Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hvorfor måtte Jesus dø?

Hvorfor måtte Jesus dø?
Av Per Bergene Holm

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.   Gal 3:13

En forferdelig Gud
Forbannelse er et fryktelig ord, og det svarer til noe fryktelig i Guds vesen. Ja, det er ikke bare «noe fryktelig», men det er Guds eget forferdelige vesen. I 5M 28:58 leser vi at «dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Herren din Gud, da skal Herren sende uhørte plager over deg…»

Gud tåler ikke synd. Gud tåler ikke urett, svik, ulydighet, urenhet, løgn eller falskhet eller noe som strider mot hans eget vesen.

Loven åpenbarer Guds hellighet
Når loven påpeker og dømmer synden, er det ikke tomme talemåter, men en åpenbaring av Guds hellige vesen! Det er Gud som forbanner, det er han som er en fortærende ild mot all synd. Loven er ikke noe annet enn Gud selv, slik han er i sin herlige og forferdelige majestet.

Selv den minste ulydighet, den minste svikt og ufullkommenhet, gjør deg og meg utålelige for Gud. Gud er ren, fullkommen sann og kjærlig tvers igjennom. Hos ham finnes ikke løgn, ikke svik, ikke troløshet, og det finnes heller ingen aksept for noe slikt i Gud. Det strider mot Guds egen renhet, sannhet og fullkomne, usvikelige og kjærlige vesen. Gud kan ikke forlikes med urett, med falskhet og svik.

Nei, mot all urenhet, troløshet, ulydighet og synd viser ikke Gud noe annet enn hellig vrede og dom. Han kan ikke akseptere det, men fordømmer det og erklærer det skyldig til dom og død.

Du skal ikke ha lest langt i din Bibel før du møter Guds veldige forbannelse av all synd. Rent menneskelig betraktet var ikke Adams og Evas synd stor, men like fullt ble de umiddelbart kastet ut av samfunnet med Gud, dømt til død og forbannelse.

Forbannelse er nettopp å bli rammet av Guds dom, å bli skilt fra Gud og fordømt til en tilværelse utenfor Guds velsignede kjærlighetssamfunn, skilt fra ham som er livets og salighetens kilde. Å være forbannet er det samme som å være dømt til død og undergang, fortapt fordi en står under Guds vredes dom.


Guds brennende vrede
Gud skal si til noen på den siste dag: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» (Mt 25:41)

Forbannelsen er en tilværelse borte fra Guds åsyn, men like fullt er det nettopp Gud som gjør fortapelsen til det fryktelige sted det er. Det er ikke djevelen, men Guds brennende vrede som gjør fortapelsen het. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender», sier Skriften. (Heb 10:31)

Det finnes ikke noe mer fryktelig i tilværelsen enn Guds vrede og forbannelse. Jesus sier: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Luk 12:4-5)

Har du grunn til å frykte Guds forbannelse? Ja, så lenge du ikke er fullkomment ren og hellig! Så lenge du har synd på samvittigheten, så lenge du innfor Gud bærer på synd og urenhet, så er du under Guds forbannelse.

 
Et falskt evangelium
I mye av dagens forkynnelse møter vi en tale om Guds kjærlighet og nåde som aldeles avviser ethvert ord i Skriften om Guds hellighet, vrede og forbannelse. Det er som om Gud ikke lenger er hellig, men nå aksepterer oss i vår synd og med vår synd. Ja, en kan nærmest få det inntrykk at jo mer syndig du er, jo mer du søler deg til, jo mer har Gud behag i deg.

«Dere har trettet Herren med deres ord. Men dere sier: Hva er det vi har trettet ham med? – Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, i slike har han velbehag!» (Mal 2:17)

Jeg hørte en radioandakt for en tid siden. En prest talte over teksten om ugresset i åkeren. Og han utla det slik at Gud var glad i ugress, det hørte med i Guds rike og hadde sin plass i Guds hjerte. Det var verre med en del kristne, for vi ville så gjerne luke ugresset bort. Men Gud var større enn våre hjerter og hadde plass også for ugresset. Andakten sluttet med en sang som blant annet hadde disse strofene: «Du vet vel om at du er verdifull, at du er elsket for din egen skyld», «Gud aksepterer deg» osv.

