Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Omvendelses dåp til syndenes forlatelse

Omvendelses dåp til syndenes forlatelse
Av Per Bergene Holm

I det femtende år av keiser Tiberius' regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingsfyrste i landene Iturea og Trakonitis, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, og mens Annas og Kaifas var yppersteprester, – da kom Guds ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ørkenen. Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut, og de ujevne veier skal bli jevne. Og alt kjød skal se Guds frelse.       Luk 3:1-6

Her står det beskrevet for oss hvordan tilstanden var i Israel da døperen Johannes stod fram. Det landet Israels folk fikk av Herren som eiendom, var under fremmed herredømme. Det var den hedenske keiser Tiberius som regjerte der, ingen konge av Davids ætt. Hele det landområde som i Davids og Salomos tid var ett stort samlet rike, var nå delt mellom ulike fyrster og landshøvdinger. I Judea, der Jerusalem og templet lå, satt en romersk landshøvding, kjent for å krenke det jødiske selvstyre og ringeakte den hellige byen og templet.

Landet hadde to yppersteprester, selv om Skriften forutsetter at det bare kan være én. Den ene hadde romerne avsatt og den andre hadde de innsatt. Og selv om prestene var kjent for å være tradisjonstro og tok det nøye med suksesjonen, så anerkjente de i praksis begge yppersteprestene, selv om den ene var innsatt av hedningene imot all rett. Slik tok man både hensyn til romerne og til tradisjonen.

Gjennom denne korte opplistingen av historiske fakta, gir Skriften oss en beskrivelse av Israels nødstilstand. Den politiske og ytre religiøse nød folket og landet var i, er et speilbilde av den åndelige nød.

Det var en profetløs tid. Landet hadde ikke sett en profet på flere hundre år. Hjemkomsten fra Babel hadde ikke ført til noen åndelig fornyelse, men ble fulgt av et nytt åndelig forfall. Folket var i dyp nød.

Fariseerne talte til vekkelse og omvendelse. De formante folket til å omvende seg fra et liv i synd til et liv i rettferdighet og hellighet i pakt med Mose lov. Da ville Gud igjen forbarme seg over sitt folk og ta seg av det. Fariseernes håp og tro var at en gjennomgripende vekkelse i folket skulle legge grunnlag for Messias’ komme, og så skulle det bli nye tider, så skulle Davids rike gjenopprettes og alt komme i sin rette skikk.

"Da kom Guds ord til Johannes, Sakarias’ sønn, i ørkenen."

I ørkenen, der det ikke fantes liv, der kom Guds ord til Johannes. Gud ventet ikke til han så tegn til vekkelse og liv. Nei, det er aldri slik at vår vekkelse og omvendelse åpner for at Gud gjester oss. Men det er tvert i mot slik at det først kan bli vekkelse og omvendelse når Gud i sin nåde kommer til oss i vår nød.

Det er alltid nåde fra Gud når han gjester et folk, slik han her kom til Israels folk gjennom Johannes. Det forteller at han ikke har forkastet til evig tid, men at han enda en gang i sin store barmhjertighet vil forbarme seg og kalle til frelse. Det skal du også få regne med. Selve det faktum at Guds ord blir forkynt er et vitnesbyrd om at Gud ennå ikke har forkastet oss for godt. Han vil ennå i sin nåde forbarme seg, han søker ennå å frelse.

Men å bli frelst innebærer at det som skiller oss fra Gud blir tatt bort, at synden blir skaffet av veien, ryddet vekk. Johannes taler ikke som fariseerne om at det er noe den enkelte skal få til gjennom egne anstrengelser. Visst må synden av veien, visst må den ryddes bort. Men hvordan skal jeg få ryddet den bort?

Nei, Johannes "forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse". Vi er så bundet i synden at det er umulig å legge av synden eller rydde den ene synd bort etter den andre ved å ta opp kampen i mot den og tro at en ved Guds kraft skal seire over den gjennom egne anstrengelser.

Johannes kalte folket til omvendelses dåp til syndenes forlatelse. Johannes taler alvorlig om folkets synder og om dommen over synden. Mange har kommet i nød over sin synd, og har kommet til Johannes med sin nød. Da lot Johannes dem døpe i det de bekjente sine synder. Den synd de ikke ved egen makt eller ved Guds kraft kunne få ryddet av veien, fikk de legge av i Jordanvannet. I dette renselsesbadet fikk de syndenes forlatelse.

Døperen Johannes’ virksomhet forklares for oss i lys av et ord fra profeten Jesaja, kap. 40. Det avsnittet begynner med ordene: "Trøst, trøst mitt folk! Sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder." Her ligger hemmeligheten bak syndenes forlatelse i dåpen ved Jordan. Striden var endt, skylden var betalt - gjennom en annen. Av Herrens hånd hadde det blitt betalt dobbelt for alle syndene.

Så en dag kommer Jesus til døperen Johannes. Han går ned i det skitne vannet. Det de andre har fått legge av seg, tar han på seg. Han bekjenner synden som sin, og så kreves betalingen av ham. Det er grunnlaget for syndenes forlatelse. Det er en annen som gjør opp, det er en annen som min synd er krevet godtgjort av. Og han har betalt med sitt eget blod. Så skal jeg få legge av min synd hos ham, alt det som tynger.

Å legge av synden, å rydde synden av veien, er ikke i første rekke å vinne seier over den i betydningen å få den ut av livet. Men det er i første rekke å få legge den av hos Jesus, i tillit til syndenes forlatelse for hans skyld. Men den som gjør det, han løses også fra synden i livet, for da mister synden sin makt. Det blir et annet liv – "ei en slave lenger, men et barn av Gud." Den før som hadde sin lyst i synden får all sin lyst i Gud og avskyr synden. Det er det døperen kaller et liv som er omvendelsen verdig.

L&E 36. årgang, nummer 1