Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fred med Gud - om troens rettferdighet

Fred med Gud – om troens rettferdighet
Av Gunnar Nilsson, Sverige

Den nye fødsels erfaringer og rettferdiggjørelsen for Gud har vært svært aktuelle temaer i vekkelsestider. Man har ransaket hjerterøttene for å se hva som finnes der. Men i vår tid har det blitt så stille at man i de fleste kristne sammenhenger kunne tro at den nye fødsel ikke lenger eksisterer.

Den levende tro er en erfaring, og en erfaring er noe subjektivt. Men den levende tros erfaringer henger på ingen måte i luften. Nei, den har en grunn, en objektiv side. Og den grunnen er Ordet, evangeliet om Jesus Kristus. Han er sonofferet for mine synder. Vi kan si det slik at både den subjektive og den objektive siden må finnes for at et menneske skal få fred i sitt hjerte. Finnes bare den subjektive, bare egne erfaringer uten grunn i Ordet, så er det svermeri. Og det kan utarte seg – slik vi ser det i dag – hvor langt som helst bort fra Guds rike. Man opplever noe, man finner en slags fred, en god følelse, men ikke på Ordets grunn. Men på den andre siden fins det en tendens til frykt for alt subjektivt. I gamle vekkelsesbevegelser er det en tendens til slagside mot det objektive, som igjen kan bli til død ortodoksi som ikke gir fred i hjertet. Man har en tendens til ikke å tale om hjertets tro slik Skriften oftest gjør. I stedet taler man om viljens tro. Og sant nok må et menneske ville, for Gud tvinger ikke troen på noen. Men å si at bare du vil så tror du, det blir ikke så bra. Sant nok ville de lamme bli helbredet på Jesu tid, sant nok ville de stumme tale og de blinde ville se. Men dermed var de ikke seende eller friske. Men når Jesus helbredet dem, da var de seende og kunne tale og gå. Det var ikke selve lengselen eller viljen som fullbyrdet verket, nei det var Guds sak å helbrede. Men når de helbredede kunne gå så visste de at de gikk, når de blinde kunne se så visste de at de så. Det var en subjektiv erfaring, en forandring. Paulus uttrykker det slik: "Vi har gått over fra døden til livet", - en objektiv sannhet, en subjektiv erfaring. Men subjektive erfaringer har nok oftest det med seg at når prøvelsene kommer, når fristeren sier at det der bare var en innbilning, så trenger de gjenfødte også andre kristnes vitnesbyrd om at hans erfaringer var rette og i samsvar med Guds ord.

Disse ting behandler Rosenius mange ganger og svært grundig i sin andaktsbok. Han taler den 5. januar "om å være Guds barn og vite seg å være det, å ha en fortrolig barnekårsånd med Gud! Slik taler apostelen her, slik taler hele Skriften, slik taler alle frigjorte kristnes erfaring. Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Hvordan er det med denne viktige sak mellom oss? Du som leser dette, er du så lykkelig at du har Guds Ånds vitnesbyrd med din ånd, at du er Guds barn? Du er en avgjort kristen, du elsker Ordet, din vandel er uklanderlig, men hvordan er det med denne sak? Hvordan er det med ditt hjerte? Har du kjennskap med din Gud – et fortrolig kjennskap som betegnes med ordene: Abba Far! Dette er hovedsaken. Merk deg det!"

Vi mennesker har så lett for å følge ytre mønster og system. Sant nok vil det danne seg mønstre, bedre eller dårligere, i alle vekkelsesbevegelser. Men dersom man glemmer det indre på bekostning av det ytre, kommer man på villspor. Det vil si; bare folk oppfyller et ytre mønster er alt vel uansett hvordan man har det i hjertet. Jeg vil ta et gammelt eksempel fra begynnelsen av nittenhundretallet: Det var samling i læstadianske bygder i Rovaniemi, og der fins det jo et svært klart ytre mønster. Man ransaket de kristnes hjerterøtter og noen var sikker i sin sak på at i det man bekjenner sine synder og tror dem forlatt, så skjer synderens rettferdiggjørelse. Med andre ord at hver og en som har bekjent sine synder for forsamlingen og så har begynt å tro, han har Gud rettferdiggjort. Man ville så vite den gamle predikanten Puljulas syn på saken. Den gamle mannen ble ettertenksom, men gav intet svar og møtet begynte. Puljula lot lese begynnelsen av Jesu bergpreken og rettet sin tale inn mot rettferdiggjørelsen innfor Gud. Han mintes sine egne erfaringer: "Jeg strevde med å tro mine synders forlatelse, hvilke jeg for lenge siden hadde bekjent for Gud og mennesker etter som de kom på min samvittighet. Men jeg var enda ikke tilfreds med min sjels tilstand. Jeg lengtet etter noe som jeg ennå manglet og bad om at Gud måtte opplyse meg. Årene gikk. En dag holdt jeg på å kjøre et tømmerlass fra skogen. Jeg tenkte der på forlatelsens sak og min egen indre tilstand. Sorgen tynget mitt sinn uten at jeg skjønte hvorfor. Samvittigheten anklaget meg ikke for noen særskildt synd. Da ble den blødende, korsfestede Frelser åpenbart for meg. Jeg forstod at der er mine synders Forsoner, min Frelser og Forbarmer. Dette himmelske lys trengte inn i min sjels innerste. En uutsigelig glede og fryd fyllte mitt hjerte, sorg og sukk måtte fly. Inntatt av overnaturlige følelser drog jeg hjem til gården. Jeg hadde ikke engang tid til å sele av hesten, jeg hadde det travelt med å forkynne for mine egne dette store frelsesbudskapet, at Jesus er synderes frelser, han som gjennom sin korsdød har betalt min syndeskyld og åpnet en veg til himmelen, endatil for meg, den største synderen. Jeg gikk fra hus til hus i flere uker og forkynte dette gledesbudskap. Dette er rettferdiggjørelsen innfor Gud" avsluttet den gamle mannen sitt innlegg med ettertrykk (fra "Minnen från lappmarkens kristendom").

I dag har "objektivismen" gått så langt mange steder at erfaringer som dette kalles å ha syndet mot Den Hellige Ånd.

Jeg vil minne om at Rosenius tar opp dette å ikke slå seg til ro i sitt hjerte, og ikke være fornøyd med seg selv, men bare søke hvile i Jesus Kristus og nøyes med hans forsoning, få eie hans fred, ikke før skal vi slå oss til ro. La ikke noe eller noen hindre deg i å søke inntil du får fred og får et godt forhold til Faderen. Vi kan minnes mannen som bad for sin sønn. Han bad til han fikk et svar av Jesus: "Gå hjem, din sønn lever!" Han trodde Ordet og gikk og da fikk han også bekreftelse på at Ordet var sant (subjektivt). Men grunnen var Jesu ord, det var det han trodde. Så må også vi søke troen til vi får den, vi må tro Ordet.

Fra Pietisten nr 2/99
Fra svensk ved Jon Espeland

L&E 35. årgang, nummer 7