Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den kristnes frihet fra loven

Den kristnes frihet fra loven
Av Jakob Traasdahl (1838 - 1903)

Da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke deres mester tempelskatt? Han svarte: Jo! Men da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa: Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede? Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, gå ned til sjøen og kast ut en fiskekrok, og ta den første fisken som kommer opp. Når du åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg og for deg!   Matt 17:24-27

De som hadde med å kreve tempelskatten, innfant seg, og Peter ble spurt om ikke hans mester betalte skatt. «Jo,» svarte Peter, «det gjør han.» Men idet Peter kommer inn i huset, retter mesteren dette forunderlige spørsmål til ham: «Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede?» Peter svarte: «Av de fremmede.» Jesus sa til ham: «Så er altså barna fri!»

Det er et herlig syn frelseren her vil gi Peter – synet av den store frihet, som de troende har i Kristus! – Er det vel riktig, at jeg, den store konges sønn, alle tings skaper og oppholder, skal være skattlagt her på jorden? Er ikke kongebarna fri? – Og du, min kjære Simon, er jo også et kongebarn, og ditt borgerskap er av himmelen; – er ikke både du og jeg hevet høyt over de jordiske forhold? og likevel sier Jesus: «Men for at vi ikke skal støte dem, så skal vi betale,» og han gav ham ordre til å begi seg på fiskefangst for å finne den mynt, som skulle dekke skatteoppkreverens krav.

Kjære venner! Vi er frie og salige Guds barn. Men så lenge vi ennå er her i verden, må vi være all menneskelig orden underdanige for Herrens skyld. Fullstendig frie blir vi først når vi kommer hjem og i fullt mål kan utnytte det himmelske borgerskaps rettigheter.

Her må vi betale både tempelskatt og kongeskatt, og vi kan ha mange tunge byrder å slepe på som det jordiske samfunn legger på oss. Men der oppe skal vi være evig frie. Her må vi betale tempelskatt; vi må være med å opprettholde den gudstjenestelige orden, bygge kirker og bedehus og underholde predikanter, – men der oppe i det vidunderlige paradis, som Herren vil brede ut over oss, skal vi ha alt fritt, og kun ta til oss og mettes av Hans ansikts beskuelse.

Vi vil av denne tekst gripe anledningen til å si noen ord om barnas frihet fra loven, ja fra alle lover og bud som salighetsvilkår. Og her vil vi la den opplyste Guds mann Rosenius si noen ord til oss: «Apostelen Johannes sier i sitt første brev kap. 5:13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» Herav ser vi, at man kan være kommet til troen på Jesus, og allikevel ikke rett vite hva man har i ham, ikke fullt forstå meningen og innholdet av den nåde han har skjenket sine troende. En opplyst og troende lærer har ytret: «Jeg hadde i flere år hengt ved min frelser, innen jeg ennå hadde den minste anelse om dette herlige forhold, at jeg rent ut er fri fra loven, at jeg aldri mere betraktes og dømmes etter loven, men kun etter min Herre Kristi, meg ervervede, rettferdighet. Men jeg kan også si, at med dette lys gikk det opp en ny og nåderik Herrens dag i min sjel, at med dette lys inntrådte mitt nye menneske i et nytt, lykkeligere tidsskifte med liv og fred, med hellig lyst og kraft, skjønt det også på ny bestandig formørkes og svekkes inntil Herren igjen gjør meg levende.»

Denne bekjennelse istemmer alle som har opplevd den nevnte erfaring. Og likevel, hvor besynderlig ukjent, misforstått og fortiet er ikke dette herlige lærepunkt! Det forekommer ennå mange ellers erfarne sjeler nesten som en nyhet – ja kanskje en farlig nyhet og et kjetteri – om vi sier at det finnes mennesker, som aldeles ikke står under lovens domsrett, mennesker, som Gud aldri skal dømme etter sin hellige lov, og som Gud aldri tilregner deres synder; mens derimot andre blir fordømt om de blott feiler i et eneste stykke. Mange vil forbauses over sådanne ord som over de besynderligste nyheter. Således kan menneskene midt i kristenheten være aldeles ukyndige om en av kristendommens aller viktigste sannheter og ved sin blinde fornuft og egen forstand være rent ut fiendtlige mot selve det saliggjørende lys og likevel mene seg selv å ha det klareste lys.»

