Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gled dere i Herren alltid!

Gled dere i Herren alltid!
Av Per Bergene Holm

Per Bergene Holm avslutter her sin gjennomgang av Filipperbrevet, og er i dag kommet til Fil 3:20-4:23 Les gjerne det aktuelle avsnittet før du fortsetter med artikkelen!

Red.

Vi har vårt hjemland i himmelen. (v.20)

Det står egentlig at vi er medborgere i himmelen. Filippi var en romersk koloni. Det innebar at filipperne hadde merborgerrett i Rom. Det var et stort fortrinn. Da sto man under Roms lover og beskyttelse, noe som blant annet Paulus gjorde seg bruk av.

Du som hører Jesus til er medborger i himmelen. Der hører du hjemme, og det er det som gjelder i himmelen som er din egentlige stilling.

Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. (v.20) Ordet som er oversatt «vente» betyr egentlig å vente med iver og utholdenhet. Det er noe en lengter etter og ser fram til. En kristen ser fram til Jesu gjenkomst og lengter etter at han skal komme igjen!

Du som hører Jesus til, har ingen grunn til å frykte, for han som skal åpenbares er din egen frelser. Lever du i et fortrolig samfunn med ham i dag, så kjenner han deg. Han vet hva som bor i ditt hjerte. Det skal ikke åpenbares noe på den dagen som han ikke allerede vet og kjenner til. Han visste jo alt om deg før han kalte deg. Alt det du frykter for skal bli deg til dom, det har han tatt på seg. Du skal derfor få glemme det som ligger bak og strekke deg mot dette som ligger foran. Det er din forløsning som stunder til.

Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme … (v.21) Det fornedrelseslegemet som du nå kjenner på, det som er merket av synden og alt det som hører jordlivet til, det skal han forvandle. Da skal du bli fri alt som du her må slite med og som smerter deg. Han skal gjøre ditt fornedrelseslegeme likt med sitt herlighetslegeme. Du skal bli Jesus lik når han skal legge alle ting under seg og sette alt i rette skikk.

Derfor … stå fast i Herren! (v.1) Hvorfor? Jo, fordi vi har et slikt håp og en slik seierspris i vente! Det er som Brorson synger: «Når himlen blir oss kjær og lys og yndig, Da bliver Herrens hær i striden myndig.»

Mine brødre, som jeg elsker og lengter etter - min glede og min krans. (v.1) Her møter vi igjen apostelen Paulus’ forhold til filipperne. Det er som deres frelse ligger han like mye på hjerte som sin egen. De er hans glede og hans krans, dvs. hans ære.

Stå fast i Herren, mine kjære! (v.2) Fordi vi har en slik frelse i vente, så stå fast, la dere ikke rokke fra Herren Jesus, han som skal komme igjen til frelse for alle dem som venter på ham.

I Guds ord er løftene gitt til dem som holder fast på det de har, som tar vare på det som er overgitt til dem, som blir i det de har hørt, som kommer i hu hvordan de har hørt osv.

Og alltid når det er tale om å strekke seg mot noe, jage mot noe eller vokse i noe, så retter det seg mot det samme som vi skal holde fast på: Vi skal holde fast på Jesus og frelsen i ham! Men det er samtidig noe vi kan trenge enda dypere inn i, vokse i og gjøre framskritt i. Det er som med et tre. Der er det ikke motsetning mellom å stå fast og å vokse. Nei, det er nettopp når treet slår røtter og står fast og urokkelig at det virkelig er grunnlag for vekst.

Så kommer apostelen med noen konkrete formaninger til enkelte i menigheten, for at de ikke skal drive bort fra Jesus. Selv om vi er på veien, selv om vi lever med Jesus i dag, så kan en liten synd, en bitter rot eller noe annet vokse opp og kvele livet. Synden er farlig, også for en kristen. Den kan skille deg fra Jesus.

Først formaner apostelen Syntyke og Evodia til å ha det samme sinn i Herren. (v.2) Det er det samme som han talte om i kapittel 2, om å la Jesu sinn være i dere. Det mangler på det hos disse to, det er strid i mellom dem. Derfor formaner Paulus dem til å søke inn til Herren Jesus, slik at de kan få dette samme sinn, for det får de bare hos Jesus. Det må ikke vokse opp noen bitter rot mellom dem.

Apostelen nevner også et par andre medarbeidere ved navn, samt de som har sine navn skrevet i livets bok. (v.3) Apostelen kan ikke nevne alle, men Gud kjenner alle og har deres navn skrevet i livets bok. Så oppsummerer apostelen hele brevet i det som har vært det store temaet – gleden i Herren!

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! (v.4)

De ytre forhold var ikke bare enkle i Filippi. De har opplevd mye motgang og trengsel for Jesu navns skyld. De har opplevd mye sorg. Men apostelen minner dem om hva de eier i Jesus. I ham har de sin rettferdighet, og han skal komme igjen for å gi dem del med seg i sin herlighet, og de har allerede sine navn skrevet i livets bok i himmelen, de er medborgere av himlenes rike alt her og nå. Det skal de få glede seg over.

