Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hva sanne og falske kristne kan ha til felles, og hva de ikke kan ha til felles

Hva sanne og falske kristne kan ha til felles,
og hva de ikke kan ha til felles
Av Ludvig Hope (1871-1954)

Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen. (Matt 25:1-13)

Jeg vil bekjenne at det er få steder i Bibelen som gir meg mer frykt enn dette kapittel. Det som gjør det så hjertegripende er at her er det ikke tale om kristne og den alminnelige verden, men her er det tale om en flokk på samme veg, mot samme mål. Her er ikke noe som gir oss rett til å tro at det var noen forskjell i det ytre liv.

De fem var lik de fem.

Først i livets siste øyeblikk står det klart for dem at fem var bedratt. Vi må ha rett til å spørre: Går det da an å være så snublende lik en kristen uten å være det?

Ja, dessverre. Og det er det vi får høre i dette ordet.

Du og jeg kan altså gå ut i verden, begges mål er å nå himmelen. Vi følges ad og på veien har vi bestemt oss for å være sammen som kristne. Vår oppgave er lik og våre interesser er like. Jeg er like vennlig som du, gir like mye til de fattige som du, besøker de syke som du, taler med dem om Gud og ber med dem, som du. Men du kan være en sann kristen og jeg en falsk.

Ja, jeg kan dessverre følge deg lenger. Vi kan gå sammen like inn i lønnkammeret. Du klager din nød, jeg også. Du takker for Herrens nåde og velgjerninger, jeg også. Du beundrer hans faderlige omsorg og føring med deg, jeg og. Der du setter din fot, der setter jeg min. Intet menneske kan skille mellom oss, selv ikke den beste kristne, med sin åndelige sans. Men du er en kristen og jeg en falsk.

Du spør: Kan det gå an å være med på alt dette og enda være falsk? Stikker det så dypt? Er du sikker på at du ikke overdriver?

La meg få svare med et Guds ord. Det står i Joh. Åp 2: 2-4: "Jeg vet dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; og du har prøvd dem som sier at de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet."

Kan du tenke deg et mer alvorlig og selvfornektende menneske? Han var tålmodig. Han arbeidet for Guds navns skyld og ble ikke trett. Han kunne ikke fordra det onde. Han motsto mye. Han forsto seg på falske og sanne predikanter. Men enda var hans stilling slik at hvis han ikke omvendte seg; skulle lysestaken flyttes fra ham. For han hadde forlatt den første kjærlighet. Han var falt.

Tyngre ord kan ikke sies om et menneske som gjelder for å være en sann kristen. Den som er falt, er borte fra Gud. Om han ikke vender om, blir han strøket ut av livets bok; – uansett hvor mye han blir ansett som kristen, uansett hvor mye han er med i Guds rikes arbeid, og hvor mye han tror at han er kristen.

Det er ikke noe avgjørende bevis for et liv i Gud om vi er med blant de sanne kristne, om vi lever sammen med dem, ber, takker, synger og arbeider sammen med dem. Om alle tror om oss at vi er de beste kristne – selv om de ikke har grunn til noe annet – kan vi allikevel være falske.

Dette er ingen god ting å måtte innrømme, men at det for manges vedkommende er slik, får vi nok dessverre se på avgjørelsens dag.

Et slikt innvortes selvbedrag har det fryktelige med seg, at den bedratte til slutt ikke vet at han er bedratt. Menighetens engel i Laodikea (Åp 3:17) var fattig, elendig, jammerlig, blind og naken, men det var ikke det som var hans største fare. Faren var den, at han ikke visste det.

Når disse alvorlige ting blir nevnt, så spør den sanne kristne med bekymring: Hvorledes kan jeg da være sikker på om jeg er en sann kristen?

Er det noe annet som den sanne har som den falske ikke har?

Ja, det er noe. Men vanskeligheten er å kunne få si det slik at det kan forstås.

Det som sanne kristne har som et særeie – det er noe som de falske kristne ikke kan ha – fordi det er umulig å se, det er nemlig det indre menneskes eiendom. Når Kristus skulle forklare det, sa han: Guds rike er inni dere.

Du kan bedre tenke det, enn det jeg kan forklare hva som ligger i dette uttrykket "inni dere" .

Det er det indre menneskes samfunn med Gud – som barn med mor, som mann med hustru, som fortrolig med fortrolig. I ham lever og røres vi – ikke i tale, men i innvortes samfunn, i innvortes tukt, i innvortes trøst, i lys og mørke, i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd.

Du har kanskje en fortrolig venn. Ikke en slik som det er tyve av på et pund, men en virkelig fortrolig som du har ubegrenset tillit til.

Hvordan gikk det til at dere ble så fortrolige, og hvordan har det seg at dere fortsetter å være det?

Jo, det gikk slik til, at du begynte å fortelle den du ønsket som din fortrolige hva som lå deg på hjertet. Dine sorger, dine savn, hva du ønsket og lengtet etter, hva du ble fristet av, og hva du gledet deg over. Kort sagt: Alt som lå deg på hjertet.

Du ga ditt indre menneske ti1 ham eller henne. Slik gjorde også vedkommende til deg, og så "gikk dere opp i hverandre". Slik begynte det, og slik må det fortsette, om dere skal vedbli å være fortrolige.

Da kjenner dere hverandre, dere eier hverandre fordi dere lever i hverandre.

Det er ikke det som andre ser eller det som dere snakker med hverandre om – i deres lykke – som er deres lykke. Men det som er deres lykke, deres liv – virkelig og bevisst – det er det som ingen ser.

Det kan godt sitte to andre i samme rom, like vennlige og interesserte for hverandre som dere to, og allikevel er det en grunnforskjell der. Det er den som gjør at to lever sammen "i ord", mens de to andre to lever sammen "i hjerte".