Men for nå å forebygge misforståelse og straks forklare betydningen av de troendes frihet fra loven, vil vi uttale: De, som er blitt døde og fordømte av loven, så at de har søkt og funnet sin frelse i Kristi forsoning alene, de er aldeles fri fra lovens salighetsvilkår eller forpliktelsen til å søke sin rettferdighet og salighet ved lovens etterlevelse. Dermed er de også fri fra alle lovens dommer, «fri fra lovens forbannelse.» (Gal 3:13) Og dernest er de i forhold til sin tro fri fra lovens herredømme i samvittigheten, eller hva apostelen kaller «trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte» (Rom 8:15) og «trelldommens åk» (Gal 7:1), samt fra de dermed forbundne kvaler og lidelser, fordi de i sin Herre og Stedfortreder har hele sin lovopfyllelse, evig forlatelse, liv og salighet.

At de troende er fri fra den jødiske seremonial- og politilov, blir innrømmet av alle, så meget mere som denne lov allerede i den gamle pakt ikke var bindende for andre folk enn jødene. Men her er det spørsmål om den moralske lov eller de ti bud. Men også fra denne er de troende fri, slik at de ikke mer skal dømmes etter hva de selv er for loven; men etter den fullkomne rettferdighet de har i Kristus. De lever derfor under en vedvarende nåde, i et nåderike, som alltid er veldig over dem så lenge de i troen henger ved Kristus. «Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt borgsmann for.» (Heb 7:22) Lov Herren, min sjel, og alt hva i meg er, Hans hellige navn!

Dette skal vi nå se av Den Hellige Skrifts egne ord. Etter at apostelen først i Rom 7 har fremstilt eksemplet på den fullkomne frihet fra Mose lov som en hustru trer inn i når hennes mann dør, slik at hun nå uten synd kan ta en annen mann (Rom 7:2-3), så tillegger han: «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde …» (v.4) og videre: «Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen.» (v.6)

Men spør nå noen om hvilken lov apostelen her taler, så får han straks opplysning om det i følgende v.7, hvor apostelen uttrykkelig anfører det aller innerste, ja selve kjernen av de ti buds lov, nemlig: «Du skal ikke begjære,» hvilket jo er slutningen av den moralske lov, det siste av de ti bud. Der ser jeg da hvilken lov apostelen taler om. Det er også kun av den moralske lov eller de ti bud vi lærer å «kjenne synden» (v.7), «bli døde» (v.10) og «overmåte syndige» (v.13) m.m., som apostelen i dette kap. sier om loven; for i seremonialloven fikk jødene sin trøst og berømmelse, fordi denne kunne oppfylles.

Så er det da om den moralske lov apostelen sier at de troende er «løst fra loven,» men alene på den måte som han forklarer, nemlig at vi er fri fra dens forbannelse (Gal 3:13) og fra dens trelldoms åk (5:1). Derfor uttrykker han også motsetningen til å være under loven med det å være under nåden, idet han sier: «For dere er ikke under loven, men under nåden» (Rom 6:14). Da disse to forhold, å være under loven og å være under nåden, står som motsetninger til hverandre, så ser vi, hva som menes med frihet fra loven.

Alene som en rettesnor og et lys i spørsmålet om hva som er synd eller hellighet, beholder den moralske lovs bud sin evige kraft og gyldighet også for de troende til en kjær veiledning for deres villige ånd og til tukt for deres onde kjød. For, som før sagt, hva Gud noensinne har elsket, det elsker han alltid, og hva Gud har hatet, det hater han alltid, så visst som hans hellige vesen ikke kan forandres! Derfor ser vi, at den samme apostel Paulus, som mest taler om vår frihet fra loven, dog – når han formaner de kristne – holder frem for dem lovens bud som rettesnor, f. eks. når han sier: «La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. For (merk dette tillegg) hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv» (Gal 5:13-14).

