Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kong David og barneoppdragelse

Kong David og barneoppdragelse
Av Jon Espeland

I forrige nummer av «Lov og Evangelium» hadde bibelskolelærer Per Bergene Holm en artikkel hvor han blant annet nevnte at kong David sviktet i barneoppdragelsen (L&E, nr4/01, s.11). Vi har fått spørsmål om dette er riktig og om ikke dette er å sette kongen, profeten og gudsmannen David i et negativt lys som det ikke er dekning for i Skriften? Det vil vi gjerne svare på.

Når det gjelder svikt i barneoppdragelsen, blir gjerne presten Eli nevnt som et eksempel. Og det er ganske riktig! Herren sier om ham at «du ærer dine sønner mer enn meg» (1Sam 2:29), og «hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age». (1Sam 3:13) Vi leser om grusomme ting som disse Eli-sønnene gjorde og som deres far ikke tok tilstrekkelig oppgjør med. Bibelen omtaler dem som «onde menn, de kjente ikke Herren». (1Sam 2:12) Dette er et stort alvor for kristne foreldre!

Når det gjelder David er det to bibelsteder som peker på at heller ikke han oppdrog sine barn slik det påligger en kristen far. Vi leser i 2Sam kap. 13 at Davids sønn Amnon fattet kjærlighet til sin halvsøster Tamar. Han «tok han fatt i henne og sa til henne: Kom og ligg hos meg, søster!» Å ligge med eller å ta sin halvsøster til ekte var en dødssynd som Moseloven fordømmer flere steder (3M 18:19, 20:17, 5M27:22). På denne bakgrunn er det påfallende at Davids datter Tamar svarer sin halvbror som vil ta henne med makt: «Kjære, tal heller til kongen! Han nekter deg ikke å få meg.» (2Sam 13:13) Nå var dette en dramatisk situasjon for den unge piken, og David hefter ikke for hennes svar, men det kan se ut som om pikens generelle inntrykk av sin far er at han er ettergivende overfor sine sønner, endog i spørsmål Guds ord taler klart om!

Dette inntrykket befestes i 1Kong kap. 1 hvor Davids sønn Adonja «gjorde seg høye tanker og sa: Jeg vil være konge. Og han fikk seg vogner og hestfolk og femti mann som løp foran ham. Hans far hadde aldri i hans liv tuktet ham og sagt: Hvorfor har du gjort dette?» (1Kong 1:5-6)

Nå kan meget godt sies om David. Han er en stor profet og sjelesørger. Han omtales som «en mann etter Guds hjerte» (1Sam 13:14) og han har, ikke minst gjennom sine salmer, vært til stor hjelp for Guds folk til alle tider. Og hans bekjennelse etter å falt i hor og mord, kjenner alle sanne kristne seg igjen i: Når profeten Natan retter lovens dom inn mot den mektige kongens hjerte (som politisk sett hadde Natans liv i sine hender), bryter David sammen og bekjenner «Jeg har syndet mot Herren.» Og Natan får forkynne ham evangeliet: «Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø.» (2Sam 12:13)

David regnes blant trosheltene i Skriften (Heb 11:32). Men Skriften fremstiller ikke trosheltene som helgener uten feil og synd. Tvert i mot får vi deres liv beskrevet realistisk, med sterke og svake sider, med synd og skrøpelighet, men med én ting felles: Deres hjerte hang ved Herren og Hans nådes evangelium, nettopp fordi de var syndere som trengte til syndenes forlatelse.

Når Skriften tar med den svakhet som David ser ut til å ha utvist i sin barneoppdragelse, skulle det vekke ekstra alvor hos oss: «Hva da med meg, når endog denne Guds mann feilet i dette stykke?» Det skulle drive oss inn i bønn og nødrop til Herren om å få være rette veiledere og oppdragere for våre barn!

Hva så med de barn som ikke blir troende, eller som skeier ut, slik noen av Davids sønner gjorde?

Til det er å si at ingen av oss kan frelse våre barn. Det kan bare Jesus. Det som påligger kristne foreldre er å forkynne Guds ord for barna, lære dem å be, ta dem med under Ordets hørelse, advare og verne dem mot synd og verdslighet, ja i det hele å «oppdra dem med Herrens tukt og formaning» slik Skriften byder oss i Ef 6:4.

Det er vel ingen som har oppdratt barn som ikke kjenner på feil, mangler og nederlag i denne oppgaven. Mye skulle vært annerledes og ugjort! Midt i dette opplever noen at barna blir med på himmelveien, andre at de går ut i verdslighet eller religiøsitet og noen at barneflokken deles i begge leire. Vi vil ikke legge sten til byrden med det vi skriver, tvert i mot vil vi være med å bære den sorg og nød som mange foreldre bærer i sitt hjerte.

Men vi vil rope så høyt vi kan til foreldre som ennå har barna under sin innflytelse om hvor viktig det er å lede dem til Jesus, både sent og tidlig, ja «innprente» Guds ord i dem «når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.» (5M 6:7)

Og du som er i nød for dine ufrelste barn: Du skal få fortsette å bære dem fram i bønn for «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1Tim 2:4)

L&E 37. årgang, nummer 5