Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ord du skal bli frelst ved

Ord du skal bli frelst ved
Av Olav Valen-Sendstad

Når jeg er bedt om å fortelle i et kort vitnesbyrd om min omvendelse til Herren Jesus, da jeg var 21 ½ år gammel, kan jeg si det slik: Med min omvendelse – jeg er forresten mest glad i betegnelsen "gjenfødelse", – åpnet det seg for meg en fullstendig ny verden i Kristus Jesus, og av den fulgte at jeg fikk et helt nytt "kompass" for både livsorientering, livsvurdering og livstenkning. Dette nye "kompass" førte til at et ord av døperen Johannes, som hadde grepet meg dypt allerede mens jeg gikk vakt, ganske naturlig ble mitt teoretiske og praktiske motto eller valgspråk for mitt liv og min gjerning: "Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3:30) Det liv jeg senere har levet, etter min gjenfødelse, har alt i ett artet seg som en bekreftelse av sannheten i Jesu ord: "I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder." (Joh 15:16) For dette ord sier: Du ble ingen kristen på grunn av ditt eget frivillige valg, men fordi all nådes Gud "dro deg til Jesus" og "ga deg til ham" og "du ble ikke bortstøtt av ham." (Joh 6:44, 37-39) Og du ble en kristen fordi Han lot deg "høre ord som du ble frelst ved" (Apg 11:44) og "ga deg del med Kristus så fremt du holder din første fulle visshet fast inntil enden." (Heb 3:14)

Med disse få ord har jeg i grunnen fortalt både når jeg ble en gjenfødt kristen, hvilken grunnkarakter denne underfulle begivenhet i mitt liv hadde, på hvilken måte og i hvilken grad det har "holdt til i dag", og hvilket håp som knytter seg til den jordiske livsvandrings slutt med inngangen til det evige liv i Kristus Jesus. I grunnen behøvde jeg ikke si noe mer. Men ettersom jeg vet at svært mange mennesker har en dyp trang til å spørre som en gang Nikodemus en sen nattetime spurte Jesus: "Hvorledes kan dette skje" med meg, å fødes på ny av Guds Ånd? (Joh 3.4-8), – så vil jeg føye til noen ord nettopp om dette Nikodemus-spørsmål, i det håp at det måtte bli en eller annen til hjelp.

Vi må da først og sist merke oss Jesu klare svar til Nikodemus: Gjenfødelse (omvendelse er et annet ord for samme sak) er Åndens gjerning, og ikke vår egen gjerning (Joh 3:8); den skjer ved Ordet, dvs. ved Jesu tale og vitnesbyrd (Joh 3:11f): Når Ånden opplyser om dette Ords mening, dets anvendelse på deg og dets gyldighet for deg, da blir du født på ny. Det er dette det følgende lille, personlige vitnesbyrd vil prøve å illustrere.

Jeg vokste opp i en utpreget "kirkelig" slekt, på både fars og mors side, og fulgte fra barnsben av regelmessig mine foreldre til kirken hver søndag formiddag. I konfirmasjonsalderen var jeg sterkt vekket. Men det tapte seg igjen under de følgende års skolegang, og da jeg gikk opp til artium, var jeg glidd helt bort fra Gud – til en "religiøs" tro på Gud – en tro som var forenet med en offentlig fornektelse av Jesu stedfortredende gjerning på Golgata som "noe der var uforenlig med det moderne menneskes måte å tenke på". Da min russetid nærmet seg slutten, med alle sine forlystelser, kjente jeg meg så trett, mørbanket og lut lei av det siste skoleårs tomhet og verdslighet, at jeg nok var psykisk moden for å oppleve en sjelelig "antiklimaks", og den opplevde jeg også som grunnlag for en beslutning om å studere teologi og bli prest! – Da jeg 10 år senere var blitt prest, og så tilbake på min selsomme beslutning ved slutten av russetiden, sto to ting helt klart for meg – i lys av at jeg i min studentertid var blitt omvendt og født på ny:

For det første: Mitt "motiv" til å bli prest (jeg husker nøyaktig at jeg formet det slik: "å hjelpe mennesker til å bli gode") var så galt og forkjært som overhodet mulig i min "idealisme".

For det annet: Da jeg i 1923 begynte på det teologiske studium, forsto jeg ikke noe som jeg forsto først mange år senere, nemlig at min forkjærte beslutning med dens praktiske følger var en merkelig virkning av Guds – for meg skjulte – forangående nåde, som gjorde at beslutningen tross alt hadde vært riktig.

