Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hvordan blir jeg født på ny?

Hvordan blir jeg født på ny?
Av Per Bergene Holm

Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Joh 3:1-8

Nikodemus var en fariseer. Han ville bli frelst og leve med Gud. Det var derfor han var en fariseer. Hele livet var innviet til det ene: Å leve med Gud og fordype seg i hans ord. Likevel var han ikke frelst.

Vi skal bare innledningsvis stanse for to grunnleggende elementer i fariseernes lære.

For det første lærte fariseerne at frelsen var av nåde. Vi akter ikke så ofte på det, men fariseerne talte mye om Guds nådige tilgivelse av synd. Gud var nådig, så han tilga synden hos den som vendte seg til ham i bønn og bot. Davids botsalmer var blant fariseernes kjæreste salmer. For fariseerne erkjente at de falt i synd og ikke maktet å leve opp til Guds lov. Derfor trengte de Guds nåde, de trengte tilgivelse for synd. De satte sitt håp til at Gud er nådig og vil dømme verden med mildhet. Men det er som Rosenius sier et sted: Mange går inn i den evige fortapelse med en eller annen slags trøst til Guds nåde.

Det andre punktet i fariseernes lære vi skal stanse for, er deres lære om livet med Gud etter Guds vilje. Fariseerne visste meget godt at de ikke maktet å holde Guds bud av egen kraft. Derfor ba de mye til Gud og søkte hjelp i Guds ord. Lyktes de i kampen mot synden, så var det Guds fortjeneste og ikke deres egen. Derfor takker fariseeren i tempelet Gud! Han gir Gud æren for at han ikke er som andre mennesker. (Luk 18:9f) Likevel er fariseerens bønn i tempelet himmelvid forskjellig fra Paulus sine ord: «Av Guds nåde er jeg det jeg er.»

Hva er forskjellen? Jo, det er det Jesus åpenbarer for Nikodemus i vår tekst. Og forskjellen er like stor som forskjellen mellom himmel og jord. Det fariesiske livet og den fariseiske rettferdigheten var nemlig av jorden, den kom aldri ut over det som kjødet kunne få til. Det apostelen Paulus taler om er derimot det nådelivet som er født av Gud i den troendes hjerte. Det er av himmelen og hører himmelen til. Det har intet med kjødet å gjøre.

«Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.»

Det som skiller Nikodemus fra apostelen Paulus, var ikke at Nikodemus strevde i egen kraft, mens apostelen Paulus stred i Guds kraft. Nei, Nikodemus mente seg nok også å stride i Guds kraft, og han ba sikkert meget til Gud om hans nådige hjelp i livet.

Men Nikodemus ba om Guds hjelp til å få skikk på kjødet, det gamle menneske. Han hadde ingen erkjennelse av at kjødet er ute av stand til å gjøre Guds vilje, at det ikke skal arve Guds rike, men står under forbannelsen. Derfor forsøkte han å fylle ny vin i gamle skinnsekker, å lappe med nye tøystykker på et gammelt klesplagg. Slik beskriver Jesus fariseismen.

Men synden er ikke som en rift i et klesplagg, noe mangelfullt og litt skrøpelig. Nei, kjødet er alldeles råttent tvers igjennom. Derfor er heller ikke syndenes forlatelse bare at du får tilgivelse for den ene og den andre synden, som om Gud vasker vekk noen flekker av et klesplagg og for øvrig er det til å leve med. Nei, de flekkene eller riftene du ser, er bare symptomer på selve grunnskaden. Det fins ikke hold eller håp om bedring i deg, det er saken.

Å, om du ville se at kristendom ikke er at du får forlatelse og hjelp slik at du kan leve med kjødet ditt. Evangeliet er ikke et budskap som gjør at du kan leve videre i kjødet ditt slik at du på den ene siden får tilgivelse for det som er synd og på den andre siden får kraft til å reparere på den verste skaden, og at Gud for øvrig tar i mot deg og aksepterer deg slik som du er.

Nei, det finnes ikke noe evangelium for kjødet og for den som lever i kjødet. Evangeliet om syndenes forlatelse er ikke noe som tar bort dommen over kjødet. «For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.» (Rom 8:8) Kjødet skal ikke arve Guds rike. Det er fordømt og forbannet. Og lever du i kjødet, så lever du under denne forbannelsen, hvor mye du enn håper på Guds nåde, og hvor mye du enn ønsker å bli frelst.