Er dette sant? Er Guds nåde og syndenes forlatelse det samme som at Gud aksepterer oss slik som vi er? Opphever Guds kjærlighet og nåde hans vrede og forbannelse? Settes loven ut av kraft ved Guds nåde?

Av og til får en inntrykk av at forkynnere mener det.

Men det er ikke bibelsk å tale slik. Gud aksepterer oss så visst ikke, vi er ikke godtatt slik vi er.

Å si at Guds nåde er det samme som at Gud elsker oss for vår egen skyld, fordi vi er så verdifulle og unike, eller at han uten videre bærer over med vår syndighet, det er å tale falskt om Gud. Det er å gjøre seg en avgud, en gud i sitt eget bilde. Det er humanismens gud, allmenreligiøsitetens gud, men ikke Bibelens Gud.

 
Skyldig for Gud
Bibelens Gud er ikke slik. Hans navn er forferdelig og fryktelig, og slik du og jeg er av naturen er vi forbannet og fortapt. Og det er noe ganske annet enn å være akseptert!

«Alt det loven sier» – dvs det som åpenbaringen av Guds hellige vesen sier oss – «det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.» (Rom 3:19).

Lovens ord er hellig alvor. Det forkynner oss hva Gud mener om oss og holder fram for oss at vi ikke bare er uten ære eller aksept hos Gud, men at vi tvert i mot er skyldige til evig undergang, dom og død.

Og intet sted ser du dommen over ditt og mitt kjød som på korset. Der ser du Guds dom over ditt liv. Det er under forbannelsen, under dommen, fordømt til undergang og død. Det er så visst ingen aksept av noe hos oss!

 
Jesus ble en forbannelse
Hvorfor måtte Jesus dø?

Han måtte dø fordi han av Gud ble tilregnet alt vårt! Den synd og syndighet som er i ditt kjød, ble fordømt på Jesus. Det var ingen annen måte du og jeg kunne forlikes med Gud på. Alt måtte skaffes av veien, gå under i dommen og døden, fordømmes og forbannes bort.

For Gud kunne aldri forlikes uten at synden ble tatt bort. Gud og synd er uforenlige størrelser.

Guds forbannelse hviler over synden. Og når Skriften sier at Jesus ble en forbannelse, så sier det noe langt mer enn at Jesus betalte for våre synder. Det sier at Jesus av Gud ble forbannet bort fra Gud selv, – forvist bort. Jesus måtte smake helvetes pine og gru under Guds vrede.

 
Jesus ble gjort til synd
Det er veldige realiteter som utspiller seg på langfredag! Da handler Gud med sin egen Sønn som om han var deg og meg! Så veldig er dommen over oss, at når Jesus blir gjort til det som du og jeg er, så kan intet redde ham fra Guds forbannelse og dom. Selv ikke Sønnen kunne den evig gode Fader da spare.

Her ser du hvor nytteløst det er å håpe på at Gud skal se gjennom fingrene med mitt kjød, at Gud skal akseptere meg i min syndighet og urenhet. Det kan han aldri gjøre. Derfor måtte Jesus dø.


Endog disiplene protesterte
Når Jesus begynner å gjøre det klart for sine disipler at han skal dø, begynner Peter å protestere. Hvis Jesus døde, var hele hans håp om redning og frelse ute.

Det er mange som har det som Peter. Det er den levende Jesus uten korset og døden som er deres håp. Å være i Jesu følge, høre ham tale og være vitne til hans underfulle hjelp, må ha vært en opplevelse for disiplene. Tenk bare på hva de lærte. Hele deres liv, deres tanker og deres ferd ble totalt omsnudd. Daglig fikk de vandre sammen med Guds Sønn og eie hans vennskap, hjelp og veiledning.

Å miste Jesus var det verste som kunne hende. Var det én som kunne hjelpe dem i deres gudsliv, så var det vel Jesus? Han hadde det evige livs ord, han kunne gi dem det de trengte av hjelp og veiledning for å leve med Gud. Og så sa Jesus at han skulle dø!?

 
Mange motiver for å søke Jesus
Nei, sier Peter, «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!» Da vender Jesus seg til Peter og sier: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» (Matt 18:22f)

Satan frykter ikke en kristendom som er uten korset og døden.

