Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lov og Evangelium i forkynnelsen (3)

Lov og Evangelium i forkynnelsen (3)
Av Ingar Gangås

Oppsummering

I to foregående artikler har vi sagt noe om lovens gjerning i forkynnelsen. Kort sagt kan vi si at dens oppgave går ut på å dømme synderen skyldig. Overfor den hellige Gud og Guds fortærende vrede over all synd, får vi se at vi er fortapte syndere. Vi får en tilstoppet munn. All synd er synd mot Gud. Og intet urent får komme inn i Guds rike.

Videre sa vi noe om lovens tre bruk eller embeter. Den første bruk av loven kaller vi den borgerlige. Budene gjelder alle mennesker. Dersom et samfunn bygger på Guds lov, vil det høste velsignelse av det. All øvrighet er innsatt på Guds vegne og skal egentlig styre etter Guds gode vilje. Når det motsatte skjer, og Guds gode livslover brytes og krenkes, fører det til at samfunnet sekulariseres og verdsliggjøres. Det fører til lovløshet, og i verste fall til en kaotisk tilstand. Anarki kaller vi den samfunnsinstitusjon hvor det ikke lenger finnes respekt for lov og rett. Slik går det når loven mister sin innflytelse, og mennesket gis rett til selv å bestemme. Derfor må vi si at lovens første embete er til vårt eget beste i det den opprettholder ro og orden i samfunnslivet.

Lovens andre oppgave er å vise at mennesket er en fortapt synder, som ikke kan eller vil frelse seg selv. Uten at mennesket får se sin fortapte stilling, vil det heller aldri få bruk for frelsen i Jesus. Loven som tuktemester er derfor lovens egentlige og viktigste embete.

Til slutt pekte vi på lovens tredje embete, som er å være en veiviser og rettesnor for Guds barn. Vi kjenner bildet av budene som stabbesteiner langs veien. De skal holde oss på veien, og forhindre at vi kjører utfor. Vi trenger daglig å høre hvilke gjerninger som behager Gud, samtidig som vi igjen og igjen blir mint om at dette klarer vi ikke. Formaningene er gitt oss for at vi skal leve etter dem. En kristen vil behage Gud. Dette gjør vi ikke for å bli kristne, men fordi vi er gjenfødt til et nytt liv. Når det likevel mislykkes å leve rett som en kristen, så viser det oss at loven aldri kan bli noen kraftkilde til et nytt og bedre liv. Den kan vise vei, men ikke gi oss kraften til å gå på den.

Så langt kan vi si at loven ikke har den minste gnist av nåde og barmhjertighet å vise. Den forlanger alt, og vil derfor alltid ha noe å innvende mot oss. Loven anklager alltid. Men hva da? Hvordan kan vi da bli frelst? Da trenger vi å høre et helt annet ord, og det er evangeliets ord som vi nå skal si litt om.

Evangeliet må åpenbares
Evangeliet taler alltid om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Tenk at han elsket oss så høyt at han gav sin sønn, den enbårne, for fattige syndere i nød. Det gjorde han av bare kjærlighet, uten at han for sin egen del var nødt til det. Han elsket synderen. Ved troen på ham er du frelst og salig. Men det kan mennesket ikke se og skjønne av seg selv. Er det noe vi tror vi kan, så er det evangeliet. Dette har jeg hørt mange ganger før, tenker du. Men du skal vite at er det noe du ikke kan, og aldri kommer til å lære her på jord, så er det evangeliets ord. Det er nemlig det som øyet ikke så, det som øret ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskehjerte. Evangeliet må åpenbares! Den Hellige Ånd må rette hjertet ditt på Jesus, slik at du får se at Han gjelder i ditt sted. Forkynnelsen må alltid ha som mål å føre synderen til frelse i Jesus.