Der ser vi at Paulus fremstiller lovens bud som rettesnor, og Johannes sier: «Dette er kjærligheten til Gud, at vi holder Hans bud.» (1Joh 5:3) Men om de troende likevel av kjødets svakhet forsynder seg og samvittigheten fordømmer og forskrekker dem med lovens trussel og forbannelse, så sier apostelen: «Nei, ikke slik! Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss,» og «til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.» (Gal 3:13, 5:1)

På denne måten lever de troende under et slikt forhold at de vel i lovens bud har en uforanderlig rettesnor, men at de aldri skal fordømmes for de større eller mindre mangler i denne rettesnors etterfølgelse. For sine synder skal de vel tuktes, rettes, renses og sønderknuses, først av loven og dernest ved «ris og tukt» hvor det behøves, men aldri dømmes etter loven! For skulle de dømmes etter loven, så måtte de fordømmes, fordi lovens dom er forbannelse over den minste synd, – dommen lyder således: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.» (Gal 3:10)

Derfor ser vi også hvorledes Kristus visstnok straffet og tuktet sine disipler for deres synder, men aldri utelukket dem fra nåden. Midt i tuktelsen talte han om deres æresplasser i himmelen" (Luk 22:24,30). Så sier også Johannes: «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.» (1Joh 2:1)

Se, dette er forklaringen om den fullkomne frihet fra loven. Om noen ennå har vondt for å tro og begripe selve sannheten av dette, så minner vi bare om at den som ikke tror denne store sannhet, han har ennå ikke det rette begrep om syndenes forlatelse; for det kommer kun av et besynderlig mørke i vår sjel at vi ikke forstår at syndenes forlatelse inneholder frihet fra loven. For hvorledes kan synden være forlatt, om vi ennå skulle dømmes etter loven?

En nådestand, en vedvarende forlatelse, må jo inneholde at vi ikke står under lovens dom. For dersom jeg om morgenen fikk alle mine synder forlatt, og hele Kristi fortjeneste ble meg tilegnet, men jeg siden skulle dømmes etter loven, så var all min glede forbi innen kvelden. All den nåde som var meg gitt ble meg til ingen nytte, nei ikke en time; for jeg er jo intet øyeblikk så fri for synd at loven ikke straffer og fordømmer meg, om jeg skal dømmes etter den. Hva tjener da min benådning til? Hvordan gikk det da med den evige sang til lammets ære?

«Nei,» sier apostelen, «jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.» «Den, som har Sønnen, har livet,» han «kommer ikke for dommen,» han skal ikke dømmes etter loven. Dette er vår fullkomne frihet fra loven.

Men til friheten fra loven hører også at min samvittighet ved troen er frigjort fra lovens trelleåk; at jeg har fått – ikke en trelldoms ånd, så jeg igjen skulle frykte – men en barnekårets ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Far!

Men denne frihet i samvittigheten er en ufullkommen frihet; den beror på min tro, og min tro er aldri fullkommen. I Guds hjerte er en evig tilfredsstillelse ved Sønnens fortjeneste alene, en evig nåde, et evig velbehag i det Den enbårne har gjort. Men i mitt hjerte er en stadig omveksling og strid mellom tro og vantro, en stadig omskiftelse av mørke og lys. I himmelen er det en evig lovsang over Lammets seier; men her nede på jorden er det kun korte øyeblikk med lys, fryd og lovsang. I Guds store bok er min regning for evig utslettet og kvittert; men i min lille kontrabok – i samvittigheten – der er det sjelden riktig rent og klart; for vi har en fiende som bestandig på nytt skriver inn vår gjeld, for dermed å forurolige og forskrekke oss. Men lovet være Gud, at nådepakten er fullkommen fast og urokkelig i hans hjerte, at han ikke tilregner oss synden, at han ikke dømmer oss etter loven, skjønt vi selv gjør det!

Slik har vi i korthet dvelt ved det store emne: De kristnes frihet fra loven. Måtte da Herren i sin store nåde bevare enhver av oss, så vi kan bli stående faste i den frihet som Kristus har frigjort oss til, så vi ikke igjen lar oss tvinge inn under trelldommens åk, og samtidig bevare oss fra å misbruke friheten til «et påskudd for kjødet.» Dertil hjelpe Herren oss i sin uendelige barmhjertighet! Amen.

Betraktningen er forkortet
og språket noe modernisert. Red.

L&E 37. årgang, nummer 3