Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hva er det spesielle ved forkynnelsen?

Hva er det spesielle ved forkynnelsen?
Av Arne Helge Teigen

Vi gjengir her noen avsnitt av en artikkel som misjonsskolelærer Arne Helge Teigen, har skrevet i boken "Budskap 2000. Årsskrift for Fjellhaug Misjonshøgskole".

I artikkelen, som vi synes er meget lesverdig og aktuell, retter han et kritisk søkelys på vår tids kommunikasjonsteorier innenfor kristen forkynnelse. Artikkelen kan leses i sin helhet på våre Internettsider

Red.

Frykten for kristendommens anstøt.
I vår tid synes det å bli stadig mer akseptert at en må være forsiktig så en ikke støter mennesker bort ved at en presenterer det kristne budskap for radikalt og direkte. Skal det for eks. sies noe på etikkens område, synes stadig flere å foretrekke dialog og diskusjon fremfor den klare og direkte forkynnelse. De fleste ønsker å unngå de ord som konfronterer det moderne menneske med Guds lov. De som likevel står frem med klar bibelsk tale blir i mange tilfeller avspist med måten de tar saken opp på, de beskyldes for å bruke uheldige ord og uttrykksmåter, de er for direkte etc.

Dette ser vi i en tid da Guds folk virkelig trenger klare ord. En må da spørre: Hvor kommer denne tilbakeholdenhet på Guds ords vegne fra? Det underlige med den synes å være at den har arbeidet seg inn i kristenfolket over lang tid. Før de virkelig store stormkast kom over oss har vi blitt fanget inn i en slags terapeutisk forsiktig måte å tenke på om det å vitne og forkynne Guds ord inn i denne verden. Man vil ikke være for kategorisk, ikke for dømmende, man peker heller på hva kristendommen har å si om Guds omsorg for mennesker i sin alminnelighet, fremfor å forkynne et blodig evangelium om ham som led for våre synders skyld på korset. Så står vi der da, og vet ikke hva vi skal si overfor de frekkeste kristendomsavvik. De fleste foretrekker å tie fremfor å tale, og når man først taler, så tales det ikke alltid klart og tydelig slik Guds ord pålegger oss.

Brytninger om forkynnelsen
Samtidig er det ikke fritt for at en i vår tid også merker en nokså kritisk tone overfor den såkalte gammeldagse forkynnelse av lov og evangelium. Man mener å vite at denne forkynnelse ikke når frem verken overfor kirkefremmede eller unge. Det blir til tider ganske kategorisk slått fast en oppfatning av denne forkynnelsens udugelighet som ikke er til å kjenne igjen verken for dem som målbærer den eller for dem som opplever den i sin forsamling.

Bildet er likevel ikke entydig mørkt. Det finnes ennå de som forkynner Guds ord slik at det når frem slik Gud vil det skal nå frem, altså slik at det fører til omvendelse og frelse. Spørsmålet blir da; Hvordan forkynner man slik Gud vil? Hvordan forkynne slik at moderne mennesker føres til syndserkjennelse? Hvordan forkynne slik at troen og det nye livet skapes i deres hjerter? For å gi et lite bidrag til en avklaring av dette omfattende spørsmålet, vil jeg altså rette fokus på det spesielle ved forkynnelsen.

Forkynnelsen skal skape et møte mellom Gud og mennesker.
Både forkynnelse og bibelundervisning skal i følge Guds ord formidle et møte mellom Gud og det enkelte menneske. At dette er siktepunktet med forkynnelsen vil få være uenig i. Uenigheten oppstår imidlertid når vi forsøker å gjøre det klart hva dette møtet mellom Gud og menneske innebærer. Hvordan beskriver Guds ord det møte mellom Gud og menneske som skapes ved forkynnelsen? La oss forsøke å gi noen svar.

