Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Et lykkelig hjem

Et lykkelig hjem
Av Jacob Traasdahl (1838-1903)

Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet. Og han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se! Jesus gråt. Jødene sa da: Se hvor han elsket ham! Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre.

Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den. Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg.

Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.

Joh 11:32-45

 

Av alle de hjem skriften taler om er det et som fremfor alle andre må være oss kjært og dyrebart, og blant alle de familier som nevnes er det især en, som gjennom alle tider vil bli erindret med den inderligste kjærlighet. Hjemmet er Martas hus i Betania, som åpnet sine dører for vår ellers på jorden så hjemløse frelser, og familien er hine tre elskelige søsken, Marta, Maria og Lasarus, som kappedes om å berede vår kjære frelser så meget hygge, som det var dem mulig under deres jordlivs kår. Det var visselig et lykkelig hjem, i hvilket et skjønt familieliv utfoldet seg.

Her er dessverre ikke mange lykkelige hjem på jorden, når man betenker hva sann lykke er. Her er mange hjem som synes å være lykkelige, så lenge ikke sorg og motgang innfinner seg; familielivet der inne kan utvikle seg nok så harmonisk og skjønt, så lenge det er velstand, sunnhet og fremgang i det timelige; men kommer fattigdom, sykdom og nød, da forandres alt i et øyeblikk, og det viser seg, at slike hjems lykke er bygget på en dårlig grunn. De ligner skip, som ser vakre og solide ut, så lenge de ligger i havn eller pløyer hen over den stille sjø, men som ikke kan holde stand når storm og uvær bryter løs. La oss betrakte hjemmet i Betania som et forbilde på et i sannhet lykkelig hjem.

Den egentlige grunn til dette hjems og denne families lykke var deres forhold til Jesus.

Det finnes ikke et eneste i sannhet lykkelig hjem på jorden uten at Jesus er gjest der og egentlig den som er hjemmets sol. Og å ha Jesus til gjest er ikke det samme som å ha og bruke hans ord i huset.

Det kan være meget utvortes gudsfrykt i et hus, uten å Jesus er gjest der; det kan leses prekener om søndagene, synges salmer og leses bønner – ja hele husordningen kan ha et visst alvorlig og religiøst preg, og dog er ikke Jesus gjest i huset.

Over husets dør kan man med rette sette den innskrift som Paulus så på et hedensk alter: «For en ukjent Gud.» De kjenner ikke den sanne Gud, og dog farer de med å ville dyrke ham. Jesus omfattes med høyaktelse, men han er ikke deres husvenn; han er ikke familiens sol, lyst og glede.

Dette viser seg også snart, når nøden bryter inn i et slikt hjem. Nøden får enevelde i hjertene, og gudfryktigheten og gudhengivenheten er fordrevet av den mørke uværssky som nå henger truende over dem og formørker hele deres livs himmel.

Annerledes er det i det hjem, hvor Jesus er gjest; der arter gudfryktigheten seg ganske annerledes. Også der synges, leses og bedes, men man forstår snart, at hjertet er ganske annerledes med i disse ting.

Sangen er et uttrykk for virkelig glede i Gud; bønnen er det åndelige livs åndedrett, hvori en dyp trang gjør seg gjeldende etter å motta himmelske velsignelser.

Og når Guds ord eller andre oppbyggelige skrifter leses, eller man går i Guds hus for å høre ordet der, da gjør man ikke dette for å etterkomme en religiøs plikt, men fordi man har virkelig trang til føde for sin sjel.

I familien har de Jesus i sin midte; de fryder seg i Hans samfunn og taler ganske fortrolig med Ham om alle sine anliggender, og Han er ikke en taus, innesluttet husvenn, men en som meddeler råd og vink i alle deres anliggender.

Når de har for seg Hans ord kan de få fryde seg over «Hans ansikts smil», og i bønnen kan de få tale med Ham, som en venn taler med sin venn. Han holder nattverd med dem, og de med Ham. Og når sorg og nød innfinner seg, så må denne venn oppsøkes.

Det kan også gå alvorlige stormer over disse hjem, hvor Jesus er en kjær gjest, stormer som den himmelske Far sender i den vise hensikt å drive sjelene til hjelperen og gi ham anledning til å utrekke sin hjelpende hånd og utfri fra all nød.

Over den lille elskelige familie i Betania kom også en voldsom storm. Lasarus, disse to søstres eneste bror, husets støtte og forsørger, ble kastet på sykeleiet.

Øyeblikkelig sendte søstrene bud til Jesus og lot si: «Herre! Se han du elsker er syk.» En forunderlig beskjed til legen! «Han du elsker er syk.» – Ja, slik var det i denne kristenfamilie; de visste at Jesus elsket dem.