Det virkelige i livet er det som ingen kan se.

Hvem kan se røttene på et tre, når det mellom stein og jord trekker livet til seg? Om du ville prøve å se det der røttene har sitt hjem, så kunne du allikevel ikke se noe der heller.

Ingen kan se det, og dog er det virkelig?

Ja! Derfor ligger ikke virkeligheten i det ytre, men i det indre. Dét er oljen i karet; – jeg mener, hvis du lever et slikt liv med Gud.

Gjør du det?

Her er det ømme, avgjørende punkt, her skilles veien. Derfor kan den som lever stille, tilbaketrukket i sin stue være en kristen; mens den som står på talerstolen, eller som ber den alvorligste bønn og holder den varmeste tale, være falsk.

Hvorfor? Fordi det kommer ikke an på hva vi sier, men hva vi er.

Misforstå meg ikke! Jeg mener ikke at en sann kristen ikke skal vise det i sitt liv. Men jeg mener at den falske kristne kan være så lik den sanne i det ytre liv, at der ikke kan gjøres forskjell.

Dernest, – og det er det som til slutt blir det avgjørende: Om Gud bor ved troen i hjertet.

Det var visst ingen av disiplene som hadde tvil om Judas, og dog var han grunnfalsk i sitt hjerte.

Og når vi nå da skal undersøke oss selv, hvorledes står det da til i vårt hjertet? Er det noen omgang med Gud? Er det sant for oss, som for bruden i høysangen, at Han er utmerket fremfor ti tusen, at du er syk av kjærlighet? (Høys 5:8-10)

Du som bekjenner deg for en troende kristen; du som virkelig også har vært det, og jeg vil håpe at du også er det: Kan du huske de første tider i ditt kristenliv, hvor øm du var for synd, hvordan du måtte fortelle din frelses Gud alt som lå deg på hjerte av feil, fristelse, begjæringer og onde tanker?

Når du tvilte på noe, om det var rett eller galt, så ble det avgjort på kne. Og han som ser i lønndom, betalte åpenbart. Du fikk lys og klarhet over Ordet eller ved Åndens vitnesbyrd i hjertet. Det var en ubevisst understrøm, et kar fylt av kjennskap og kjensgjerninger, som ingen verken kunne se eller nå. Men som allikevel var virkelig og bevisst.

Du ble tuktet, den minste forseelse drev deg til Jesus, du kunne ikke la den minste ting være uavgjort. Dette var ikke tvang for deg, men en naturlig følge av hjerte-samfunnet med Gud.

Er det slik nå ?

Mange som før kunne svare ja, må nå svare nei. Den indre Åndens tukt over det som i alminnelighet kalles for småting, ble ikke hørt. Det ble i stedet unnskyldt, ble ikke dømt som synd. Guds Ånd måtte litt etter litt forlate sin indre post, – bevisstheten om virkelig skyld forsvant, og trangen til nåde ble tomme ord.

Kristendommen gikk over til det forstandsmessige, – ingen barnelek, ingen barnesorg, og ingen barneglede mer i hjertet ved Jesu kors.

Det leves for Kristus, men det leves ikke med Kristus. Man arbeider mer for ren lære og andres frelse enn for sin egen. Er det slik? Da er visst nok ditt kar tomt. Når dødens natt kommer og det ytre skinn slukkes, da er det intet lys i hjertet, ingen olje i karet, og brudgommen kjenner deg ikke.

La oss ransake oss selv og be Gud om lys, så vi klart ser om der er feil i hjertet! Det er ikke bare de som aldri har vært en sanne kristne som er "dårlige jomfruer". Også de "kloke" kan bli "dårlige". "Mange ligger evig fanget, Som på veien var."

Hvordan ville det passe for deg, om det ringte på din dør i dag? Ingen vet dagen, verken til død eller dom, men kommer gjør den. Da gjelder det å ha sin sak i orden. Dernest lærer dette ordet oss at i livets avgjørende stund er det ingen som kan hjelpe oss. Selv de kjæreste og nærmeste må skilles. To skal ligge i en seng, den ene skal tas med og den andre bli tilbake. De må skilles og gå hver sin vei.

Barn som har spottet og sagt nei til foreldrenes bønner og tårer, ber nå, men forgjeves. Nå ber den gjenstridige mann sin hustru om hjelp, og den gjenstridige hustru sin mann, men nå er det ingen hjelp å få. Slektninger og kjenninger, de som var kalt fra kirke og bedehus uten å omvende seg, står og roper om hjelp uten å få.

Å, du alvorlige dag! Så lenge som dagen ikke er kommet, så kan det nok gå an å være likegyldig, men den dagen går det ikke. Da lukkes døren. Den som aldri mere åpner seg for deg, og du må være utenfor. Skulle det ikke være både praktisk og forstandig å kjøpe olje nå?

Det er nok å få. Ennå i dag er det nådens dag. La så oss som vet at vår Frelser lever, holde øynene åpne! La oss kjøpe øyesalve så vi kan se! Det er sannelig ikke så liketil å holde sine øyne åpne i denne, det 20de århundres kvalme luft. Vi vet at vi er nærmere Kristi åpenbaring dag nå enn noen sinne! Derfor kommer dette "Da" som teksten begynner med, med desto større vekt til oss.Det er en skam om vi skulle være blant de sovende, late kristne, når vår brudgom kommer. Han som har kjøpt oss så dyrt og elsker oss så høyt.

Tenk hvor godt det gjør en mann, når han har vært borte fra sin kjære en lang stund, når han så kommer hjem og får se henne på trappen eller på bryggen, stående med lengsel og glede for å by ham velkommen! Skal vår himmelske brudgom møte oss slik?

L&E 37. årgang, nummer 8