En kristens glede er en glede i Herren. Jeg skal få glemme det som ligger bak, men akte på det jeg har i Jesus. Men jeg glemmer så lett Jesus og akter på det som ligger bak.

Er det ikke ofte slik med oss? Vi klager over vår stilling, ber og strir for at det må bli annerledes. Kunne det bare bli annerledes, da skulle vi glede oss! Men det er ofte ikke noe annet enn egenrettferdighet, det er å sette sin lit til kjød. Og da skal du takke for at det ikke lykkes for deg på den veien.

Gled deg heller i Herren, gi akt på hva du eier i ham! Den synd du strir med, den eier du seier over i Jesus. Den har du syndenes forlatelse for i ham. Den rettferdighet og hellighet du så gjerne ville se hos deg selv, den har du fått i Jesus. Gled deg over det, fryd deg over det!

Alltid! (v.4) Gled deg også når du synes at du ikke kan være noen kristen. For nettopp da fristes du til å tenke at din frelse beror på deg selv. Gled deg da over at din frelse grunner seg på Jesus, at du i ham alltid er like ren og hellig og rettferdig. «Vel skifter sol og skyer i hjertet ofte om, Snart Ordet meg fornyer, Snart kald jeg er og tom. Men jeg har lært forakte Mitt hjertes ja og nei. Jeg har nå lært betrakte: Hos Gud det skifter ei!»

La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! (v.5) Å være saktmodig er å regne med Herren i alle livets forhold, å stole på at han tar seg av min sak. Derfor skal jeg bare bekymre meg for én ting: Å vandre på Herrens veier og gjøre det som er rett og godt mot alle. Det er det motsatte av å stole på seg selv, det motsatte av å kjempe for sin egen sak, å framheve seg selv og kjempe for sin rett.

Salme 37:1-11 beskriver den saktmodige. Når jeg har satt min lit til Jesus og regner med ham, er det ikke noe jeg bare skal bekjenne med munnen. Nei, i min daglige ferd skal det synes ved at jeg faktisk har min glede og fortrøstning i Jesus, og ikke er opptatt av å få rett eller bli æret av mennesker. Som kristen fristes jeg til å være kjødelig, til å hevde min rett, til å søke ros for det jeg har gjort osv. Men som kristen har jeg overlatt min sak til Herren og har nok med at han tar seg av meg.

Herren er nær! (v.5) For en kristen kan det ofte se ut som om Herren har forlatt ham og ikke tar seg av hans sak, men tvert i mot har glemt ham og er langt borte.

Tenk på apostelen Paulus som ble fengslet i Filippi. Han ble satt i det innerste fangehullet, i lenker og med beina i stokken. Men han verken klagde eller pukket på sin rett. Han sang i stedet lovsanger. Han gledet seg i Herren og satte sin lit til at Herren var nær. Og det fikk han erfare også. Med ett falt lenkene av og dørene sprang opp. Og det hele endte ikke bare med at Paulus ble satt fri, men også at fangevokteren ga seg over til Gud. Det er på Herrens veier seirene vinnes, ikke på våre.

Vær ikke bekymret for noe. (v.6) Dette er ikke noe krav eller en plikt, men noe du skal få lov til, en rett du har. Hva du enn er bekymret for, så skal du få bære det fram for Gud og påkalle ham i all din nød.

Dette er et privilegium du har som kristen. Bønnen er ingen tung plikt. Gud teller ikke dine bønner for å se hvor kristelig og from du er, for å gi deg svar i samsvar med hvor mye du ber. Nei, det er hedensk å tenke slik.

I bønnen skal du få komme med alt som er vondt og vanskelig, utøse ditt hjerte for Herren og legge av alt som tynger, alle dine bekymringer og begjæringer. Du skal få legge det over på ham som har makt til å gjøre noe med det.

Med takk. (v.6) Når du er bekymret og kjemper i anfektelse og mørke, når du helst vil klage og sørge, – begynn da med å takke for hva du har i Jesus. Takk for hva han har gjort og er for deg, hva han har lovet deg og hva du allerede eier i ham.

Når du frykter for at du ikke kan være noen kristen og vil be om hjelp og kraft, så takk heller Jesus for at han har frelst deg, sonet dine synder og er din rettferdighet.

Bruk Guds eget ord i din takkebønn. Takk for at Jesu blod renser deg fra all synd. Takk for at han er din talsmann, den rettferdige, som ble gjort til synd for deg for at du skulle bli rettferdig i ham.

Mens du slik takker og bruker Guds ord, skaper Ordet tro og tillit og fordriver frykten. Da får du se at du ikke har noen grunn til bekymring og mismot. Svaret på din nød ligger jo nettopp i det Ord du har takket for.

Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. (v.7) Når jeg får legge alt over på Jesus og overlate alt til ham, gir det en forunderlig fred og hvile. Det er den Guds fred som følger av å eie fred med Gud.

