Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lovens strenghet og evangeliets trøst

Lovens strenghet og evangeliets trøst
Av C. O. Rosenius

Som vi vokter oss for selve djevelen, må vi vokte oss for den bedrageriske utlegging av Skriften at vi selv skal kunne oppfylle den. På samme vis må vi være på vakt overfor den tanke at vi ikke kan dø salig før vi har gjort det (altså oppfylt Skriften, red.anm.), som om vi derved ved egen kraft er blitt rene og fullkomne. For i den tanken ligger en skjult Antikrist og en snikmorder, en Antikrist som vil gjøre Kristi blod unødvendig, som vil innbille oss at Kristi blod ikke gjør noen nytte, kanskje bare hjelper til med helliggjørelsen, men ikke er et middel til soning av syndene; en snikmorder som bringer sjelene i ulykke enten ved at den gir en falsk trøst til vår egen rettferdighet eller fører oss opp i en pinefull trelldomsånd. Nei, jo hetere det er ved Sinai, jo strengere kravene er fra Guds lov, desto bedre. Da får sjelene lettere trøst, den trøst som holder. For da mister de fortere den falske trøst, håp om rettferdighet ved loven, og de tvinges til å søke en annen – Jesus – og så blir de salige der.

Mange som ikke forstår seg på dette, sier: Når man dømmer så strengt, blir mennesket snart motløst og kan verken trøste seg til eller elske Gud. Til det svarer vi: Skal vi av den grunn oppheve eller gjøre mildere det som Gud har talt? Hvem er du som våger å forfalske og forandre Guds bud? Det er ikke først og fremst trøst og kjærlighet til Gud synderen trenger, men et sønderknust hjerte. All den trøst en tar av lovens rettferdighet, er forbannet. Det er falsk trøst. Det er denne trøst loven skal ta bort. Legg merke til at det gis ikke noe bedre middel til å hjelpe sjelene enn å holde fram loven så streng som den er. For jo før de fratas all trøst til egenrettferdighet ved loven, desto snarere tar de imot Kristi trøst i evangeliet.

Når Johannes sier: "Hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede? Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden," da jevnet han ut hjertets fjell og hauger. Så sa han: "Se det Guds lam som bærer verdens synd." Da gjorde han dalene jevne, og på den måten beredte han Herrens vei. (Matt 3; Luk 3; Joh 1)

Vi har altså funnet at lovens første og egentlige virkning er å føre synderen til ydmykhet og syndserkjennelse. Så spør man: Hvordan bør denne følelse av synd være for å være rett? Svar: Det er ikke nok bare å kjenne de synder en har gjort, altså de utvortes synder. Da kan du jo trøste deg med din gode vilje og at det skal bli bedre senere, men følelsen av synd skal være dyp og grundig. Du må kjenne roten og dybden på syndsfordervelsen, og det er hjertets kjødelige sikkerhet, hykleri, følelsesløshet, hardhet og forakt for Gud. Derfor er du altså en ulykkelig og fortapt synder. Så lenge du ikke kjenner denne pøl av elendighet i bunnen av ditt hjerte, vil alltid dette at "jeg kan" og "jeg vil" føre deg på avveier.

Men en får sjelden en grundig syndserkjennelse når en første gang blir vakt. Man blir forskrekket, men ikke oppgitt. For man mener jo: Jeg vet en utvei: Jeg vil omvende meg. Da begynner man arbeidet under loven med å omvende seg og å avlegge synden.

Og så lenge du bare strever med disse utvortes ting og din omvendelse lykkes, har du håp og blir i din egenrettferdighet. Men begynner du å se på din indre helliggjørelse, at Gud krever hjertet, og du vil ha det renset, blir du snart oppgitt. For vil du elske Gud over alt, føler du deg kald og ugudelig. Når du vil be og kjempe alvorlig mot synden, legger du deg lettsindig i syndens fang og kan ikke engang angre den eller gråte over den.