Jesus sier derfor til disiplene: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt 16:24-25)

 Det er mange som søker Jesus for å berge sitt liv. Noen søker å få hjelp til å få skikk på gudslivet, få det rett med Gud, få kraft og styrke til å leve rett og godt. Andre søker helbredelse og utfrielse fra sykdom og plager, fra et liv i rus og rennestein. De søker å berge sitt liv fra undergang.

Og mange kan vitne om at Jesus har hjulpet dem, livet har blitt helt forandret. Slik var det også på Jesu tid. Du kan tro at disiplenes liv var blitt forandret. De var på ingen måte de samme etter at de begynte å følge Jesus.


Jesus som humanist og hjelper

Noen søker anerkjennelse hos Jesus, aksept og godkjennelse. «Jesus er kjærlig og god, han tar i mot meg sånn som jeg er, han godtar meg selv om andre fordømmer meg.» Slik tenker mange om Jesus. Hos Jesus møter de oppreisning fra menneskers harde dom, der finner de sin verdighet igjen. Der berger de sitt liv og sitt selvbilde.

Hos Jesus slipper de unna dommen. Jesus aksepterer dem slik som de er når de kommer til  ham – tenker de – og så er alt vel. Jesus hjelper dem og trøster dem, støtter dem og holder dem oppe i en hard og vond verden.

Hvor mange er ikke de som forkynner en slik Jesus? – en stor humanist og menneskevenn som ser gjennom fingrene med oss og lar nåde gå for rett!

Men en slik Jesus trenger ikke å dø! Hvorfor skal Jesus dø hvis han aksepterer oss slik vi er, bare vi vil høre ham til og gi ham livet vårt?

Men de glemmer at Gud er hellig og krever fullkommenhet.

Likevel var det nok slik Peter opplevde situasjonen. Han og de andre disiplene hadde tatt i mot Jesus og til og med forstått hvem han var. De var Jesu venner og fulgte ham. Alt var i den skjønneste orden. Hva skulle Jesu død tjene til? De hadde ikke bruk for den.


Korset blir et kjærlighetssymbol

For mange er Jesu død kun et bevis på Guds kjærlighet til syndere, enda et uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss og vil ha med oss å gjøre, at han aksepterer oss og vil rope ut sin store kjærlighet til oss, at vi er dyrebare og høyt elsket. Korset blir et kjærlighetens symbol, og ikke noe mer.

Deres store gledesgrunn er at de har tatt i mot Jesus, har vendt seg til ham og blitt tatt imot av han som er tolleres og synderes venn.

Det er noe vesentlig som mangler i denne almenreligiøse forkynnelse og tro, og det er korset og døden. For der det ikke er vrede og dom over synden, er det heller ikke behov for kors og død. Men en kristendom uten korset er ingen sann kristendom.

 
Vi er av naturen vredens barn!
Det er ikke sant at Jesus aksepterer oss slik som vi er. At vi får komme til Jesus som vi er, betyr nemlig ikke at Gud aksepterer oss eller at vi hos ham blir godtatt med vårt syndige kjød, så sant vi bare vil høre Jesus til.

Nei, Gud har aldri kunnet og kommer aldri til å akseptere oss i vår syndige tilstand. Vi er og blir av naturen vredens barn, under Guds dom og vrede. Derfor måtte Jesus dø!

Uten at Jesus tok dommen over våre synder, kunne vi umulig komme i samfunn med Gud. Synden måtte sones og skaffes av veien. Gud er hellig og kan ikke tilgi synden uten at synden har fått sin rettmessige straff. Det var den straffen Jesus bar da han døde for våre synder på Golgata kors.

Og innebærer ikke min tilflukt til Jesus at jeg søker frelse fra mitt syndige kjød, men vil forbli i mitt syndige kjød og berge det, så har jeg ikke del i Jesu Kristi kors og syndenes forlatelse.

 Ditt naturlige menneske er og blir under Guds dom. Jesu død har ikke forandret noe på den saken. Gud ser ikke annerledes på ditt kjød etter Jesu død. Det er og blir like fordømmelig som det alltid har vært. Og vil du berge kjødet ditt, vil du ha aksept for det, så er du en fiende av korset. Vil du hos Jesus søke å bli godtatt i din naturlige tilstand, så blir du ikke frelst.

 
Jesu døde i ditt sted
Ordet om korset handler om deg og ditt liv. For det er du som står under Guds dom og forbannelse. Og når Jesus døde, så var det ditt liv og ditt kjød som ble fordømt, selv om det ble fordømt i en stedfortreder.

