Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Tørsten etter levende vann

Tørsten etter levende vann
Av Ruth Laila Nygård

"Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt". Åp 21:6b

Det å tørste blir omtalt flere ganger i Bibelen, både i det gamle og det nye testamente. I Bibelen har det ofte en særlig åndelig betydning. Som det finnes en rent fysisk tørst, finnes det også en åndelig tørst som hører til den åndelige dimensjonen i våre liv.

Det å tørste er noe som er ganske fremmed for oss i dag. I våre velferdssamfunn har vi nemlig rikelig tilgang på vann, slik at vi aldri behøver å lide tørst. Vår "tørst" blir slukket før den når å utvikle seg til virkelig tørst; slik som ørkenvandreren kan oppleve den. I ørkenen fører de brennende solstrålene som ubønnhørlig stikker en til en slik tørst at en til slutt ikke er i stand til å tenke på noe annet enn vann. Alle ens tanker er konsentrert om dette ene: " Jeg må ha vann ellers dør jeg". Men så langt øye kan se, er det bare sand, sand og atter sand, og ikke noe vann. I en lik situasjon er en liter vann uendelig mye verdt.

Hva er det som gjør vann så uunnværlig for oss mennesker, ja, for alt liv? Svaret ligger i vannets livgivende betydning, det er selve den grunnleggende betingelsen for alt liv. Uten vann, intet liv. Uten vann ville jorden fremdeles være øde og tom.

Bibelen taler om levende vann (Joh. 4.10). Også i bibelsk sammenheng har "vannet" en slik avgjørende betydning at vi kan si: uten vann, intet åndelig liv. Dette reiser et viktig spørsmål; hva er så det levende vannet? Jer. 17.13b sier: "For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren". I Joh. 7.37 sier Jesus: "Om noen tørster, han komme til meg og drikke". Jesus både er det levende vannet og han gir det levende vannet, til den som tørster.

Bibelen skildrer ofte livet på jorden som en ørkenvandring, verden er en ørken i åndelig betydning. Hvordan lever menneskene i denne ørkenen? Jeg tror at så lenge et menneske ikke er vakt, merker det ikke noe særlig til "tørsten". Det tilfredsstilles mer eller mindre av det som verden har å by på. Bibelen sier: "De har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann" (Jer. 2.13b). Men dette gir bare en kortvarig nytelse av synden, og tørsten blir aldri stillet. En må hele tiden ha mer og mer, prøve noe nytt, søke etter lykken. Vi er etterhvert blitt eksperter i å stille tørsten på kunstig vis, slik at den ikke blir for plagsom. De fleste mennesker lengter allikevel etter noe mer, noe de ikke helt kan sette ord på, de tørster til en viss grad. Typisk for mange mennesker i dagens samfunn er at de karakteriserer seg selv som "søkende", men de søker allikevel aldri hen til kilden. De tørster, men ikke av hele sitt hjerte. Jeg tror at det som karakteriserer den virkelige tørsten er at den gjelder liv eller død, slik som ørkenvandreren kan oppleve det.

Bare Jesus kan vekke denne tørsten, gjennom sitt ord. Da får mennesket se seg selv i et nytt lys, vi er nemlig "døde i synder og overtredelser" (Ef. 2.1) En mangler liv, og tørster etter levende vann, etter Jesus. Verdens sprukne brønner synes med ett så tomme og innholdsløse, kan de vel gi det livet en så sårt behøver? Nå søker en til kilden, som jo er Guds ord. Er tørsten først vakt, kan den ikke slukkes av andre enn Jesus selv.

Å virkelig tørste er ingen behagelig opplevelse, og situasjonen er ytterst alvorlig. Allikevel er det en lykke at en tørster. Det er jo nettopp til de tørstende at Jesus sier: "...den som tørster, han får komme" (Åp. 22.17) "Jeg vil gi den tørste av livets vannkilde uforskyldt" (Åp. 21.6b).

"Jeg vil gi....uforskyldt"
Jesus kan ikke svikte den tørstende. Han forsikrer gang på gang at det kreves ingenting fra mottakeren, ingen betaling, ingen verdighet for å få drikke av livets vannkilde. For den tørstende er dette viktige opplysninger, da han jo ville være fortapt om det krevdes det aller minste av ham for å få drikke. Nei, han får åndelig liv uforskyldt, Jesus selv tar bolig i hjertet. Kilden kommer inn i ens hjerte, og begynner å velle frem derfra. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann" (Joh. 7.38).

Vil dette si at tørsten er slukket for godt når en har smakt det levende vannet, og sett inn i evangeliet? Er det ikke nettopp dette Jesus sier: "Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste" (Joh. 4.14).

Tørsten vil fremdeles være til stede, men på en annen måte. Den som er fylt, vil lengte etter å fylles, tørste etter mer av Ånden, etter syndenes forlatelse, etter "rettferdigheten" (Matt. 5.6). Det nye livet i hjerte trenger stadig levende vann for å oppholdes. En kristen vil kjenne seg igjen i salmene, der David skriver: "Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann"(Sl. 63.2) ".. min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela"(Sl. 143.6) Og i salmen av Korahs barn: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud" (Sl. 42.2) Men en kristen trenger aldri forgå av tørst i ødemarken. Guds løfter sier: "De lider ingen tørst. Gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar hanrenne for dem. Han kløver klippen, og det flyter vann". (Es. 48.21) "Markens ville dyr, sjakaler og strutser, sakl ære meg fordi jeg gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så mitt folk, mine utvalgte kan drikke" (Es. 43.20). Gud vil selv sørge for sine barn slik at de når himmelen. Han vil lede dem til oaser, til "hvilens vann" (Sl. 23.2) der de kan drikke.

Når Jesus sier at den som tror på ham, skal aldri i EVIGHET tørste, så vil det kanskje si at tørsten først blir slukket i himmelen. De kristne vil lengte til himmelen, hvor de skal bli Gud lik. Der vil hungeren og tørsten etter rettferdigheten til fulle mettes. Dette er en enorm kontrast til det vi ser i fortellingen om Lasarus og den rike mannen (Luk 16. 14-31). I fortapelsen opplevde den rike mannen en voldsom tørst, som aldri ble stillet. Der hersker nemlig døden til fulle, og det livgivende vannet er ikke å finne. I himmelen finnes derimot kilden: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone" (Åp. 22. 1).

Stykket er en besvarelse på en
bibelskole-oppgave i Johan-
nes Åpenbaring og er inn-
sendt til "Lov og Evange-
lium" av Edel Ekanger

L&E 36. årgang, nummer 6