Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Tal Herre, din tjener hører

Tal Herre, din tjener hører
Av Ingar Gangås

"Derfor, hver dem som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygget huset sitt på fjell."

Matt 7:24

Bibelen taler ofte om det å høre rett. "Den som har øre, han høre", blir det sagt hele sju ganger i de tre første evangeliene. Det viser oss at vi har med en viktig sak å gjøre, som vi ikke skal ta lett på.

"Se til hvordan du hører, og gi akt på det du har hørt," sier Guds Ord. Og hva var det som fikk Samuel til å utbryte: "Tal Herre, din tjener hører"? (1Sam 3:10). Det er det vi nå skal ta for oss. I tillegg skal vi kort se på hva som kjennetegnet Samuels tid, hvordan Gud behandlet ham, og til slutt oppsummere hva som er de rette kjennetegn på en hørsom Herrens tjener.

Presten Elis to sønner, Hofni og Pinehas, pådro seg Herrens straff ved å ringeakte offerkjøttet, og ved å drive hor med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. Og Herren var nidkjær i sin dom. Han er en hellig Gud som ikke tåler synd.

På grunn av frafall fra Herren og brudd på hans bud og hellige vilje, hvilte det mørke over Israels barn. "Herrens ord var dyrebart i de dager, av syner var det lite." Folket tok seg til rette selv, uten å gi akt på Guds ord, uten å bøye seg for hans vilje. Og alltid når mennesket danner sin egen norm uten å ta hensyn til Herrens tukt og formaning, fører det straff med seg. Den religiøse aktiviteten kan nok fortsette som før, i alle fall en stund, men det blir etter hvert en tom og meningsløs gymnastikk for Guds åsyn som Herrens vrede hviler over.

Inn i smeltedigelen

Slik var situasjonen da Samuel vokste opp. Og Samuel på sin side hadde det vel heller ikke lett med seg selv og sin gudstro. For det står at "Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham". Han hadde nok kunnskap til at han kunne lede ofringene i templet med stødig hånd. Det var sikkert ingen ting å si på det, sånn i det ytre. Men han kunne ikke bli brukt av Herren. Kunnskap om Guds ord er en ting, kjennskap på bakgrunn av åpenbaring er noe helt annet. Forut for kjennskap må det opplysning til, der Herren åpenbarer sin vrede over synden, for så å åpenbare sin grenseløse kjærlighet. En slik erfaring i Ordet må være utgangspunktet for en "hørsom" tjener i Guds rike. Så måtte Samuel også få sin omgang med storslegga, slik som Ludvig Hope talte om. Før han ble det redskap som Gud kunne bruke, måtte han inn i smeltedigelen der han ble fratatt alt sitt eget, men påkledt den nye drakten.

Utgangspunktet for en rik tjeneste i Herren, er fred med Gud i en god samvittighet. Akkurat som et menneske må bli født for å begynne å leve, må en kristen være gjenfødt før han kan bli et levende vitne. Men å bli fratatt alt på denne måten er ikke lett. Det er bare de færreste som går med på en slik behandling. Derfor er vi vitne til også i dag at Herrens vitner må drives ut, ofte gjennom kamp og tårer, mens de falske profeter springer ut, lette og rappe på foten!

Det var nok en slik kur Jesaja hadde vært igjennom da han utbrøt: "Ve meg, jeg er fortapt!" Da var tonen langt fra selvsikker, og det var heller ikke snakk om at han kanskje gikk fortapt. Nei, han var allerede fortapt. Gud var blitt stor, så hellig, og han selv så syndig, så stygg og ubrukelig. Det er først når et menneske har brutt sammen, tilstått og oppgitt troen på seg selv at Gud kan begynne å tale. Da først oppdager mennesket hvor viktig det er å lytte til det Gud vil ha sagt. Og nåden i Kristus blir viktigere enn noe annet.

Det måtte være en slik opplevelse Samuel hadde hatt, når det står i v. 19 og 20: "Og Samuel vokste til, og Herren var med ham, og han lot ikke noen av alle sine ord falle til jorden, for Herren åpenbarte seg for Samuel i Silo, ved Herrens ord."

Er vi kommet på tiggerplassen så vi kan si som Samuel: "Tal Herre, din tjener hører"? Om Samuel blir det sagt så fint: "Da skjønte hele Israel at Samuel var betrodd å være profet for Herren. Og Herren ble ved å la seg se i Silo, for Herren åpenbarte seg for Samuel i Silo ved Herrens ord."

 

Redskap i Guds hånd

Samuel ble et nyttig redskap i Guds hånd. Han ble en profetrøst med myndighet. Hans tale rammet, og Gud gikk med og stadfestet Ordet. Dermed innledes en ny og lang profetepoke i Israel, der Guds ord blir forkynt til vekkelse og frelse. Budskapet får folket i tale, og det gir ikke fred før synden er oppgjort. Samuel må bare stille seg i skyggen av Gud, fordi budskapet er så mektig. Lett var det sikkert ikke å gå til Eli, sin læremester, med så kraftig skyts.

Eli får sin straff fordi han var blitt en svak leder. Han var ikke lenger villig til å ta oppgjør med synden. Ingen klar veiledning ble gitt, fordi det var en vanskelig tid. Kanskje han syntes det hjalp så lite å si fra? Men likevel: Guds dom uteblir ikke. Og den fører død med seg. Elis to sønner, Hofni og Pinehas, blir drept av filistrene. Da Eli får bud om dette, og samtidig får vite at Herrens ark var blitt tatt av filisterhæren, faller han selv baklengs, brekker nakken og dør.