Når vi leser om Jesu forkynnelse i evangeliene, ser vi at den ofte ikke hadde den samme virkning som underne Jesus gjorde. Underne skapte interesse. Til tider fulgte folk Jesus i store mengder på grunn av hans under. Men da de hørte hans forkynnelse trakk de seg tilbake. Det var noe i Jesu forkynnelse som tilhørerne opplevde som anstøtelig, dømmende og uforståelig. Joh. 6. 60 – 67.

Apostelen Paulus taler om denne side ved forkynnelsen i 1. Kor. 14. 24 – 25. Her viser han til hvordan ikke kristne menneskers opplevde den kristne forkynnelse. "Dersom dere alle taler profetisk, og det så kommer en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle og det som er skjult i hans hjerte, blir åpenbart. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere." Her ser vi altså at sann bibelsk (profetisk) forkynnelse konfronterer ikke-kristne mennesker med Guds ord på en slik måte at de føler seg dømt av det. Dette gjelder i virkeligheten all forkynnelse, ikke bare forkynnelsen av budene, men også formaning, veiledning og undervisning av forskjellige bibelske emner.

Ja men Jesus møtte mennesker i den situasjon de var i, og han tok seg av dem i deres nød innvender noen. Det må vel bety at vi i vår forkynnelse overfor kirkefremmede først og fremst må forsøke å presentere Gud som omsorgsfull og kjærlig? Til dette er følgende å si: Det er sant og riktig at vi som kristne skal gi omsorg og hjelp overfor menneskers i nød. Men dermed er det ikke sagt at forkynnelsen skal være en slags omsorgsoppgave der vi først og fremst forsøker å gi svar på moderne menneskers mange spørsmål. I møte med mennesker i nød holdt ikke Jesus ordet om dom og ordet om frelse tilbake. Hans strategi var ikke at mennesker først liksom skulle gå seg varme i disippel fellesskapet før de fikk høre det radikale ord om omvendelsen og tro. Nei, Jesus forkynte sitt ord slik at loven ble en umulig oppgave for mennesket. Han forkynte slik at de som hørte ham virkelig skulle bli dømt i sin samvittighet, erkjenne sin synd og ved det få bruk for syndenes forlatelse.

Hva det er ved Ordet som dømmer.
Hva er det ved forkynnelsen som gjør at mennesker kjenner seg dømt av den? Svaret er i første omgang dette: Bibelsk forkynnelse gjør Gud nærværende for mennesket. Ved forkynnelsen formidles et inntrykk av den hellige og allmektige Gud, slik at mennesket i lys av Guds hellighet ser sin egen uverdighet, urenhet og synd. At dette skjer er ikke nødvendigvis betinget av hvilket bibelsk tema som berøres i forkynnelsen. Om forkynnelsen berører det ene eller annet tema fra Bibelen, så har den alltid noe ved seg som gjør at mennesker berøres, slik at deres samvittighet dømmes.

Jeg hørte en gang en som ble omvendt i godt voksen alder fortelle om denne merkelige side ved forkynnelsen. Kona tok ham med til bedehuset, og det var det verste han visste. Menneskene der var hyggelige og omsorgsfulle og det kunne forkynnes fra forskjellige sider ved Guds råd. Likevel, han følte seg alltid dømt ved forkynnelsen, fordi den alltid minnet ham om at han stod utenfor fellesskapet med Gud. Bibelsk forkynnelse formidler altså et møte med den hellige Gud. Guds hellighet kommer nemlig ikke bare til uttrykk gjennom budene, men i hele Skriften. Guds ord skaper derfor en erkjennelse av å være borte fra Gud. En erkjennelse av å være under dommen, hos den som ikke har latt seg frelse ved Guds ord om Jesus Kristus.