Å følge Jesus innebærer å gå inn under denne dommen med sitt liv.  Men det er nettopp denne dommen mange ikke vil gå inn under. De kjemper med nebb og klør for å berge sitt liv. De vil være kristne, de vil følge Jesus, men de vil ikke vite av korset. De vil gjerne lære av Jesus å bli hellige og gode, de vil gjerne at Jesus skal tilgi dem deres mangler, men de vil ikke miste sitt liv.

De vil vinne anerkjennelse, de vil høre at det står rett til med dem, at de er godtatt slik som de er. De har jo vendt seg til Jesus, tror på ham og vil følge ham. Da er vel alt rett med dem?

Og så har de sitt liv i sin kristendom, i sin omvendelse til Jesus, i sin tro på ham, i sin etterfølgelse.

 
Synderinnen i Simons hus
Det var en synderinne som kom til Jesus mens han satt i gjestebud i fariseeren Simons hus. Ikke noe sted kunne hun regne med at dommen var større enn der. Hun kom ikke for å unnslippe dommen. Da ville hun søkt Jesus et annet sted. Nei, hun oppsøkte Jesus der hvor dommen var størst.

Hun søkte ikke å berge sitt liv, for hun ville nettopp ikke berge sitt liv, men miste det. Hun søkte Jesus for å bli fri seg selv, miste seg selv. Hun søkte ikke aksept, ikke anerkjennelse, ikke å bli godtatt, men hun søkte frelse, syndenes forlatelse og renselse fra alt sitt eget.

Hun måtte bli fri seg selv.

Denne synderinnen tok sitt kors opp og fulgte Jesus. Hun søkte hos Jesus å bli fri hele sitt liv. Hun søkte ikke selvrespekt og verdighet, men hun søkte frelse fra seg selv.

Og det hun selv ikke hadde – rettferdighet, hellighet, verdighet og renhet – det søkte hun i Jesus. Hele hennes håp var satt til Jesus. Hun ble frelst og fant livet, men ikke på den måten at hun ble akseptert og godtatt og berget sitt liv og sitt rykte.

Nei, det gikk tapt, men hun fant alt i Jesus. Hun ble reist opp igjen – ikke ved at Jesus ga henne selvrespekten tilbake og sa at det sto rett til med henne, men ved syndenes forlatelse som hun søkte og fikk hos Jesus.

 
Alt mitt hører hjemme på korset
Å følge Jesus innebærer å miste seg selv, fornekte og dø bort fra seg selv. Alt mitt hører hjemme på Jesu kors, under dommen. Det skal ikke forsvares, pyntes på eller berges, men det skal overgis til dom og død. Det er fordømt og skal forbli fordømt.

Men nå er det ett sted i tilværelsen hvor mitt fordømte kjød allerede har fått sin dom, og det er på Jesu Kristi kors.

Dit skal jeg få gå med kjødet mitt, ikke for å berge det, men for å bli av med det. Der fikk det sin død, der ble det tilintetgjort sammen med Jesus og der skal jeg få legge det av.

Og så skal jeg i Jesus få tro meg frelst fra det alt sammen, fordi det ble fordømt i ham, i hans død. Så er det ute med meg og alt mitt. Det skal jeg ikke berge, men fornekte, dvs akte det som noe jeg er alldeles ferdig med og fremmed for, noe jeg overhodet ikke lenger vedkjenner meg som mitt.

Og så skal jeg få akte meg som levende for Gud i Kristus Jesus. Han er min ros og min ære, han er min rettferdighet. Jeg er død med ham fra alt mitt, og skal få akte meg levende for Gud i ham.

 
Ta din tilflukt til Jesus
Er det rett med deg? Nei, det er det så visst ikke! Det mangler mye på det. Vær ikke redd for å erkjenne det.

Du står så langt tilbake i tro og erkjennelse, i lydighet og kristelig liv og ferd. Det er så mye kjødelighet og verdslighet i sinn og skinn hos deg. Det er så mye som hører hjemme på korset, som er under Guds dom i livet ditt!

Ta din tilflukt til Jesus med kjødet. I ham er det korsfestet og gravlagt! I ham er du fri! I ham kan ikke loven fordømme deg og Guds vrede nå deg.

For det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!

L&E 37. årgang, nummer 5