Da blir du forferdet og sier: Jeg er fortapt, jeg er forherdet, jeg er en hykler. For jeg kjemper ikke alvorlig mot synden, og heller ikke angrer jeg den. Og nettopp dette var det loven skulle virke. Hva er det du kjenner nå? Er det ikke hjertets kjødelige sikkerhet, hykleri, hardhet og forakt for Gud? Men vi har sagt det før at det var lovens virkning at du nettopp skulle kjenne dette. Men nå kan du ikke trøstes, for det er jo forferdelig at du skal være så hard, sikker, hyklerisk osv. Men vil du ikke ha denne erkjennelse?

Jo, men du vil bare ha erkjennelsen av fordervelsen, men ikke selve fordervelsen. Men hvordan skulle dette gå til? Du behøver jo ikke føle det vonde som du ikke har, men bare det vonde som du selv har. Men nå synes du til og med at du ikke har noen følelse av dine synder, men at du bare har selve synden. Du bare ser den, men føler den ikke. Men det var jo denne følelsesløshet du skulle føle?

Og var det ikke all trøst i deg du skulle miste, så du kunne drives til Kristus, og han alene kunne bli din trøst? Men nå er det ikke så lett å fly til ham. Nå er det ikke så lett å tro på ham. Ja, nå beror det jo på om du får nåde, og uten den er du fortapt med alt det du har erfart.

Nå står han så mild og kaller: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile." Dersom du nå bare lukker fornuftens øye og kaster deg i hans favn slik som du er, så er du frelst som en brann av ilden, renset i hans blod, rettferdig, salig og glad. Nå forstår du ordet: "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror." (Rom 10:4)

Vi har nå sett at loven er god, dersom noen bruker den på lovlig vis, og vi har vist både den riktige og uriktige bruk av den ved menneskets omvendelse.

Men loven har også en gjerning i den daglige omvendelsen. Den skal vise det gjenfødte, rettferdiggjorte og benådede menneske hvordan det i alle ting bør innrette seg. Og når kjødet blir lettsindig, straffer og tukter den det til å søke Kristus daglig.

Nå står bare tilbake å peke på en farlig villfarelse, nemlig den at man ikke har noe syn for lovens nytte verken ved omvendelsen eller den daglige fornyelse. De sier at loven aldri virker på deres hjerte, men det gjør bare evangeliet. For en villfarelse! Hva skulle nåden virke om vi ikke kjenner synden? Det som straffer synden, er jo loven, også om den taler gjennom Jesu sår.

Loven virker ofte på en hemmelig måte, men: Synden kjente jeg ikke uten ved loven. (Rom 7:7) Selv om loven ikke gir liv, så virker den likevel slik at evangeliet gir liv. Loven er pløyingen, evangeliet er sæden (såkornet; red.anm.). Det er jo så at veksten kommer ikke bare man pløyer, men det må sæd til. Men pløyer man ikke jorden, da blir sæden uten frukt.

De som mener at loven er overflødig for de gjenfødte, fordi de har en villig ånd, siterer gjerne dette fra Skriften: "Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren." Og: "Du skal ikke binde samvittigheten ved loven."

Til det svarer vi: Jeg mente ikke samvittigheten, men ditt kjød, hvis du er under nåden. Men er ditt hjerte ikke rett for Gud så du har lyst til Guds lov etter ditt innvortes menneske, men vil beholde en eller annen synd ustraffet, så skal og din samvittighet være bundet, ja din sjel og ditt legeme være bundet til helvete. Og det som er bundet på jorden, skal være bundet i himmelen. Lever dere etter kjødet, skal dere dø. (Rom 8,13)

Hvis du er en rett kristen, er nok ånden villig og behøver ikke tuktes ved loven. Men kjødet er svakt, trygt og ondt. Det skal straffes og tuktes, som Luther sier: "Bissel og pisk hører ikke hjemme i brudekammeret, men i stallen."

Så bli nå alltid i den frihet som Kristus frigjorde oss med! Men misbruk ikke friheten til en leilighet for kjødet! (Gal 5:1 og 13)

Fra boken "Sann og usvike-
lig veiledning til fred"

L&E 36. årgang, nummer 6