Og er du deg levende bevisst at Jesus elsker deg, kjære venn, da er du ikke sen om å sende bud til Ham i alt som kommer på, og da kan du si til ham: «Herre Jesus, du har elsket meg med en evig kjærlighet, du elsker meg ømmere enn noen mor kan elske sitt barn, nå kommer jeg til deg med dette onde, nå må du hjelpe meg. Jeg er syk, helbred meg, Jesus! Min bror, min søster er syk, nå må du komme og hjelpe.»

Ja, slik kan vi tale fortrolig med Jesus når vi er oss levende bevisst at Han elsker oss, og vi kan legge oss så trygt i hans hånd og overlate til ham på hvilken måte hjelpen skal komme.

Da Jesus fikk budskapet om at vennen var syk, sa han til sine disipler at Gud skulle æres og Guds Sønn forherliges ved denne sykdom. Akk, om vi hadde enfoldig tro, hvor skulle ikke Guds navn æres og Guds Sønn forherliges ved det at vi enfoldige troende gikk til Ham med alle våre sykdommer, alle våre sorger og bekymringer og virkelig trodde at Han skulle hjelpe.

Men til tross for at Jesus elsket Lasarus og at han også elsket Marta og Maria (Joh 11:5), så lot han dog den første utånde og de siste synke ned i dyp sorg og gremmelse før han kom med hjelpen.

Var dette måten, hvorpå den beste venn behandlet sine kjære?

Ja, Han lot nøden komme over den grense, innen hvilken fornuften ser hjelp, og Han lot de kjære søstres smertesbeger fylles til randen, for at hjelpen skulle bli underbar stor og guddommelig.

Endelig styrer frelseren sin kurs mot Betania; men da møter de kjære søstre ham med den beskjed, at nå var det for sent å hjelpe, nå var Lasarus død. Maria sa: «Hadde du vært her før, var min bror ikke død.»

Da Jesus nå så de kjære søstres sorg og bedrøvelse og så deres venners sorg «ble han opprørt i sin ånd og rystet,» ja, han gråt med dem!

Se her, du nødens og sorgens barn, hvilken frelser du har! Han står ikke likegyldig og ser på at du lider; Han er en trofast yppersteprest, som kan ha medynk med våre skrøpeligheter.

Å, om Hans kjærlighet og deltagelse kunne virke gjenkjærlighet og et hengivent sinn hos deg, da skulle du snart bli hjulpet – hjulpet selv om de ytre omstendigheter som du lider under, ikke blir forandret; for er det nå ikke en forunderlig hjelp – en guddommelig hjelp – enten Han forandrer omstendighetene som volder deg lidelse og nød eller Han forandrer ditt hjerte og sinn slik at du ikke lider under disse omstendigheter? Jo, guddommelig hjelp er det i begge tilfelle.

Jesus gråt! – Å gråt ut, du nedtrykte sjel ved hans bryst! Gråt ut sorgen, og la hans gråt bringe gleden og freden inn i ditt hjerte!

Jeg undres ikke det minste over at verdens barn gråter og er fortvilet når sorgens bølger ruller hen over dem; for tenk å være alene med sin sorg og gå der og ikke ha noen annen trøst enn den man kan utlede av omstendighetene.

Å, du sorgbetyngede verdensbarn, kom til ham i hvis bryst det varmeste av alle hjerter slår, og som har lyst til miskunn.

La disse sorgens og motgangens vinder drive deg inn i den sikre havn.

Kjære deg, det er dog småting som ennå trykker deg, mot det som kommer. Du skal snart stige ut i den skumle flod, som danner skillet mellom tid og evighet, og da blir det nød om du ikke kjenner Jesus som din sjels venn og har livet i ham.

Tenk å ligge alene der på bredden av dødsfloden! Ingen far eller mor kan rekke deg en hjelpende hånd når du skal vade over dypet – du må vade alene.

En mektig arm støter deg fremad, og du må avsted, om enn din sjel gyser. Du må over selv om det henger en fryktelig uværssky over ditt hode og du synes å ane at landet på den andre siden er innhyllet i et gyselig mørke som gjennomkrysses av Guds vredes lyn. Over må du og etter døden kommer dommen. Og der blir du også stående alene uten forsvar, uten å høre ditt navn bli opplest av livsens bok, – å, hvor forskrekkelig!

Kom til Jesus, venn, før det er for sent. Ennå kan du stifte livsbekjentskap med Ham og finne en venn som vil hjelpe deg i all nød og til sist bære deg over floden.

Du har hørt om hin stakkars fritenker, som skrek etter opium da han lå på det siste; og som, da han hadde fått en stor dose, sa: «Nå bereder jeg meg til å ta det gyselige sprang i dypet.»