Det skulle ikke vare mer enn ett år , før Guds forangående nåde grep inn i mitt liv med en ny, dyp vekkelse. Til det brukte Gud et bestemt menneske, Lyder Brun, professor i nytestamentlig teologi. Det hang slik sammen: Jeg fulgte flittig hans forelesninger i Det nye testamente, også de morgenandakter han nokså regelmessig holdt. På en av disse morgenandakter var emnet "omvendelse". Han tok sitt utgangspunkt i det greske ord for omvendelse, "metanoia", og sa: "Ordet metanoia oversettes riktigst med det norske ord "sinnsforandring"; den omvendelse Jesus forkynte besto i forandringen av sinnet til et nytt sinn hos hans disipler." Disse ord slo ned i meg, nesten som et lyn fra klar himmel: det er nettopp hva du mangler, en Jesu disippels nye sinn; du må forandre ditt sinn og sinnelag.

Lyder Bruns ord satte meg i gang med et meget alvorlig arbeide med meg selv: Å tilegne meg det nye sinn hos en rett kristen. Lite forsto jeg den gang at min nye beslutning måtte føre meg inn under loven, som Paulus kaller det. (Rom 7 og 3:10-20) I to år gikk jeg under alvoret i min egen beslutning og i loven fra Gud. Måned etter måned var det umulig å skyve det ordentlig fra seg, enda jeg ofte var forferdelig lei meg når jeg bare kunne konstatere at min mangel på det nye sinn ble større og større. Leilighetsvis gjorde det meg fortvilet, men det kunne aldri definitivt knekke mitt mot: en gang skal det nok lykkes for meg også, trøstet jeg meg selv med. Enda mindre forsto jeg at når jeg måtte konstatere med sorg (leilighetsvis også med kynisme) at det gikk bare dårligere og dårligere med mine fagre fortsett, var det egentlig Guds forangående nåde som hadde meg i den hårdeste delen av sin "skolegang", nemlig den som kalles dødelsen ved loven. (Rom 3:19f, 7:7-20) I denne tid vaklet jeg stadig mellom en overgiven, falsk, verdslig frihetsfølelse – og en dypt "melankolsk" sorg og fortvilelse; men fant alltid en eller annen "trøstegrunn" til å fortsette i min "idealisme", og ikke gi opp.

Da forbarmet Gud seg over sin jammerlige trell. I månedsskiftet januar-februar 1926 hadde Guds forangående nåde ført sitt verk så langt til dets modning i mitt hjerte, at hans åpenbarende nåde kunne gripe inn. Og den førte meg til det avgjørende vendepunkt i mitt liv. Det gikk således til:

Jeg kom sent hjem en lørdagskveld fra et kortlag hos noen kamerater. Jeg kjente meg åndelig "utslitt", "utkjørt", trett og tom. Men før jeg gikk til sengs ville jeg som vanlig lese noen ord i Bibelen. Jeg satte meg på sengekanten, og slo opp, nærmest "tilfeldig", og kom til å les Rom 7 fra begynnelsen. Hver ord hos Paulus sank i min sjel – som bly i vann – til jeg kom til vers 19: "Jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg."

Jeg kunne ikke lese lenger, la Bibelen oppslått fra meg på stolen ved sengen, og ba: "Herre Gud – det er ingenting med meg. Jeg gjør aldri annet enn det som er ondt og som jeg ikke vil. Men Jesus, Jesus – jeg kan ikke slippe deg!" Etter hvert stilnet gråten, og jeg kjente en uforklarlig tilskyndelse: Les litt mer i kveld! – Jeg satte meg atter opp på sengekanten, og tok den oppslåtte Bibel. Jeg fortsatte i Rom 7, og kunne bare si til meg selv: Alt det passer nøyaktig på meg. Jeg fortsatte, og leste Rom 8:1: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." – Ved disse ord var det akkurat som om det falt skjell fra øynene mine, og jeg "så" noe jeg aldri hadde sett før: Jeg "så" meg selv liksom inni Jesus, omsluttet av ham, innesluttet i Ham. Det var noe likeså uvant som nytt for meg: "Tenk, er det så enkelt!" sa jeg til meg selv. Alt slit og strev og arbeide med å få et nytt sinn, bli god, ren og snill – alt dette har jeg jo når jeg er inni Jesus, gjemt i Ham. – Jeg innså med andre ord det som jeg senere lærte å synge i en sang: "Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelsere nu." Alt som het tårer, synd, plikter, skyldighet, sårhet og tungsinn var som strøket av meg, og isteden kom det i meg en lykkelig visshet om at Gud hadde "plassert meg inni Jesus" og så på meg i Ham. Jeg reiste meg opp i stående stilling, strakte hendene bedende mot det høye, og ba: "Takk, takk Jesus." – Og like etterpå formet disse ord seg i meg, likesom i noen ord til meg selv: "Nå er jeg et Guds barn! Nå er jeg frelst!" – Særlig det siste uttrykk (nå er jeg frelst) ville det vært utenkelig at jeg skulle kunne ha brukt om meg selv bare to timer tidligere; i den grad var et slikt uttrykk forargelig og anstøtelig for meg. Men i dette øyeblikk falt det meg i munnen som det eneste naturlige og passende uttrykk om meg selv.