Troen kommer ved Ordets hørelse
Hvis vi leser i Apg 10:36-43 ser vi hvilke ord Peter skulle tale til Kornelius slik at han kunne bli frelst. Mens han forkynte evangeliet om Jesus skjedde det under at Den Hellige Ånd falt på dem. Det skjedde altså mens de hørte om stedfortrederen Jesus, han som ble hengt på et tre, men ble oppreist av Gud. Mens Peter talte om syndenes forlatelse ved troen på hans navn, da skjedde underet.

Mange tror at de forkynner evangeliet når de legger til at dette må tros og tas imot. Så munner evangelieforkynnelsen ut i en appell om å ta dette til hjertet og omvende seg. Men alle krav om å tro er lovens tale. Evangeliet handler ikke om å gjøre, men å høre om det som Jesus allerede har gjort.

I evangeliet finnes det ikke et fnugg av anklage, dom eller forbehold. "Det legger ikke så mye som et dun på oss som vi skal bære." (C. Fr. Wisløff)

Anger og tro
Forkynnelsen av lov og evangelium fører oss til anger over synden, mistro til oss selv, og til tro og tillit til Jesus Kristus og det han har gjort for oss.

I Augustana XII, i avsnittet om boten heter det: "Men boten består egentlig av disse to stykker: Det første er angeren eller den skrekk som jages inn i samvittigheten ved syndens erkjennelse, det annet er troen, som fremkommer av evangeliet eller avløsningen, og er tro på at syndene forlates for Kristi skyld, og som trøster og frir fra skrekken."

Som vi har sett tidligere, er det da viktig at det blir talt konkret om synden. Regningen må spesifiseres. Og det er ikke mindre viktig å blottlegge selve rotsynden, som er vantroen. Forkynnelsen skal vekke anger. Men tro nå ikke at angeren er et bevis på at tilhøreren står i nåde hos Gud. Det går nemlig ikke an å bygge frelsesvisshet på erkjennelsen av fortapthet. Vissheten får du bare ved å høre og ta imot ordet om Jesus.

Evangeliet handler om det Jesus har gjort
Da er det nødvendig at forkynnelsen taler til tro, og ikke bare om troen. Mennesket tror det må yte for å nyte. Men slik er det ikke i troens verden. Der gis alt for intet. Evangeliet er de frelseshandlinger som Gud har fullført i Jesus Kristus. Det er Guds handling. Ja, det er Guds handling alene, uten vår medvirkning. Derfor skal evangeliet forkynnes reservasjonsfritt, uten forbehold av noe slag. Jesus døde for virkelige syndere. Mer eller mindre fromme helgener – som tror at de kan frelse seg selv – blir stående utenfor. Det skal hete fra talerstolen at ingen synd er for stor til å bli tilgitt hos Gud. Samtidig må det sies at den minste synd i våre øyne kan føre et menneske i fortapelsen dersom den blir skjult og det ikke er noen tegn på anger. Det kan ikke tenkes noen menneskelige forhold eller livssituasjoner som er så tunge og vanskelige at Jesus ikke kan frelse. I Rom 5:8 heter det at "Jesus døde for oss mens vi ennå var syndere." Og i Rom 5:20: "Men der synden ble stor, ble nåden enda større."

Dette gjelder deg
Noen ganger må en undres over hvor likegyldige vi kan være når vi hører evangeliet forkynt. Hva kan det ha seg at evangeliet ikke griper mitt hjerte? Hvorfor angår det meg så lite? Her kan det være mange ulike årsaker å peke på. Men jeg vil i denne sammenhengen nevne en viktig ting når det gjelder forkynnelsen. Kan det tenkes at budskapet ikke appliseres direkte på tilhørerne? Hva mener jeg med det? Det må jo sies at dette gjorde Jesus for deg. For din skyld måtte Jesus utgi sitt blod på korset. Da Jesus utåndet med ordene "Det er fullbrakt", skal du vite at det gjaldt deg. I ditt sted måtte den uskyldige, rene og fullkomne frelser lide korsets grufulle død. Han betalte ditt skyldbrev, og han oppfylte loven for deg.