Da har du det som Nikodemus. For syndenes forlatelse innebærer ikke at Gud renser kjødet ditt og at han siden flikker på det og gjør deg skikket for himmelen.

Det var dette fariseerne ikke ville erkjenne. De ville leve med Gud ut i fra sitt syndige kjød, i kraft av det gamle menneske. Visst forsto de at det var umulig uten Guds nåde, men de mente likevel å kunne bli frelst ut fra sitt gamle menneske, ut fra seg selv. Guds nåde var en nåde for kjødet. Guds kraft var en kraft til det gamle menneske.

Men det er en nåde og en kraft som Skriften ikke kjenner til. For det finnes ingen kraft som er i stand til å gjøre kjødet skikket for himmelen. Det finnes intet som kan redde det fra dommen.

Derfor er Guds nåde aldri en nåde for kjødet, som lar meg leve med kjødet og i kjødet, men det er en nåde som innebærer døden for kjødet. Guds nåde frelser meg fra kjødet til et nytt liv.

Nikodemus kunne ikke bli frelst med grunnlag i hans naturlige tilstand. Det var ingen redning for hans syndige kjød, hvor mye han enn flikket og arbeidet med det. Det var og forble forbannet og dømt til død.

Derfor måtte Nikodemus bli født på ny, få et nytt liv. Han måtte for det første bli frelst fra seg selv og sitt syndige kjød som var under forbannelsen. Og så måtte han få et nytt liv og bli en ny skapning som hører hjemme i himmelen.

Nikodemus forstår ikke hvordan det skal gå til. Da sier Jesus at «uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.»

Nikodemus hadde sett hvordan døperen Johannes døpte mennesker i vann. De kom til Johannes og bekjente sine synder, og så ble de døpt av Johannes i vann. Vannet er i Skriften et bilde på dom. Den som lot seg døpe gikk under Guds dom med hele seg og druknet, billedlig talt. Men så kom det fantastiske: De forble ikke under dommen og døden, men fikk stå opp igjen av domsvannet, frelst og fridd fra kjødet og dommen og døden. De fikk syndenes forlatelse.

Å bli født av Ånd vil si å få del i det livet som Jesus kommer med. Dette var jo Det gamle testamentes løfte: Ånden skulle bli utgytt og gi folket nye hjerter. Steinhjertet skulle tas bort og de skulle få et kjøtthjerte. Ånden er ikke en kraft som tilføres Det gamle menneske, men det er et alldeles nytt liv som fødes i en kristen ved Ånden.

Har du fått del i dette livet? Er du født på ny, født fra himmelen? Eller er din kristendom en kjødets religion, en ny lapp på et gammelt klesplagg? Da har du det som Nikodemus. Han håpet på Guds nåde og kraft, og ville gjerne leve med Gud, men han levde i kjødet, ut fra sitt gamle menneske. Han hadde ikke del med Jesus og livet i ham.

«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.»

Av kjød kommer det kjødelighet og intet annet. Hva innebærer det? Jo, det innebærer at du ikke med alt ditt strev, bønn, gråt og kamp kan bli frelst ut fra deg selv. Om så alle himmelens krefter kom deg til hjelp, så er og blir kjødet ditt kjød og alt som springer ut av det forblir kjød, hvor gudelig og fromt det enn kan se ut. Har du ikke del i den nye fødsel, så kommer du ikke inn i Guds rike.

Det som er født av Guds Ånd derimot er av en helt annen art. Det er av himmelen og hører himmelen til.

Men da blir det store spørsmålet: Hvordan blir jeg født på ny? Hvordan får jeg del i himmellivet? – det livet som gjorde Abraham til en fremmed og en utlending på jorden, som ga ham borgerrett i staden med de faste grunnvoller som Gud er byggmester og skaper til.

Du blir ikke en fremmed på jorden ved å prøve å være annerledes, kle deg annerledes og oppføre deg annerledes. Det er mange som prøver å bli himmelborgere på den veien, men det skjer ikke slik. De blir like fullt verdslige og jordiske. Nei, en fremmed på jorden blir du kun ved en ny fødsel, ved at du får et nytt hjerte og et nytt liv som har et annet hjemland og en annen familie: Gud til far og Jesus til bror. Det er forskjell på å være «kamerat til barna» og å være barn, som en har sagt det.

