da ingen soning for bevisst synd? Jo, det er også medtatt i Jesu soningsdød. Men skal denne soningen komme deg til gode, kan du ikke leve i synden. Da må du gå til Jesus med den og bekjenne den for ham for å bli fri den. Da vil du erfare at det er soning, og at Gud står ved at han ikke krever synden betalt to ganger. "Dersom vi bekjenner våre synder, så er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1Joh 1:9) De alminnelige synd- og skyldoffer er altså for den som lever med Gud i oppriktighet og sannhet, som vandrer på hans veier og vil gjøre hans vilje. Men fordi han fortsatt er en synder og bærer på det syndige kjød, vil også han falle og forsynde seg både mot Gud og sin neste.

Hvis vi forenkler litt, så kan vi si at:
Syndofferet er for synder som ikke er rettet mot noen eller ment å ramme noen, og som heller ikke er ment å være til fordel for oss selv, men som likevel er synd mot Herren. Det er synd vi gjør av vanvare og tankeløst, synd og urenhet som springer ut av vår syndige natur, men som vi ikke gjør bevisst for å vinne fordel ved det. Syndofferet er et rent straffoffer, hvor offeret bærer straffen for synden.

Skyldofferet er for synder som er rettet mot andre, som rammer eller blir til tap for andre. Og fordi det er noen som har lidd tap, så må det gis vederlag for skylden. Derfor er skyldofferet et vederlagsoffer i tillegg til at det er et straffoffer.

Når vi har vi syndet mot noen, slik at noen har noe å anklage oss for eller vi skylder dem noe, om det så bare er en unnskyldning, så skal vi la vårt offer ligge foran alteret til vi har gjort opp vår skyld. (Matt 5:23-26) Det er ikke nok å vende seg til Gud og be om forlatelse for Jesu skyld hvis du har gjort urett mot et annet menneske. Gud krever et vederlag fra deg til den du har syndet mot, at du ber om tilgivelse, ordner opp og forliker deg med den du har syndet i mot.

Men skyldofferet viser oss at det ikke er nok å gjøre opp og gi vederlag til mennesker om vi har syndet mot. Synden er også synd mot Gud. Derfor må den også sones gjennom straff. All synd er i første rekke synd mot Gud. (Salme 51:6)

Der synden ble stor, ble nåden enda større

Både ved syndofferet og skyldofferet ble det ofret et dyr til soning. Offerdyret skulle bære straffen. Synden ble bekjent over offerdyrets hode før det ble slaktet og blodet utøst. Offerdyret måtte lide døden i synderens sted.

Ved skyldofferet skulle det i tillegg til syndofferet som bar straffen for synden, betales et vederlag. Vederlaget skulle mer enn godtgjøre skaden. Hvis noen hadde tilranet seg noe fra Gud (tienden) eller mennesker, skulle vederlaget dekke skaden pluss et tillegg på 20 % (1/5) til den som hadde lidd overlast.

Dette kaster lys over Jesu fullkomne soning. Jesus tar både straffen for synden vår og gir vederlag for skylden. Straffen er utstått og skylden er betalt. Det står ikke noe mer tilbake å kreve, alt er gjort opp, ja, mer enn gjort opp. Vederlaget overstiger skylden. Derfor heter det at "der synden ble stor, ble nåden enda større." (Rom 5:20)

Nåden, Jesu stedfortredende soning og betaling, mer enn dekker din synd. Jes 40:2 taler om at når skylden er betalt for Jerusalem, så har hun av Herrens hånd fått "dobbelt for alle sine synder." Vederlaget overstiger langt skylden. Så rik er Guds nåde og frelsen i Jesus. Det skal du som hører Jesus til få regne med. I Jesus har Gud fått alt han krever, ja mer enn det.

All velsignelse er knyttet til offeret
Loven understreker at den som ikke gjør alt det loven sier og krever, skal bli rammet av Guds forbannelse (5Mos 27-28). Uår, sykdom, krig, lidelse og død var alt sammen et uttrykk for Guds forbannelse. Visst talte Gud også om velsignelse i sin lov, men det forutsatte at man holdt alt som var skrevet i loven slik at man gjorde det.

Når ypperstepresten på den store forsoningsdagen hadde fullført soningen inne i Det aller helligste, gikk han ut og velsignet folket. På blodets grunn, på det stedfortredende offerets grunn kunne han velsigne folket. Forutsetningen for all velsignelse av syndere, er offeret, sonofferet. For en synder finnes det ingen velsignelse utenom Jesus!

Det er helt klart at offeret er skyggen av Kristus. Det er han som er Sonofferet. Når Jesus hadde fullført renselsen for våre synder, når hans yppersteprestelige stedfortredergjerning var fullendt og Jesus var kommet ut igjen, kan vi si, da tok han med seg sine disipler ut i mot Betania, og så løftet han sine hender og velsignet dem. "Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen."

Jesu hender er rakt ut til velsignelse
Vår yppersteprest har fullført soningen, forsonet oss med Gud og gjort renselse for alle våre synder. I ham har vi et fullkomment vederlag. Om synden er stor, er nåden enda større. I Jesus har vi Guds velbehag over våre liv. Og når Jesus nå er i himmelen, så er hans hender rakt ut til velsignelse. Han skal komme igjen på samme måte som han ble tatt opp, det vil si at han fortsatt skal ha sine hender utrakt til velsignelse for sine. Velsignelsen hviler over dem som hører Jesus til. Det er frukten av soningsverket. Du som hører Jesus til har alltid Guds velsignelse over ditt liv, det skal du få regne med!

Om du kjenner på Guds forbannelse i ditt liv, på sykdom og lidelse, trengsel og nød, så skal du vite at det er syndens følger, de kår som følger med synden. Vi er underlagt forgjengelighet og død, vi som alle andre. Så lenge vi er kjød må vi bære disse kår. Men vi skal få regne med noe annet! Vi skal få regne med at vi eier velsignelsen i kraft av Jesu stedfortredergjerning!

Om jeg ikke kjenner og føler Guds velsignelse i mitt daglige liv, så skal jeg likevel få regne med den. For den hviler på Jesus og ham alene. Så sant jeg har del med ham, så er jeg velsignet "med all åndelig velsignelse i himmelen." (Ef 1:3)

L&E 35. årgang, nummer 6