Dersom budskapet ikke rettes direkte på tilhøreren på denne måten, kan vi risikere at budskapet ikke får adresse. Da angår det ikke meg. Det går an å tale som om Jesus levde i en fjern fortid, eller slik at Jesus bare blir et eksempel til etterfølgelse, eller kanskje blir framstilt som et godt menneske som ble mishandlet og misforstått. Av og til blir vi grepet av medlidenhet når vi hører om den lidelsen Jesus måtte igjennom på langfredag. Men dette angår oss ikke før vi skjønner at det var for vår skyld han ble plaget og gjort elendig. Han ble slått av Gud. Det var din straff han tok på seg. Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.

Evangeliets rette kjennemerke
Evangelieforkynnelsen kjennetegnes på om den har noe si om den høye pris Jesus betalte da han døde på korset. Evangeliet forteller oss hva det kostet Jesus å gi sitt dyrebare blod. Da gripes vårt hjerte, når vi får høre at Jesus var villig til å utholde alt dette for at vi skulle gå fri. For et herlig evangelium dette er! Kan det virkelig være sant? Gjorde han dette for meg? Å, da må jeg elske ham!

Bare når Den Hellige Ånd får adressere og levendegjøre budskapet på denne måten, blir det til virkelig trøst for tilhøreren. Da har Ordet fått gjøre sin gjerning ved at loven fikk lyde uavkortet og evangeliet fikk være fritt.

Dersom lov og evangelium bytter plass
Mange tror at det blir lovisk forkynnelse dersom det blir forkynt for mye lov. Men slik er det ikke. Og det må heller ikke bli slik at forkynneren skal bestemme hvor mye lov og hvor mye evangelium som skal forkynnes. Det bestemmer Den Hellige Ånd alene. Loven må få gjøre sin gjerning ferdig. Det er nødvendig at synderen blir dømt og dødet. Da først kan evangeliet reise opp og levendegjøre Kristus for hjertet. Men det er Gud alene som vet hva vi trenger. Han deler ut slik han ser det er best. Av og til må han forskrekke oss med loven, noen ganger formaner han oss, og andre ganger trøster han oss. Loviskhet blir det dersom lov og evangelium blandes sammen, ved at loven forkortes, eller ved at evangeliet ikke forkynnes fritt.

Ikke sjelden roter vi det til for oss på den måten at vi lar loven og evangeliet bytte plass. Da forsvinner både vitnetrang og frelsesfryd. Det kan skje på den måten at vi for eksempel gir kjødet en evangelisk frihet som det ikke skal ha. Latskap og sløvhet blir resultatet da. Eller vi lar loven forstyrre samvittigheten, slik at det ikke blir noen hvile i det Jesus har gjort. Her gjelder det å passe på at loven rettes inn på livet og det vi skal gjøre, mens evangeliet må få tale til samvittigheten. Da kan vi fryde oss i det fullbrakte frelsesverk, samtidig som vi gleder oss over å få være tjenere for Jesus.

"Gode frelser, kan jeg tåle
Kraften av en guddomsstråle,
Å, så send den fra deg ned!
Tenn meg, at jeg må, jeg arme,
Full av ånd og hellig varme,
Kjenne all din kjærlighet!

Å la aldri noensinne
Korsets tre meg gå av minne,
Som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
Tale, rope i mitt hjerte
Hva min frelse kostet har.

Ja, forsoner, la meg være
Ofret deg til takk og ære,
Helliget ditt velbehag!
Sonet ved den død du døde,
Skal jeg Deg frimodig møte
På den siste store dag."

(Benjamin Georg Sporon)

Konklusjon
Dersom lov og evangelium får den rettmessige plass i forkynnelsen, vil det føre til at vi får mer ærefrykt for Gud, mer frykt for synden, blir mer glede i Jesus, og får mer trang til å virke for ham. I sannhet trenger vi:

  • At loven viser oss hva som er Guds vilje, og hva han venter av sine barn.

  • At evangeliet forteller oss at vi er Guds barn for Jesu skyld alene.

L&E 36. årgang, nummer 6