Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Da Astrid fikk jul i hjertet!

Da Astrid fikk jul i hjertet!
En gammel julefortelling

Det er siste uke før juleferien. Ute er det regntungt og grått, men det stråler og lyser så festlig fra alle juleutstillingene i butikkvinduene at en merker ikke vintermørket og det ufyselige været.

Den store, grå skolebygningen ligger der tung og mektig i halvmørket. Lysene fra alle klassevinduene danner to lange lyse rader i den mørke kolossen.

Inne på nr. 5, i første pikeklasse har de nettopp religion. Frøken har fortalt om det lille barnet i Betlehem, som ble født ute i stallen og lagt i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Alle småpikene synes det var forferdelig stygt av de folkene i herberget, at de ikke ville la Maria og Josef og Jesusbarnet få det beste rom de hadde. «Frøken, hvis Jesusbarnet var kommet nå, da tror jeg de hadde gitt ham rom på slottet, eller på Grand Hotell,» sier lille Eva.

Men så må frøken forklare dem at det er så mange, mange som ikke vil ta imot Jesus nå også. Jesus vil så gjerne ha plass i hjertene til alle folk, og Han står der utenfor og banker på. Men mange mennesker vil ikke lukke opp, for de vet at slipper de Jesus inn i hjertet må de slippe så mange andre ting ut derfra. De har hjertet så fullt av alt i denne verden, av pengelyst, stolthet, egenvilje, egenkjærlighet, misunnelse og meget annet som djevelen har puttet der inn. Derfor lar de Jesus stå utenfor, og det blir akkurat som med dem i herberget i Betlehem: der var ikke rom for Jesus idet herberget som heter menneskehjertet.

De 25 par barneøyne stirret stort og alvorlig på frøken. Dette hadde de aldri hørt for. Det ble så stille i klasserommet; sikkert gikk det en engel mellom pulteradene og hvisket til hver enkelt: «Lukk Jesus inn i hjertet ditt, lille du!» Og frøken sendte en stille bønn til Gud om visdom og nåde til å vise barna veien like inn til Hans paradis. «Nu synger vi,» sa hun, «jeg tenker vi synger det verset: Velkommen fra din himmelsal.» Barna reiste seg raskt og sang så pent de kunne, for å synge julesanger var det beste de visste nå.

Snart ringte skoleklokken, og barna marsjerte ut, og på et par minutter vrimlet det i skolegården av springende, lekende barn, som snakket, ropte, spiste skolematen sin og moret seg.

Førsteklassingene holdt seg borte ved veggen, lekte sisten og hoppet rundt.

Men lille Astrid fikk ikke til å more seg i dag. Hun stod alvorlig og tygget på skolematen. Det var så underlig det frøken hadde fortalt i dag, synes hun. Tenk at det ennå var mange som ikke ville gi plass for Jesus, men heller holde på med alt det onde og stygge som hjertet var fullt av. Og så lot de Jesus stå utenfor og banke. Men – hva var det? Hørte hun ikke tydelig at det banket på hjertet sitt?

Raskt stakk hun handa innenfor kåpen og kjente etter, mens hun rent holdt pusten av spenning. Jo, sannelig! Bank, bank, bank! –

«Kjære Jesus, kom inn!» hvisket hun, og lyttet igjen. Nei, han banket enda. Hun foldet hendene sine og sa halvhøyt og tydelig:

«Kjære, kjære Jesus, vær så snill å komme inn i hjertet mitt!» – Nå gikk han vel inn, tenkte hun. Men nei, enda slo de faste, regelmessige slag der innefra Å, så vondt dette var! Hvorfor gikk ikke Jesus inn? Da kunne det ikke bli jul for henne, når Jesus stod utenfor. Kanskje var det ikke plass for ham fordi det var så fullt av alt det andre som frøken hadde snakket om. Å, hun kjente seg så stygg og ond; det var slett ikke rart om Jesus ikke ville inn i hennes hjertet.

Nå ringte det inn, og Astrid fulgte som i en drøm med klassen inn.

De hadde det så gøy i denne timen, for de fikk lov til og tegne julekurver og stjerner og lys og et stort juletre i tegnebøkene sine. Men Astrid kjente hele tiden den stadige bankingen, og til slutt var hun rent på gråten. Frøken så nok at det var noe i veien med Astrid, hun som alltid pleide og være så livlig og glad.

Da det ringte og barna skulle gå, strøk hun lille, bedrøvede Astrid over håret, idet hun gikk forbi henne og spurte: «Er det noe i veien med deg i dag, Astrid?»

Da brast det for Astrid. Hun skar i å storgråte og klemte seg inntil frøken. De andre var forskrekket, Astrid måtte ha noe fryktelig vondt.

Frøken fulgte klassen ut, og gikk så tilbake med Astrid, som bare snufset og gråt. Litt etter litt fikk hun da fortalt hva det var som gjorde så fryktelig vondt, og frøken måtte legge handa si på hjertet hennes, så hun også kunne høre hvordan Jesus stod utenfor og banket.

«Tror du han aldri vil komme inn, frøken?»

«Jo, Astrid, jeg tror Jesus er gått inn og er i hjertet ditt nå, for han har selv sagt at Han går inn til alle dem som vil åpne sitt hjerte for Ham. Men den bankingen du kjenner, det er hjertet ditt som slår og sender blodet rundt i årene dine. Hvis hjertet ditt slutter med det og bankingen stoppet, da ville du ikke lenger leve, men dø.»

Det lysnet gradvis og tydelig i Astrids ansikt. «Å, frøken, jeg er så glad, så glad. Det er jo jul i hjertet mitt, frøken!»

Det var en liten strålende Astrid som den dagen sprang hjem til mor for å fortelle henne alt sammen. Og mor måtte takke Gud fordi Han hadde latt hennes lille pike få kjenne den ekte juleglede.

Av Heidi Olsen,   fra «Barnas julebok», Indremisjonsselskapet, Oslo, 1933

L&E 37. årgang, nummer 10