I denne åndelige fryd og visshet fikk jeg lov å leve de følgende 14 dager: Alt hadde fått ny mening og nytt innhold for meg.

Men i tredje uken kom tvilen: Mon det er skjedd noen virkelig forandring med meg? Mon det ikke alt var en fager illusjon? Mon du ikke enda er den samme gamle igjen?

Dog, tvilen fikk ikke overmakten. Guds Ånd hadde lært meg noe grunnleggende som jeg forsto jeg burde vende tilbake til, fordi jeg også måtte vende tilbake til det: Den Herre jeg før ikke hadde forstått riktig, måtte jeg gå tilbake til med min tvil om meg selv. Den Bibel som før hadde vært en lukket bok for meg, enda jeg ofte hadde lest i den, fikk nå sin åpne betydning for meg med sine svar på mine skiftende spørsmål om meg selv. På den måten fikk jeg fra min 3. uke som kristen del i en helt ny form for "barnelærdom". Mens jeg før i likhet med alle andre "moderne mennesker" var mentalt innstilt på at meningen i Bibelens enkle tale måtte være i samsvar med mitt intellekts forutsetninger, vaner og naturlige eller oppøvede fordommer, innså jeg nå det stikk motsatte: At mitt intellekt og min hjertetro måtte innordnes i og underordnes under lydigheten mot Herren Jesus og Ordet. Jeg husker enda fra disse første uker hvordan et ord av Paulus brente seg inn i mitt sinn, og jeg kan si: Det ordet sitter der enda, i dag, 35 år etter, med sin rettledende kraft. Paulus sier i 2Kor 10:5:

"Vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

På den måten begynte mitt "kompass" å fungere temmelig "tilfredstillende" i min første kristentid; fra begynnelsen var det kanskje mer å ligne med et "åndelig instinkt" enn med en klar erkjennelse, men etter hvert ble det også klarere erkjennelse.

Og det har holdt, ikke minst ved økende erkjennelse i Guds ord.

Noe av det viktigste jeg fikk begynne å lære allerede på begynnerstadiet i kristenlivet, var den grunnleggende forskjell mellom loven og evangeliet. På dette punkt hadde Guds Ånd gitt meg et ganske "følbart kompass" ved den måten Herren lot meg komme igjennom til liv i Jesus i forbindelse med Rom 7 til 8:1f. Dagen for dette gjennombrudd har jeg glemt. Det er jeg glad for, så ikke "datoen" skal gi meg en kjølig sikkerhet on å være "riktig omvendt en gang for alle". Men innholdet i gjennombruddet har jeg aldri kunnet glemme, og det er nettopp det som har satt seg fast i mitt hjerte, som et åndelig "kompass". Ja, jeg tror nok at jeg kan si: Om det overhodet kan tales om vekst i mitt trosliv – og det håper jeg jo det kan – så henger den på det nøyeste sammen med vekst og modning i å skjelne eller sondre mellom lov og evangelium, mellom gjerning og tro, mellom bud og løfte, mellom handlingens lydighet og troens tillit og fortrøstning, mellom å stole på og regne med meg selv – og å stole på og regne med Herren. Da jeg i sin tid innså den grunnleggende forskjell mellom evangeliets ubetingede løfter i Jesus og lovens betingede løfter, som jeg aldri er i stand til å "fortjene" at Gud skal oppfylle på meg, – da fikk jeg del i en åndelig livsvisdom som ingen filosofi eller religionsvitenskap i verden kan gi, formidle eller meddele, som jeg aldri har funnet i noen religionshistorie utenom i Det nye testamente, og som kan forlene det urolige hjerte med fred, den famlende tanke med hvile, det dunkle syn med klarhet og den skjelvende usikkerhet og utrygghet med visshet og forankret ro. Denne grunnleggende forskjell er selve nøkkelen til den "hemmelighet som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet, den som ingen av denne verdens herrer kjente; for hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre" (1Kor 2:7-8), det vil si, da hadde de forstått at den korsfestede Herre Jesus er identisk med Ham som i Det gamle testamente kalles "Herren Jahve" eller "Jehovah". Det er nemlig denne hemmelighet som er "gudsfryktens hemmelighet": Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. (1Tim 3:16)

Be din Herre å gi deg sin Hellige Ånd med lys over denne "gudsfryktens hemmelighet". Får du del i dette lys, får du se noe i Guds ord som du aldri før hadde kunnet tenke deg muligheten av, men som likevel er virkelighet i Gud og av Gud inn i din lille verden.

L&E 36. årgang, nummer 4