Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hans våpen er Ordet!

Hans våpen er Ordet!
Av Olav Valen-Sendstad

(…) Den bue rytteren på den hvite hest har i sin hånd, og det sverd hvormed han fekter, det er Ordet: Nådens herre og konge rider gjennom folkenes liv til sjelenes boliger og til hjertedørene med nådens våpen og middel. Underlig: hans våpen er Ordet – svunget i Åndens kraft og overbevisning av troens vitner. Det er hans våpen i all kamp mot demonismen i historien og kulturhistorien: Ordet, Ånden – lov og evangelium, ordet om korset i de troendes liv og vitnesbyrd. – Ikke fly og bomber, ikke kanoner og granater, ikke tanks og infanteri, ikke slagskip og torpedoer, nei, dette svake, uanselige, ringe, foraktede middel: Ordet. Det forteller oss mer og klarere enn noe annet at det som skaper og styrer historien og menneskelivet ikke er den fysiske makt, men åndens makt og midler. Ingen fysiske maktmidler kan beseire og undertvinge ånd, men ånd kan tilintetgjøre all fysisk makt. – Det ser ofte ikke slik ut i øyeblikket. I øyeblikket synes den våpenløse å ligge under, og han kan ligge under i år og dag, ja i generasjoner og århundrer. Og allikevel: de åndelige våpen er de farligste.

Vi har før talt om det vi kaller en kristen kultur. Den har aldri vært bygget på fysiske makt- og tvangsmidler, selv om endog kristne mennesker kan ha gjort misbruk av fysisk makt. Tross alt som skjemmer, så har det vært og er enda en kristen kultur i Europa og verden ellers. Hvordan har det seg egentlig med denne kristne kultur? – Vi som lever i den har fått den så å si i vuggegave, og vet i grunnen så lite om hva det kostet å kjempe den fram. Vi har i vårt samfunn en kristelig rettsbevissthet, en kristelig folkeskoleidé, en kristelig fattigpleieidé, en kristelig sykepleieidé – ja, mye mer enn blotte idéer, vi har det som en virkelighet av høyst håndgripelig art. Vi skjønner kanskje ikke hvor store ting vi har i dette – før det blir tatt bort. Men hvorfor glemmer vi hva det kostet å kjempe det fram, og at det var den stridende Frelser som ville unne oss disse store goder til det timelige liv også.

Det har kostet strømmer av blod – gjennom oldtiden og middelalderen. Det har kostet seig utholdenhet og en åndelig innsats av millioner av navnløse kristelige barneoppdragere. Og Herren seiret gjennom dem, i de generasjoner som etter hvert ble preget og grepet og formet av Ordet om livet i Kristus. Det er det 19. og 20. århundrets største og mest radikale misforståelse, at man har trodd – i dumt, blindt kristendomshat – at de kulturgoder vi har fått i vuggegave sammen med kristendommen skulle kunne bestå i folkelivet uten den kristendom som gav oss dem. Å de tåper – der det dog er en notorisk, historisk kjensgjerning at intet hedenskap har kunnet gi, enn si opprettholde disse kulturgoder som kristendommen både skaper og opprettholder. – Det må gi oss mye kraft og stor frimodighet, mine troende venner, å sanse at det skapende ord som skaper hver enkelt av oss nye i gjenfødelse, det, og det alene skaper også folkene nye. For det er våpenet i hånden på "rytteren på den hvite hest".

La meg i et par grunntrekk peke på hans spor, som rider på den hvite hest i folkenes liv.

Da han stod på fjellet for å "ta avskjed" med sine disipler, sa han: Gå ut i all verden og gjør alle folk til mine disipler, og se jeg er med dere alle dager. – Intet mindre enn hele verden og alle folk vil han underlegge seg. Og folk etter folk har han gjestet i svunne dager, folk etter folk gjester han i våre dagers misjonsarbeid. Folk etter folk skal han gjeste, inntil tiden er moden for hans gjenkomst. Må jeg få peke på hvordan han går til verks ved disse sine besøk, så dere vil forstå at det tales om historie, ikke om vage og flyktige idéer.

Han utvalgte seg dem han ville besøke. Og tegnet på denne utvelgelse og disse besøk, det var at han sendte Ordets forkynnere dit. De misjonærer som kom i folkenes livsvei, se, de var vitnesbyrdet om utvelgelse til besøk, og over dem svevet rytteren på den hvite hest: ledsagende, beskyttende, tjenende, skapende, vitnende – seirende, seirende først i en og annen liten og uanselig sjel som ble lydig mot sannhetens ord, så seirende i videre kretser, inntil det hele folk ble lagt under kristendommens makt og velsignelse. (…)

Utdrag fra boken "Guds allmakt og det sataniske" (1946)

L&E 36. årgang, nummer 3