Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

"For meg er livet Kristus!"

"For meg er livet Kristus!"
Av Per Bergene Holm

Per Bergene Holm fortsetter her sin gjennomgang av Filipperbrevet. Denne artikkelen tar utgangspunkt i Fil 1:21 – 2:5. Les gjerne det aktuelle skriftavsnittet før du fortsetter med artikkelen!

Red.

For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Fil 1:21-22

Det viktigste for Paulus er å få høre Jesus til og ære ham. "For meg er livet Kristus," sier han. Å leve var for Paulus ett og det samme som å leve for Jesus, forkynne ham og ære. Hans liv gikk opp i det ene å høre Jesus til. Derfor var døden heller ikke noe tap, men tvert i mot en vinning, for det førte ham jo bare nærmere Kristus.

Men skal han velge, så vet han ikke helt hva han skal velge. Skal han tenke på seg selv, så vil han helst bryte opp og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre for ham (v.23). Men av hensyn til de troende, så er det bedre at han blir i live, slik at han kan tjene dem og ære Jesus på den måten. Og da han er forvisset om at han enda ikke har fullført sin tjenestegjerning, så vet han at han skal bli i live.

Her ser vi hvordan hele apostelens liv og død står under dette ene synspunkt: Hva som tjener menneskenes frelse og Jesu ære. Det er det alt dreier seg om!

Og det er det ikke bare for Paulus, men for enhver kristen. Den eneste grunn til at du lever her på jorden er at du skal vinne mennesker og ære Jesu navn.

"Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker," sier Paulus i 2Kor 5:11. Enhver som har kommet i et rett forhold til Gud gjennom troen på Jesus, søker også å vinne mennesker. Når Guds egen kjærlighet utøses i et menneskehjerte, så vil mennesket det samme som Guds kjærlighet vil – nemlig at mennesker skal bli frelst!

Ved å bli på jorden vet apostelen at han også skal virke til fremgang og glede for de troende (v.25). Det er ikke nok at mennesker blir vunnet for Jesus. De må også vokse i troen!

Vi formanes i Skriften til å oppbygge hverandre på vår høyhellige tro, slik at vi grunnfestes i troen og ikke er uvirksomme i troen, men virker til sjelers frelse og til ære for Jesus.

I første del av kapittel 1 har apostelen talt om seg selv, sitt forhold til de troende i Filippi og sin stilling som fange i Rom. Om Paulus og Guds rikes sak trenger ikke de troende å bekymre seg.

Det er bare en sak de trenger å bekymre seg om, at de lever et liv som er Kristi evangelium verdig (v.27).

Å leve et liv betyr egentlig å leve som en medborger. Filippi var en romersk koloni og ga borgerne romersk medborgerrett. Men med rettigheten kom det også plikter. Slik er det også for en kristen. Å høre Jesus til gir meg borgerrett i himmelen, men det forplikter også at jeg lever som en himmelborger, lever verdig Kristi evangelium.

Evangeliet om frelse fra synden og Satans makt setter meg over i Guds rike, det gjør meg til borger av himmelen. Å leve verdig evangeliet vil nettopp si å leve i samsvar med det livet jeg er frelst til. Evangeliet innebærer også at det himmelske livet ved Guds Ånd har flytt inn i mitt hjerte.

Det er dette livet i Ånden jeg nå skal leve. En kristen skal leve det himmelske livet her på jorden. Vi er utlendinger her i verden, vi har vårt hjemland i himmelen. Og så skal vi med vårt liv her i verden dra denne verdens mennesker til Guds rike.

Det skal vi blant annet gjøre ved å stå fast i én Ånd, og med én sjel kjempe for troen på evangeliet (v.27).

Vi skal stå fast i evangeliet, stå fast i nåden. Dette et verk av Den Hellige Ånd. Åndens enhet oppnås ikke gjennom kirkemøter eller forhandlinger, men er Åndens gjerning, der Han forener de troende og grunnfester dem i det samme evangeliet.

Denne enheten er en realitet. Den kristne enhet er enheten av de mennesker som Ånden har fått føre til sann og levende tro på Jesus. Og denne enheten kommer til syne nettopp gjennom at de troende som med én sjel holder fast på evangeliets sannhet og forsvarer det mot angrep.

Den strid og splittelse i de ytre kirkesamfunn og organisasjoner som følger av denne kampen, er ingen motsetning til Åndens enhet. For Åndens enhet er ingen enhet mellom sannhet og løgn.

Derfor skal vi ikke la oss skremme av evangeliets motstandere, selv om de kommer med trussel og vold. Når de troende som Paulus frimodig står fast midt i trengsel og forfølgelse, så er det et varsel for verden om deres urett og fortapelse, men for de kristne er det et varsel om frelse.

Dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham (v.29). Det er nåde å få lide for Jesu skyld, det er et gode for en kristen. Det tjener hans evige frelse og er et mektig vitnesbyrd for verden. Vi skal prise oss lykkelige når vi anses verdige til å bli vanæret for Jesus navns skyld.

