Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Elsker du meg?»

«Elsker du meg?»
Av Søren Pederson (1852-1923)

Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og han åpenbarte seg da på denne måten: Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av hans disipler var sammen. Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da det alt led mot morgen, stod Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus. Jesus sier da til dem: Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk? De svarte ham: Nei. Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det.

Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – for han var naken – og kastet seg i sjøen. Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg.

Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød. Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk! Simon Peter gikk da om bord og drog garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet. Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren. Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde.

Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!

Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg! Joh 21:1-19

 Jesus tar aldri feil av begeistring og kjærlighet. Der står han og ser på sin kjære Peter: Er det mulig, at du har hatt et lite anfall igjen av ditt gamle «om alle andre – ?» Kunne det denne gang kanskje oversettes slik: «Om alle de andre tar det rolig, at du, Jesus, står der borte på stranden lys levende, så er jeg alt for glad til å komme langsomt slepende med den gamle båten, nei, halleluja, nå går Peter i sjøen!»

Ja, jeg tør ikke si det visst. Men mulig har det vært en liten «eksamens-oppvisning» i ærlig begeistret glede, arrangert av Peter etter Simons gamle natur. Da kunne man si, at Jesus kommer etter med en «eksamens-oppvisning i kjærlighet», arrangert av Ham etter Hans natur: «Simon Johannes’ sønn, elsker du mig virkelig så meget mer enn disse, som kommer langsomt etter?»

 Legg merke til, at Herren lar Peter spise først. Han er en omsorgsfull, god hyrde. Han vil ikke holde eksamen på fastende hjerte.

Men han har ikke glemt Peters siste hopp. Han kommer tilbake til det. Jesus kommer alltid med det bestemte han vil ha frem hos oss, i sin tid, synes jeg. Han elsker oss for meget til å vike en hårsbredd av fra det han sikter på.

  «Simon Johannes’ sønn, elsker du meg?»

Det ser for meg ut som om Herren kun vil høre Peter med frykt og beven tale om sin kjærlighet til Ham. Tar jeg feil? Er det ikke dette, han vil lære ham – og oss?

Om hans kjærlighet, å kjære, tal om den så høyt og så lenge og så begeistret, du bare kan! Aldri kan den opphøyes nok, rop den ut, broder!

Men straks Peter eller du eller jeg begynner å fortelle om vår kjærlighet, da ser jeg Jesus liksom flytte seg nærmere, hans store øye hviler på oss: «Sjel, elsker du meg virkelig mer enn disse?»

Peter kunne alene bestå eksamen den morgen ved Tiberias ved å ydmyke seg. Hvorledes har du bestått?

Jeg for min del kommer grundig til kort dersom Jesus ville peke på mange dyrebare kristne iblant oss og spørre: «Elsker du meg så meget som disse gjør?»

 Broder Westergaard i Frelsesarmeen forteller nylig om et besøk han gjorde i Kjøge. Der stod han overfor et lite, vakkert hvitt hus med bibelsted over døren. Det hadde tilhørt en bekjent øyelege. Nå bodde ikke øyelegen lenger der.

Hvorfor ikke? Jo, Jesus hadde åpnet hans øyne for sin herlighet, og så hadde legen gitt seg selv og sin hustru og sine barn som et kjærlighetens takkoffer. Han hadde oppgitt sin praksis, trukket på seg Frelsesarmeens røde trøye, gått inn i «Krigsskolen» i London for å utsendes som misjonær til Java. Fruen hadde grått, da de bar hennes kjære gamle møbler ut av villaen, solgt på auksjon; en tid hadde de også vært skilt fra sine barn for å ofre «skolen» all sin tid. Hele sin person, sin «medborgerlige aktelse» og innflytelse, sitt velvære, sine gode inntekter, fedrelandet, alt ofret de for i Javas farlige klima å preke Kristus for ukjente, umilde hedninger!

Lovet være Gud for en slik dansk medisinsk kandidat; det er jo nesten som om slikt kunne hende i Norge! Men overfor dette sier broder Westergaard: «Jeg kunne slett ikke finne min oppofrelse igjen.»

 Herre Jesus, jeg sier det samme. Hvor er min kjærlighet til deg? Elsker jeg deg virkelig? Du må nok spørre meg både tre og fire ganger.

Uten tvil henger tretallet spesielt sammen med den tredobbelte fornektelse hos Peter.

Kanskje Herren ikke nettopp drar oss slik offentlig fram til kryssforhør. Men da må vi jo være så meget finere og ømmere, når så mange av hans spørsmål foregår innvendig i oss, ikke sant?

Legg merke til, han sier ikke; elsker du mitt, men meg. Ikke; elsker du det gode, som følger med meg, eller; elsker du å slippe bort fra det onde, som du uten meg går i møte. Ikke; elsker du min hjelp, min lære, min kirke, mitt stell. Men; «elsker du meg personlig? Sier du som Asaf i Salme 73:23-251)? Hater du synden, fordi jeg hater den? Oppgir du det og det, fordi det er meg imot? Søker du mitt smil i alle ting?»

 Min sjel kjenner dypt inne, hva det var for et «meg», talen her var om. Ikke et skjønt, ublodig forbilde, som de rettskafne moralister også sier at de elsker. Nei, med friske nygrodde sår etter korsets nagler stod Peters og verdens forsoner der. Med arr etter tornekronen, med det dype hull etter soldatens spyd, med de dype furer etter hudstrykningens ris!

«Elsker du meg, slik som jeg står, ille tilredt for dine synder, spyttet på, slått i ansiktet, etter Jesaja 53? Elsker du Guds Lam i meg, elsker du Gud, Gud i meg, majesteten, kongen, som av kjærlighet til deg synder steg ned og oppfylte din Lov, sonet for deg, fullbrakte alt, så at elendige, midt i sin verste elendighet ved meg skal få tro seg salige?»

