Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lov og evangelium i forkynnelsen (2)

Lov og evangelium i forkynnelsen (2)
Av Ingar Gangås

Loven som fortærende ild
Lovens andre bruk er lovens viktigste embete i følge Luther. Å møte loven er å møte Gud. I loven gis det ikke bare gode retningslinjer som vi skal prøve oss på, men det er Gud selv som åpenbares, den levende Gud som er en fortærende ild mot all synd, Rom 1:18; 4:15.

Først når mennesket møter den vrede Gud som vil knuse ham for hans synders skyld blir Gud et problem.

For det religiøse menneske er det ikke slik. Et slikt menneske tenker: – Selvsagt er Gud god når det kommer til stykket. – Han kan jo ikke forlange mer enn vi klarer. – Så får en bare prøve å tilfredsstille hans vilje så godt en kan. På lignende vis prøver både agnostikeren og ateisten å overbevise seg selv om at det ikke finnes noen Gud som vi trenger å frykte.

"Men profetene og apostlene sier noe annet. De har lært ham å kjenne som den hellige Gud som har vår skjebne i sin hånd. Derfor står de og ser inn i Guds ansikt og har denne store og avgjørende nød: Om Gud vil straffe meg i sin vrede (Salme 6:1; 38:2), og om han vil skjule sitt ansikt for meg (Salme 38:8), om han vil forlate meg (38:22), eller om han vil vende sitt øre til meg (80:2), gi meg råd med sitt øye (32:8) og gjøre sin harme mot meg til intet (85:5), så står det til ham. Derfor bier den fromme på Herren, han roper til ham fra det dype (130:1), idet han vet at hvis Herren ikke vil se i nåde til ham og tilgi ham, så går han til grunne (130:4)." (Sitat fra Carl Fr. Wisløffs bok: Ordet fra Guds munn)

Konkordieformelen sier at dersom ikke loven får åpenbare Gud i hans vrede, vil intet menneske komme til tro på Gud. Da vil vi enten bli formastelige hyklere, eller som fariseerne, eller fortvile som Judas.

Vår nød er ikke vår svakhet eller at vi er syke, men vi er døde i våre synder og overtredelser. Arvesynden kommer innenfra. Det vi gjør i tanker, ord og gjerninger er bare utslag av vårt syndeforderv. Derfor oversetter Norsk Bibel 88: "Synden som henger så fast ved oss" når det gjelder Hebr.12:1, og ikke "synden som så lett henger seg på oss", slik NO 78 gjør.

Det er ikke slik at vi kan springe fra synden, og gjemme oss i et tomt rom, eller et kloster, for liksom å hindre at synden kommer og tar bolig i oss. Vi kan heller ikke unnskylde oss med at vi synes vi ikke har så mye synd, slik mange rettskafne mennesker gjør. For Bibelen sier at den største synd er å ikke tro på Jesus, Joh 16:9.

Mange betrakter nok loven nærmest som en himmelstige. Med et alvorlig forsett, og med Guds hjelp skal det nok gå bra. At det er noe galt med oss, er ikke lett å innrømme. Det kan vel være en og annen skavank ved oss, eller at vi er litt syke, men dødssyke kan vi umulig være. Dersom loven får gjøre sin gjerning skal det vise seg at den åpner en stor og uovervinnelig avgrunn mellom oss og Gud.

En lege sa det slik: Den største vanskelighet jeg har på mitt kontor, det er å få nevrotikere til å innse at det ikke bare er et sykt punkt i dem, men at de selv er syke. Mange venter at medisin eller behandling skal hjelpe dem. Slik er det også når det gjelder vårt forhold til loven. Den dømmer oss til døde. Da først kan Jesus bli vårt liv og vår frelse.

Den rike unge mann skjønte at noe var i veien, men ikke at alt var galt med ham, Mark 10:17-27. Bibelen sier at "jeg er ved loven død for loven, for å leve for Gud", Gal 2:19. Se også Rom 7:9-11 og 1Kor 15:56.

Carl Fr. Wisløff sier: "Slik lever også den vakte i villfarelse. Det samme gjelder også de troende i anfektelsens stund. – Bare jeg leste mer i Bibelen, heter det, – bare jeg levde mer i bønn. Det er grunn til å spørre dem som sier slik: – Min venn, når du er klar over at det ville bli bedre hvis du bare leste mer og ba mer osv.- hvorfor gjør du det da ikke? Skjønner du ikke at det er du selv som er fordervet, det er ikke bare et eller annet punkt hos deg som er svakt. Og hører du ikke hvordan du hemmelig stoler på deg selv, i det du hele tiden sier: Bare jeg, bare jeg. -Med rette sier Rosenius at det nettopp er bare jeg i alt det naturlige menneske sier og tenker. – Å vise oss dette, er lovens gjerning.

Loven som rettesnor
Det er adskillig uenighet og mye teologisk debatt om den tredje bruk av loven, som vi også kan kalle: Loven som påminnelse.

Motstanderne av lovens tredje bruk vil gjerne erstatte den med evangeliets imperativ. Mange av dem mener at vi på grunn av det nye livet er i stand til å etterleve Guds vilje, eller at evangeliet lokker oss til å gjøre Guds vilje. Vi vil gi dem rett i at: a) Loven anklager alltid, og b) Det finnes aldri noe tidspunkt i den kristnes liv hvor loven kun har informativ betydning. Men saken er jo den at de kristne har to naturer. Derfor trenger vi å bli anklaget. Og vi trenger igjen og igjen å høre hvilke gjerninger Gud har behag i. Ofte har vi nok tenkt at det er spesielt hellige handlinger Gud har lyst på. Og da tenker vi i første rekke på det å gå på møte, holde en tale, være misjonær, lese i Bibelen, be osv. Men så glemmer vi så lett at Gud først og fremst kaller oss til å leve som gode hverdagskristne, i heimen og på arbeidsplassen. Det er ikke bare på søndagen det skal vises at vi hører Jesus til. Mange av formaningene går også på hvor viktig det er å ta seg av fattige, syke, ensomme og gamle. "Ofte iler presten og levitten til gudstjenesten i Jerusalem, mens skamslåtte folk blir liggende i grøften." (C. Fr. Wisløff)

Her vil nok mange hevde at vi ikke trenger noen lovens tredje bruk ettersom våre plikter er uttrykt i lovens første bruk. Da må vi huske på at det er forskjell på ikkekristne og kristne når det gjelder å høre og ta imot formaningene. Det er først når et menneske er kommet til troen at det for alvor spør etter hva Guds vilje er. Derfor trenger vi lovens tredje bruk.

Det er både en subjektiv og en objektiv forskjell og forutsetning mellom et Guds barn og en uomvendt i møte med formaningene:

a) Objektivt kan loven ikke blir til fordømmelse for den kristne. Han dømmes, men fordømmes ikke.

b) Subjektivt kan vi si at en kristen elsker Gud og hans vilje, Joh 14:5, selv om kjødet står imot. Dette gjør han ikke for å bli hellig og ren, men fordi han vil behage Gud. Det er et resultat av at "det gamle er forganget, og alt er blitt nytt." 2Kor 5:17.

(3. og siste del av denne artikkelen kommer i neste nr. av L&E)

L&E 36. årgang, nummer 5