Av det vi har lest og av det som nå følger, ser det ut til at det har vært uenighet og splid i menigheten i Filippi. Apostelen taler derfor om viktigheten av enhet og formaner til enhet.

Først spør han de troende om det er noen trøst i Kristus, noen oppmuntring i kjærligheten, noe samfunn i Ånden, noen medfølelse og barmhjertighet (Fil 2:1). Dette er et retorisk spørsmål. Han minner dem om hva som er gitt dem i Kristus. I Jesus har de jo nettopp fått trøst, oppmuntring i kjærlighet, samfunn i Ånden, medfølelse og barmhjertighet. Apostelen taler altså ikke om noe de kristne skal eller bør få, men om noe de eier i Jesus. Alt en kristen trenger for liv og gudsfrykt er gitt ham i Jesus.

Da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja med én sjel har det ene sinn (v.2). Paulus gleder seg over menigheten i Filippi, og han ber om at hans glede over de troende må være uten noe skår, at den må være fullstendig.

Det blir den hvis de troende har det samme sinn og den samme kjærlighet.

Hvilket sinn og hvilken kjærlighet taler apostelen om da? Jo, han taler om Jesu sinn og Jesu kjærlighet! Hver og en som hører Jesus til har jo fått Jesu sinn og Jesu kjærlighet utøst i sitt hjerte. Dette sinn og denne kjærlighet vil alltid ett og det samme, derfor er det hans ønske at de troende med én sjel har dette ene sinn.

Vi forstår da at når det er uenighet og splid, så kommer det av at noen ikke har Jesu sinn eller ikke lever i samsvar med dette sinn, men søker seg selv og sitt eget. De lever ikke som Jesu Kristi treller, men lever selvlivet.

Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære (v.3). Her ligger årsaken til spliden og tvedrakten. Det er altså ikke tale om ulikt syn på evangeliet. Nei, finnes der ulikt syn på evangeliet, da må det være partier, da kan det ikke og skal det ikke bli enhet. Da må det kjempes, da må det strides for evangeliets renhet og sannhet. Men her gjelder det selvlivet.

Ærgjerrighet betyr egentlig et sinn som vil ha rett eller er trettekjært. Det er tale om en som kjenner seg forulempet og som nå søker å få rett. Det er kjødelig og syndig å hevde sin rett, og det ødelegger hjerteforholdet til Jesus.

Lyst til tom ære uttrykker et sinn som vil bli lagt merke til og som derfor blir fornærmet hvis en føler seg forbigått. Da trekker en seg vekk eller begynner å klage og finne feil på andre. Så viser det seg at en ikke er opptatt av Herrens sak, men av egen makt og posisjon.

Akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv (v.3). Den som ser seg selv i Guds ords lys og ser sine egne brist og feil og tyr til Jesu kors med sine synder, han får nok med seg selv og sin egen synd. Andres synd blir som dråper mot hans eget syndehav.

Den ydmyke blir grepet av Guds nåde mot en selv, og er forundret over at en virkelig skal få eie syndenes forlatelse. En kan nok forstå at de andre kan få nåde, men tenk at jeg skal få høre Gud til!

Ydmykhet frir fra selvopptatthet og trang til egen ære, den utelukker all egen ære. Sann ydmykhet hører nemlig sammen med nådesinnet, det å vite seg frelst av nåde, uforskyldt og for intet.

Når jeg har fått alt for intet, så behøver jeg ikke tenke på meg selv eller søke mitt eget, da er jeg fri til å tenke på de andre, ha de andres gagn for øye (v.4). Jeg har jo allerede alt!

La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus (v.5). Her er det ikke bare tale om å ta Jesus som et eksempel og lære av ham. Det skal vi nok, for Jesus er det beste eksempel på ydmykhet og kristelig kjærlighet!

Men det hjelper ikke å ha Jesus som forbilde og eksempel, dersom det sinn som var i ham ikke er i meg. Og dette sinn får jeg altså ikke ved å prøve å ligne Jesus, men det sinn får jeg hos Jesus, gjennom at han bor i meg ved Den Hellige Ånd.

Men bor Jesus i meg med sitt sinn og sin kjærlighet ved Den Hellige Ånd, så skal jeg hver dag søke etter at dette sinn får utfolde seg og gjennomtrenge meg i hele mitt liv og virke. Jeg må stadig fordype meg i Jesu kjærlighet til meg, trenge inn i hans nåde og miskunn og slik bli i hans kjærlighet.

Og jeg må stadig innvie mitt liv til Jesus, stille meg selv og mine lemmer til rådighet for ham, som hans trell og eiendom, slik at han får leve sitt liv i og gjennom meg.

Hebr 12:1 uttrykker det slik: "Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender."

L&E 36. årgang, nummer 10