«Simon Johannes’ sønn, lille menneskekryp, går det deg kaldt ned gjennom ryggen, nå som jeg er oppstanden og kommer igjen, at en sådan evig kjærlighet har jeg virkelig til deg; elsker du meg, fordi jeg så elsket deg først? Er jeg nå blitt ditt liv i all evighet?»

 I samme grad, som Guds sønn har tårnet seg høyere opp for hvert gjentatt spørsmål, i samme grad – innbiller jeg meg – at Johannes’ sønn har krøpet nedover. Se den selvsikre, begeistrede Peter blir aldeles usikker om seg selv. Han må legge det ganske over på Jesus: «Du vet det, du vet alle ting!»

Selv da Herren tredje gang bruker Peters beskjedne «har du meg kjær» istedenfor «elsker», tør Peter ikke stå på sitt eget. «Herre, jeg tør intet si om meg selv; min kjærlighet – ja, hvor er den egentlig, jeg ser bare din! Akk, jeg er deg ikke verd, det blir borte for meg alt sammen; men du vet, Herre, du vet alle ting»

 Ja, slik blir en apostel flyttet ned fra å være «Mesterkandidat» til å gå i småklassen, nei, i «barnehagen». For at nåden skal skinne ganske blank som virkelig nåde. For at all æren skal være Guds alene. Ikke var det anderledes med Paulus enn med Peter. Les i 2Kor 12 om hvorledes Gud måtte gi ham en torn i kjødet, for at han aldri skulle hovmode seg.

Pass på, man kan hovmode seg av Guds verk. Salige de, som alltid hungrer og tørster etter å elske Jesus mer og som alltid sier: Herre, du vet!

 Nå sitter vi her og vet for visst: Peter elsket Jesus i all sin skrøpelighet. Der var kjærlighet til Mesteren i den stakkars ydmyke disippels hjerte. Lot han seg ikke korsfeste med hodet ned for Herrens skyld? Sikter ikke Jesus selv til det i dette v.18? Det er vidunderlig å lese om, hvordan nettopp lidelse blir uttrykket for den friske, energiske, virksomme Peters nye kjærlighet. Han blir jo virkelig betrodd å fø lammene og vokte fårene, fordi han elsker.

Ingen engel kunne utføre den tjeneste slik som den benådede fornekter. Ingen kunne så vel forstå de villfarne får (1Pet 2:25) og pleie dem med slik ømhet og visdom. Jesus hadde bruk for Peter.

Det er, som han vil si; dersom du har meg kjær, så elsk meg i mine små på jorden. Som når en god hustru dør og sier til sin mann: nå skal du ikke se meg på noen år, men du har barna; hver gang, du tenker på meg, så la det komme dem tilgode! Slik en far virkelig ser sin salige hustru daglig i barna: Der er noe i Oles øyne, noe i Minas stemme, som minner om mor! Og når lille Tulla smiler opp i pappas ansikt, da tenker han; det var mors smil.

Sannelig, Jesus smiler således til oss gjennom «lammene» og «fårene», når vi elsker dem for Hans skyld. Hvor ofte du kan merke det. Det er, som om et gråtfylt, takknemlig stort øye så på deg gjennom dem og en røst sa; det gjorde du for meg! Skal vi ikke ofre litt for å få den glede?

 «Ja men nå preker du jo gjerninger – og for fem minutter siden prekte du at Peters kjærlighet var intet, ble rent borte i Jesu kjærlighet, nåden, var alt.»

Ja, jeg gjorde det – og står ved det til mitt siste åndedrag.

Nåden er alt!

For «Peters og vår kjærlighet» er ikke vår! Det er alene Guds kjærlighet utgytt i våre hjerter ved den hellige ånd (Rom 5). Vi har den ikke, den bare flyter gjennom oss, selve uttrykket «utgytt i våre hjerter» peker på det.

Spør bekken, om du kan få litt mer av det gode vann, som den hadde i fjor, nei, i går, nei, for fem minutter siden. Den vil svare: «Det er umulig, det vann er flytt videre, jeg hadde det ikke, det bare gikk gjennom meg».

Gjennom Kristianias gater flyter rent, livgivende Maridals-vann; en rikdom uten like; hva ville bli av oss, om vi ikke hadde det? Tenk på et slikt grovt leirrør langt nede i jorden, hvorledes det kan la billioner liter vannmasser strømme gjennom seg – uten å eie en eneste dråpe i seg selv!

Stopp tilførselen – og prøv så å presse en eneste vanndråpe ut av det usle, tørre, simple rør! Det er historien om Peters og min og din kjærlighet!

Så lenge Jesus Kristus får fylle oss med sin evige kjærlighets strøm, å, der er ingen ende på, hvor meget du kan elske, hvor mange lam og får du kan leske og hjelpe, du er rik, du kan dø for Jesus, lide for Jesus; for du lever jo av hans kjærlighet.

Men stopp nådens tilførsel, bli noe i deg selv, – usle leirrør, jeg ser deg ligge og sprekke i solen, forkastet, forbannet.

Herre, min Gud, du vet alle ting, du vet, hvor lett jeg lar meg forville, hold meg åpen for din nåde, la Golgatas strømmer flyte til meg og i meg og gjennom meg! Æren er din alene i all evighet.

Amen.

Fra boken «Ingen, uden Jesus alene».
Preken 2. søndag etter påske. Artikkelen
er gitt en forsiktig språklig revisjon.

* Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Sal 73:23-25

L&E 38. årgang, nummer 2