Hvordan forkynner vi?
Vi har nå forsøkt å se forkynnelsen liksom fra utsiden. Det spesielle ved den er altså at den gir et personlig møte med Gud, som fører til at mennesket forstår at det er under Guds dom. At dette skjer, sier imidlertid ikke så mye om hvordan vi som forkynnere skal gripe an forkynneroppgaven slik at forkynnelsen virkelig formidles som Guds personlige tale til mennesket. Dette vil vi forsøke å gjøre i det følgende:

Forkynnelsen skal altså være personlig. Den skal være av en slik karakter at tilhørerne blir gjenstand for Guds tiltale. Hva kan så vi mennesker bidra med for at forkynnelsen virker på denne måten? Dypest sett intet. Vi er fullt og helt avhengig av at Gud selv bruker våre ord, at han taler til våre tilhøreres samvittighet og hjerte, gjennom de ord vi taler. Gud har gitt løfter om at han vil gjøre dette, så sant vår forkynnelse er i samsvar med hans ord. Jesaja 55. 11. Det betyr at vi som forkynnere står under en forpliktelse med hensyn til hvordan vi bærer ordet frem.

Forkynnelsen skal altså dypest sett være Guds tale til menneskene. Den skal derfor ikke være et velfundert forsøk fra forkynnerens side på å fremstille kristendommen slik at moderne mennesker synes den er tiltalende. Derfor må enhver forkynner, liksom døperen Johannes, være seg bevisst at han bare er en røst som roper. En person som låner sin stemme til Gud. Joh. 1. 23. Hva dette innebærer gjør apostelen Paulus klart i 2. Kor 5. 20. Her sier han at de som vitner skal være seg bevisst at de taler i Guds sted, fordi de er sendebud i Kristi sted. For at forkynnelsen skal være tale i Guds sted må forkynneren fremfor alt være seg bevisst at det budskap han bærer frem er i samsvar med Bibelen.

Sett i relasjon til det vi tidligere har berørt i denne artikkelen, betyr dette at en forkynner faktisk skal være mer opptatt av at hans budskap virkelig er bibelsk enn av de mennesker som skal nåes med Ordet. Dette betyr selvsagt ikke at forkynneren skal være likegyldig med hensyn til å forstå de mennesker som skal høre forkynnelsen. Det betyr heller ikke at en skal være likegyldig med måten budskapet legges frem på. Nei, Ordet skal legges frem, slik at det virker hva Gud vil, nemlig omvendelse, frelse og et nytt liv. Dette betyr blant annet at forkynneren skal tiltale sine tilhørere personlig. Han skal si du til dem, slik at både lovens ord og frelsens ord kan tilegnes personlig.

Lov og evangelium
Vi vil nå si noe mer om hva det innebærer at Guds ord og forkynnelsen er å forstå som lov og evangelium. Vi har pekt på at lov og evangelium åpenbarer to sider i Guds vesen. Guds hellighet og Guds kjærlighet. Det betyr at alt Guds ord er lov og evangelium. Det er altså ikke slik at lov og evangelium bare er to temaer i Skriften ved siden av en mengde andre temaer. Loven åpenbares i alt det Guds ord som taler til oss om hvordan vi skal leve, tenke og være, for å bli godtatt av Gud. Evangeliet derimot, handler om hva Gud har gjort for å frelse oss. Det taler utelukkende om Jesu Kristus, hans forsoningen og om syndenes forlatelse for hans skyld. Når Gud taler til oss i evangeliet stiller han derfor ingen krav til oss, men han viser til at alle kravene og budene er oppfylt i vårt sted – av Jesus. På denne bakgrunn tilsier Gud oss tilgivelse for alle våre synder. Vi skal nå si noe mer om hvordan vi skal forkynne Guds ord som lov og evangelium.

