Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Dere er alt rene

Dere er alt rene
Av C. O. Rosenius

Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. (Joh. 15,3)

La oss her legge merke til den dype, skjulte grunn til at Kristus kunne kalle sine disipler «rene». De var jo skrøpelige disse disiplene, fulle av mangler og feil  –  ja, av store synder. Den siste kvelden sa han på forhånd at de skulle falle. Og han fikk oppleve deres fall og deres synd. Men samme kvelden kunne han likevel to ganger kalle dem «rene». Den ene gangen sa han: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere». Det Jesus hadde talt til dem, hadde hos disiplene skapt den tro som tok imot Kristus – med hans renhet og hans fortjeneste.

Den andre gangen sa han: «Den som er badet (ved troen på Lammets blod), er ren over det hele. Og dere er rene, dog ikke alle. For han visste hvem det var som skulle forråde ham, derfor sa han: Dere er ikke alle rene.»

Denne tilføyelsen viser at Kristus taler om en åndelig renhet. For både legemlig og levittisk (kirkelig) var Judas like ren som de andre disiplene. Kristus taler derfor her om den skjulte, tilregnede renhet, den som et menneske får ved troen. Derfor sier han også: «Dere er rene over det hele». Og det sa han samme kvelden som de syndet så ille.

Slik talte han som har «øyne som ildsluer», og som skal dømme oss på den ytterste dagen. Hvis han hadde sett på den fromhet som disiplene hadde i seg selv, kunne han ikke ha sagt: «Dere er rene over det hele». Nei, men de var «tvettet i Lammets blod» og Jesus hadde «talt» til dem. Det var det som hadde gjort dem rene. De var ikke rene i egne øyne eller i andre menneskers øyne. Men de var rene i hans øyne som vet hva Kristi rettferdighet betyr. Her har vi et mektig vitnesbyrd om hva den rettferdighet betyr, som er evig og alltid like stor!

Men Gud går jo aldri på akkord med noen synd. Han elsker rettferdighet. Hvordan kan han rekne meg for å være like rettferdig når jeg snubler og faller, som når jeg gjør hans vilje?

I sannhet har Gud en hellig og evig vrede mot all synd! Men – skal vi da aldri for alvor lære å se og takke for forsoningen? All sin vrede rettet han jo mot sin enbårne Sønn og lot den ramme ham. Hele syndens skyld og straff la han på ham. «Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham.»

Var jeg ikke kledd i Kristi rettferdighet, var den minste synd nok til å fordømme meg. Men det er med blikket rettet på den, apostelen sier: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».

Når Gud likevel tukter synden hos sine barn – han er mest nøyeregnende med dem – er det ikke av vrede eller på grunn av syndens skyld. Det er av  kjærlighet for å døde syndens rot og svekke dens lyst og begjær. Derfor har han også sagt om sine barn: «Dersom de forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og deres misgjerning med plage. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham og  min trofasthet skal ikke svikte.» 

Om dette sier Luther i sin forklaring til Salme 51: Synden er av to slag. Først den som er tilgitt på grunn av Kristi rettferdighet, som vi er ikledd ved troen, og som gjør at de synder vi ennå har i oss, ikke blir tilregnet oss. Dernest synden som bor i vår natur. På grunn av den renser Den Hellige Ånd oss daglig for å svekke og døde den. «For», sier han, «det er som Augustin sier: Fordervelsen eller sykdommen (det vil si synden) som er oss medfødt, blir igjen i de troende. Den rører seg i vårt gamle menneske og er ikke helt og holdent dødet og tatt bort. Men den er tilgitt og reknes ikke til fordømmelse for den som tror. For så lenge som Guds nåde og barmhjertighet rår over oss, kan ikke synden fordømme oss eller gjøre Gud vred. Likevel blir noe av  synden igjen også hos de hellige og rettferdige –  for eksempel onde lyster, begjær og andre laster. David ber om at disse må renses bort.  Derfor er det sant både at en kristen ikke er en synder, og at alle kristne er syndere.» 

«Men dette er en stor kunst,»  sier Luther videre, «å tilegne seg denne store hemmeligheten, som er så full av himmelsk trøst: Nåden og rettferdigheten er slett ikke av gjerninger. Derfor er vi til alle tider like rettferdige og har like stor nåde i Kristus. Ja, i ham er røveren på korset like hellig som Peter, selv om Peter og Paulus har gjort større gjerninger enn røveren, og større enn du og jeg.»

Det er en svær kunst og gripe og holde fast på denne evangeliets hemmelighet. Ja, det er helt umulig, hvis ikke Gud selv gir oss Åndens lys og åpner øynene våre. For av naturen er vi alle «dårer og senhjertede til å tro,» som profetene har sagt.

Fra Husandaktsboken, 8. mai

L&E 38. årgang, nummer 1