Embetet viste seg å være dårlig garanti. Deres aktivitet for Herrens ansikt var lite å stille opp med for Guds dom. Men hvorfor gikk det slik? De hadde sluttet å lytte til Guds Ord. Kjennetegnet på en Guds profet er at han hører Herrens røst. "Mine får hører min røst", sier Jesus.

 

Situasjonen i dag

Hvordan er så situasjonen for oss i dag? Det er vel helst et pinlig spørsmål. Hører du Guds røst? Forsvinner Guds ord i menneskeprat, mennesketanker og vekkelsesopplegg? Rammer Ordet? Leger det? Er det mat å få når Ordet forkynnes? Skaper det syndenød og frelsesfryd? Kanskje fikk Hope rett i det han sa i sitt foredrag i Oslos presteforening såpass tidlig som i 1939? Han var redd for å skape vekkelsesluft med overtalelser, stemning og rytme. Derfor skildrer han som advarsel den amerikansk – reformerte forkynnelse som var begynt å komme inn over landet, og som var spesielt preget av at forkynnelsen skulle rettes mer inn på viljen enn på samvittigheten.

Jeg har lyst til å sitere noe av det Hope sa den gangen, og det er hentet fra boka "Kyrkja og Guds folk", fra et avsnitt i den gamle utgaven som heter "Svigningar i den kristne forkynning":

"Styrken i denne forkynning var ikkje å vekkja sjel og samvit til syndserkjenning so folk kom i naud for syndene sine, so at syndenaud og frelsestrong banka på døra til viljen og ville få han overtala til å gå med på å gå til Jesus Kristus.

Nei, slagkrafta i denne forkynninga var eit direkte trykk på viljen og kjenslelivet. Og ettermøtet sette dei inn so dei kunne nå den ydste grensa når det gjaldt å overtala folk til å venda om.

Predikanten brukte nok so jamt å rekkja først si eiga hand i veret, og bad so alle som vilde gi seg over til Gud om å gjera like eins. Først var det gjerne ein appell til heile forsamlinga. Mislukkast det, tok ein bolk for bolk.

"Er her nokon på denne sida som vil gi seg over til Gud?"

"Er her nokon på den andre sida?"

"Er her nokon på galleriet?"

Var det so ei god og velviljug stemning over folket i forsamlinga, so skulde det meir mot og vilje til å lata vera å rekkja handa i veret enn til å gjera det.

Når so fela, fløyta, gitaren og kvikke songar slo inn, mens massen bøygde kne og bad høgt, då var den rette stemning komen til at folk kunde gi seg over til Gud.

Stemninga greip viljen.

Då denne bylgja var på toppen i Amerika, brukte dei telleapparat når dei ville vite kor mange som vart omvende på møtet."

Så langt Hope.

 

Er kilden forlatt?

Så må vi spørre oss: Hva er så årsaken til all forvirring og religiøs aktivitet som mer lukter svette enn å være en Kristi vellukt i dag?

Årsaken er vel ikke at kilden med det levende vannet er forlatt? At Ordet ikke lenger er absolutt norm? At mennesker behandler Ordet, i stedet for at Ordet behandler mennesket?

Og kan det tenkes at tjenesten er i ferd med å ta den plassen Ordet skal ha? Da blir resultatet stor aktivitet, men Ordet biter ikke. Etter hvert må en ta i bruk midler som det Hope nevner i foredraget sitt. Herskertrangen og trangen etter ære og berømmelse viker plassen for tjenersinnet. Mennesket kommer i fokus, og Ordet om Lammet stilner og uteblir.

Da Luther tok opp kampen mot paveveldet og humanismen, var det egentlig kampen for Skriften han tok opp. At Skriften måtte bli norm og rettesnor. Ved å lese og høre Ordet, kom troen ved nåden alene. Derfor sa Luther bl.a.: "Å lære rett, vil si å tolke Skriften rett. Å vokte Kristi hjord, vil si å forkynne Guds ord." Og han var seg bevisst at Skriftens ordlyd var Guds ord. Derfor skrev han i 1521: "Vi kan ikke mene at Den Hellige Ånd ikke har tenkt seg om, og at han ikke har visst hva han skulle skrive."

Hva er det så vi trenger i dag? Vi trenger en ydmyk holdning til Guds eget ord, med et hørsomt hjerte og et villig sinn, slik at vi hører, og kan innrette vårt liv etter hans hellige vilje.

Kjennetegnet på en hørsom Herrens tjener skulle da bli:

  1. At en går til Guds ord for å finne normen, uansett hvordan flertalls- eller mindretallsmeningen er.

  2. At en er villig til selv å bøye seg inn under Ordet.

  3. At en bruker den samme målestokken på seg selv som på andre.

  4. At handling følger hørelsen slik det står i Matt. 7:24: "Derfor, hver den som hører mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann…"

  5. At en ikke holder tilbake noe av Guds ord, men forkynner alt Guds råd til frelse.

I en sum kan vi godt si at en Herrens tjener er liten, men har en stor og umistelig Jesus. Og det er nåde fra Gud at han i det hele tatt vil ha med slike å gjøre, for ikke å snakke om at han vil bruke en slik i sin tjeneste. Dessuten er en sann Herrens tjener i frykt og beven fordi han er redd for å bedra seg selv og andre ved å tale mennesketanker i stedet for at Gud får virke ved sitt Ord og sin Ånd. Han må stadig be med salmisten: "Ransak meg, Gud og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!"

Så er det rett at all fornyelse er å gå tilbake til utgangspunktet som er Jesus, og ikke stadig komme seg videre (og dermed bare lenger vekk), slik målet er i mange strømdrag i dag.

Vi må tilbake til Kristus i Ordet. Det medfører et nytt liv og en hellig tjeneste med bønnen "Tal, Herre, din tjener hører", i hjertet.

L&E 36. årgang, nummer 9