Når alt er åpent og lagt over i Guds hånd, gir Gud hvile og fred i hjertet. Da er ikke lenger saken min, men Guds og da går det som han vil.

Så lenge jeg selv strever og søker å finne mål og mening, havner jeg så lett på mine egne veier, i mismot eller egenrettferdighet. Men å få legge alt over på Jesus og eie Guds fred i hjertet, en forvissning om at han tar seg av meg, det bevarer hjertet og tankene i Kristus Jesus.

I siste del av brevet kommer apostelen med en del formaninger. Som vi før har nevnt, retter ikke formaningene seg til vårt kjød. De er ikke skrevet til oss i håp om at vi skal ta oss sammen. Nei, formaningene regner med det nye sinn i en kristen, et villig sinn, som drevet av Kristi kjærlighet villig hører og retter seg etter Guds ord.

Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det! (v.8) I vårt daglige liv i denne verden møter vi både rent og urent, noe som er verd å elske og som folk taler vel om, og noe som er ondt og nedbrytende. Som kristen skal jeg ikke være med på det som er ondt og syndig, men gi akt på og støtte det som er godt.

I verdslig lag forekommer råttent snakk, nedsettende tale om andre mennesker, øyentjeneste og falskhet. Det skal ikke en kristen ta del i. Men verdslige mennesker kan også ha fin framferd og fremme det som er menneskelig talt godt og sant. Det skal vi gi akt på og tale vel om.

Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! (v.9) Apostelen tar seg selv som eksempel på hvordan en skal føre seg i denne verden. Han vet med seg selv at han har gått rett fram. Når vi slik innretter vårt liv etter det som er rett og sant, så skal vi vite at fredens Gud skal være med oss. Da skal vi bli bevart i et godt og ordnet forhold med Gud i himmelen, erfare Guds fred i vårt hjerte, få leve i et fortrolig samfunn med Jesus og eie fred med Gud i en god samvittighet.

I versene 10-12 gir Paulus uttrykk for glede over at filipperne endelig har kommet så pass til velstand at de har hatt anledning til å sende en gave til ham. Av uttrykksmåten ser vi at han gleder seg mest over at filipperne har fått det bedre, at de har kommet ut av sin fattigdom. Og om apostelen har hatt det vanskelig, så skal ikke de føle på noe ansvar for det. Apostelen har ikke manglet noe.

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (v.13) Slik er det å leve med Jesus. Da mangler jeg ingenting. Når han er min gode hyrde som sørger for meg og tar seg av min sak, kan jeg egentlig aldri mangle noen ting. I ham har jeg alt jeg trenger for Gud, og gjennom ham får jeg også alt jeg trenger for å leve som en kristen i denne verden. Her er det ingen begrensning. Jeg makter alt i ham som gjør meg sterk.

Måtte vi bare som apostelen regne med at Herren er vår styrke. Vi venter helst at vi skal bli sterke, i stedet for å vandre i tillit til at han er vår styrke. Derfor makter vi så lite. For den rike kraft må være av ham og ikke av oss.

Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus. (v.19) Det har apostelen selv fått erfare. Å være kristen er ikke bare å være fattig, skrøpelig og elendig. Alt dette gjør en kristen erfaring med, og i seg selv er og blir han fattig og elendig. Men jeg har en Gud som etter sin rikdom skal fylle all min trang. Og hos Gud er det ingen mangel. Kunne vi bare regne med det og sette vår lit til ham. Det betyr ikke at det er slutt på all ytre nød og lidelse (jfr. Paulus og hans situasjon!), men det betyr at alt jeg trenger for å leve som en kristen og ære Guds navn, det vil Gud gi meg – om jeg så skal ære Gud gjennom sykdom, fattigdom, fengsel eller død!

Vår Gud og Far være ære i all evighet! Amen. (v.20) Vi får ofte ikke det vi ber om, fordi vi vil sløse det bort i våre lyster. Vi søker vår egen ære. Det er på kallets vei derimot, at vi har løfte om at vi skal få alt det vi ber om. Det er hva vi trenger for å leve som kristne og ære Guds navn vi er lovet, ikke det vi ønsker oss og har lyst til. Det er her herlighetsteologien farer vill. Den forveksler Guds vilje, råd og ære med vår vilje, vårt råd og vår ære!

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd! (v.23) Nåden er Guds uforskyldte kjærlighet til oss. Alt vi får hos Jesus er nåde, uforskyldt. Syndenes forlatelse, rettferdighet og hellighet for Gud, visdom og helliggjørelse til kristelig liv og til sist forløsning, – det er alt sammen nåde! Apostelen ber om at denne nåde må være med de troendes ånd, dvs. at denne nåde må få rom i deres hjerter og bli selve drivkraften i deres liv.

Måtte det også bli slik for oss, at vår Herre Jesu Kristi nåde måtte være med vår ånd, at vi måtte leve av den og ved den!

L&E 37. årgang, nummer 3