Men tilbake til spørsmålet: Hvordan blir jeg født på ny?  Hvordan blir jeg Guds barn?

Jesus taler til Nikodemus om kobberslangen i ørkenen. Den ble hengt opp midt i et folk som var bitt av dødelig gift. Giftslangene var Guds dom over et frafallent og syndig folk. Folket var under Guds dom og forbannelse. Men så hengte Gud opp en slange på ei stang. Og så skulle hver den som så på den få leve. Det var ingen motgift, ingen medisin, men det var et nytt liv som ble gitt i kraft av den døde kobberslangen.

«Slik skal Menneskesønnen bli opphøyet,» sier Jesus, «for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Det evige livet får du hos Jesus, når du ser hen til ham som dør i ditt sted. Han frelser deg ikke ved å gi deg noen motgift mot synden i livet ditt, men han blir gjort til hele din synd – til selve synden og kjødet ditt – og så blir han fordømt i ditt sted. I ham blir hele ditt kjød fordømt. Kjødet er og blir fordømt, men det blir fordømt i en stedfortreder, for at du skal få leve og gå fri.

Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Den som er i Kristus Jesus, har nettopp ved sin tilflukt til Jesus blitt frelst fra sitt kjød og har fått sitt liv i Jesus. Derfor er det ingen fordømmelse, for kjødet er fordømt i Jesus – Gud fordømte synden i kjødet ved Jesu død på korset.

Derfor finnes det et fristed for ethvert menneske på denne jord, og det heter Jesu Kristi kors. Der skal jeg få bli av med mitt kjød som er under den hellige Guds dom og forbannelse; for der rammet dommen en annen, en som tok min synd på seg, på sitt eget legeme. Dommen er ikke tatt bort, Gud har ikke akseptert mitt syndige kjød, men dommen har rammet en annen, – Jesus!

Og så har jeg fått del i hans liv i stedet. Hvilket bytte! Han tok mitt kjød og bar dommen over det, for at jeg skulle få hans rettferdige liv og leve i kraft av det. Tenk å få del med Jesus, bli barn av Gud, få barnekår hos Den Hellige og Allmektige.

Om du har tatt din tilflukt til Jesus med deg selv, kjødet ditt og alt ditt eget, så er du avdød fra deg selv og har fått del i Jesu liv og er født på ny til et himmelliv sammen med ham.

Da har det kommet noe alldeles nytt inn i livet ditt som du ikke kan forstå eller forklare. Rosenius sier det slik i en sang:

Men hvordan det skjedde jeg fatter ei klart,
Men dog har mitt hjerte forandret sin art.
Mitt hjerte som før var så jordisk som alles,
Forandringen visst må gjenfødelse kalles.

«Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»

Det er født et Åndens liv som du ikke kan forklare, som ikke er av deg, men som er av himmelen. Du drives av Guds Ånd, han som er pantet på din arv. Det er Guds innsegl på sine.

Eier du ikke dette livet, så er du fremmed for dette livet. Kjenner du ikke til noe annet enn det du selv kan få til med strev og møye, så har du ikke Kristi Ånd og hører ham ikke til. Slik taler Skriften. Da lever du enda i kjødet, og de som er i kjødet kan ikke være Gud til behag. De er ikke frelst og har ikke del i Guds nåde, hvor mye de enn taler om den, slik fariseerne gjorde.

Men da skal du få si som patriarken Jakob bekjente: «Jeg er Jakob,» (1M 32:27) dvs. jeg er en bedrager og har forsøkt å tilrane meg frelsen ved kjødelig list og selvlaget kristendom, den som jeg bare kan få av nåde.

Og så skal du gå til Jesus med hele din selvlagde kristendom, akkurat som Nikodemus. Og Jesus viser heller ikke deg bort! Han taler ikke harde ord til deg heller! Nei, han lengter etter at du skal komme til erkjennelse av din fortapte stilling, for han alene kan frelse deg ut av den.

Den som er i kjødet er visselig fordømt og står utenfor Guds velbehag, men Jesus kom for å frelse det som var fortapt. Han kom ikke til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

L&E 37. årgang, nummer 3