Hva er forkynnelsens hensikt?
Forkynneren skal altså forkynne Guds lov. Da er det nødvendig å være seg bevisst at lovforkynnelsens hensikt er å åpne menneskers øyne slik at de ser Guds dom over sitt liv. Dette er lovens hensikt til alle tider og i alle kulturer. Skal Guds lov forkynnes rett, må forkynneren derfor være seg bevisst at han legger Ordet frem slik at det sikter mot syndserkjennelse og omvendelse. Først når loven har skapt syndserkjennelse kan vi si at lovens ord har nådd frem slik Gud vil den skal nå frem. Likevel er ikke syndserkjennelsen et mål i seg selv. Intet menneske blir frelst fordi det ser sin synd, ei heller fordi det bekjenner sin synd. Lovens mål er å gjøre mennesker mottagelige for den nåde Gud gir for Jesu skyld i evangeliet. Først når loven har bøyd menneskets samvittighet, kan det erkjenne evangeliet som noe mer enn en teori. Først når loven har gjort sin gjerning, har mennesket bruk for evangeliets budskap om Jesus. Jesus blir da den eneste mulighet til frelse fra lovens dom.

På denne bakgrunn vil vi hevde følgende: Det finnes ingen naturlig overgang fra det å innse at jeg har et behov for hjelp på det timelige plan, til det å innse at jeg også er bunnløst fortapt og trenger frelse. Jeg betviler likevel ikke at mennesker som viser kjærlighet og omsorg overfor andre kan komme i den posisjon at de virkelig kan få meddelt et budskap fra Guds ord som kan virke til frelse for dem som hører på. Men dersom det budskap som formidles i en slik situasjon er avslepet, dersom Ordets anstøt er tatt bort, frelser det ikke. Skal et mennesker frelses ved det ord vi vitner, kommer vi ikke utenom det spesielle ved Ordet, anstøtet både i lov og evangelium.

Guds store makt til å frelse viser seg da i at han bruker nettopp den bibelske forkynnelse til å frelse mennesker. Han bruker med andre ord det budskap som ser ubrukelig ut i menneskers øyne nettopp på grunn av sine særegenheter. Hans makt viser seg også i at han ikke vil bruke noe annet enn dette ordet. Ved dette er våre tanker og våre planer satt på plass, ja spilt ut på sidelinjen. Med tanke på å nå ufrelste mennesker med evangeliet er vi bundet til Ordet og helt avhengig av de løfter Gud knytter til en sannferdig forkynnelse av hans ord. Derfor sier Herren; "ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for den som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet." 1. Kor. 1. 18 – 19.

Oppsummering
Med dette er ikke alt sagt om hva det er som gjør forkynnelsen spesiell. Likevel tror jeg at det jeg her har pekt på er særlig viktig å merke seg i den åndssituasjon vi befinner oss i for tiden. La meg da avslutningsvis presisere følgende: De mennesker som skal nåes med forkynnelsen må vi først og fremst forstå på Bibelens premisser. Dette gjelder både i Norge og på misjonsfeltene. Vi må med andre ord se bakom menneskenes kulturbetingede tenkemåte, bakom deres større eller mindre problemer i denne verden. Vi må se i øynene at Bibelen beskriver ethvert menneske som gudfientlig og fortapt, ute av stand til å forstå Gud og ute av stand til å søke ham. Ja det naturlige menneske er ikke en gang i stand til å fatte at det trenger frelse. Bare på bakgrunn av denne forståelse av mennesket, kan vi forstå hvorfor forkynnelsen må ha de særtrekk som vi har pekt på i denne artikkelen.

At Guds dom over synden er menneskets egentlige nød, kan i virkeligheten bare fattes av dem som selv har erfart dommen fra Guds lov over sitt eget liv. Altså bare av dem som selv har måttet innrømme sin fortapte stilling og ta imot Jesu nåde. Derfor er det egentlig også bare disse som er i stand til å forstå ikke kristne mennesker rett med tanke på hva de trenger for å bli frelst. Nettopp dette viser hvor dypt det stikker når det blir brytninger om hvordan man skal nå mennesker med forkynnelsen. Så er det da også bare de som selv er frelst som av Herren er betrodd forkynneroppdraget og misjonsoppdraget.

(Artikkelen er gjengitt med forfatterens samtykke)

L&E 37. årgang, nummer 1