Hans samvittighet holdt på å skulle våkne, – men ser du, min venn, – samvittigheten har ikke noe lystelig å fortelle en sådan døende stakkar, hvor berømt og opphøyet han enn har vært i verden; samvittigheten ville gjøre ham til en skyldner for den levende Gud og mane ham til oppgjør, men han ville ikke bli urolig. I dødsøyeblikket bedøvet han det våknende vitne i sitt indre for å få mot til å gjøre det siste sprang ut i dypet.

O, hvor redselsfullt! Og dog har denne mann mange like, som også søker å bedøve den til bevissthet våknende samvittighet med falsk trøst.

«Send bud etter presten,» lyder det fra mange døendes lepper, og hva vil de presten? Jo, de vil ha trøst mot den indre anklage. Selv om jeg ikke er prest, har jeg dog ofte nok fått sådanne bud og mangfoldige ganger fått erfare, hvor falskt det arme menneske kan være mot seg selv.

«Å, du må trøste meg,» sier den døende. Et fattig menneskebarn skal trøste der hvor ikke Gud kan trøste! – men hvor mange gir seg ikke over til denne forræderiske gjerning!

De vil ikke høre om sine synder; det er dem ikke om å gjøre å få i stand oppgjør med Gud; nei, de vil kun ha trøst.

Men en Herrens tjener har kun trøst mot virkelig syndesmerte, og det er ikke hans gjerning å dulme en samvittighet, som kun frykter for døden. Det er hans gjerning å vise synderen – enten han er frisk eller døende – hans synd og forkynne ham en syndsforlatelse, som er anskaffet ved Kristi blod.

Da Jesus hadde lagt sin inderlige deltagelse for dagen ved å gråte med de gråtende, trer Han hen til graven og befaler at stenen skal veltes bort. Og da dette var skjedd, sier Marta: «Han stinker allerede.»

Hvor fortvilet for all fornuft! Forråtnelsesprosessen var inntrådt, og hvilket gjennomgripende under måtte ikke nå gå for seg.

Det så håpløst ut for Marta, men Jesus oppmuntrer henne med disse ord: «Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?»

Hennes tro sviktet overfor dødsstanken; men her gjelder det å tro mot all fornuft og alene la sitt blikk hvile på ham som er oppstandelsen og livet!

Så vender Jesus seg til den himmelske Far og sier: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.» Og dette sa han ikke for sin egen skyld, men for deres, som omgav ham, og ikke minst for Martas.

Gud hadde allerede hørt Ham. Den døde var gitt tilbake til livet, skjønt han ennå lå der og stinket – akkurat som det er med den menneskeslekt som Jesus har løskjøpt fra døden og gjenerobret for livet, skjønt den ennå ligger der og stinker i åndelig død.

Så roper Frelseren: «Lasarus, kom ut!» Og vi må utbryte: «Dødsrike, hvor er din seier!» i det vi blir vitner til det underfulle syn, at et stinkende lik reiser seg.

«Løs ham og la ham gå!» sier Frelseren. Han løses fra liksvøpet, og svetteduken tas bort fra hans hode.

For et syn! Ansiktet ser visstnok gustent og dødningeaktig ut; men i dette ansikt lyser et par øyne, som vitner om livet!

Strålende vender de seg mot Jesus og sine kjære søsken og likesom hilser dem med et lykkelig gjensyn.

Livet hadde allerede beseiret døden, men nå skal det også beseire dødens følger. Det gustne, bleke åsyn skal farges med livets farge; all dødslukt til døden skal forvandles til livslukt til livet, avmakt og skrøpelighet til kraft og styrke!

Livet skal trenge inn i hver åre, enhver fiber og utskille alt det som hører til døden!

Slik går det også, når de åndelige livskrefter begynner å herske i sjelen.

Er du levendegjort i Kristus, min venn, så er visselig et usigelig gjennomgripende verk foregått i din sjel, – og som overgått fra døden til livet har du nå ditt navn i livsens bok og kan inngå i Herrens herlighet samme hvilket øyeblikk Herren kaller deg.

Men må du leve en stund på jorden ennå, skal du nok få erfare at det blir en kamp mellom livet og døden i ditt indre – en kamp så het og alvorlig at det mang en gang skal se betenkelig ut for ditt oppriktige sinn, som ofte vil føle mer til døden enn til livet; og dog – min venn – utfører livet et stadig fremskridende arbeid i ditt indre. Likesom surdeigen, skjult i tre skjepper mel skulle gjennomsyre det hele – og surdeigen består jo av små levende organismer – slik skal også livet gjennomsyre deg – gjennomsyre deg mer og mer, så lenge du er her i denne verden.

Ja, det er livet, som skal gjennomsyre ved sin egen iboende kraft. – Måtte da all vår oppmerksomhet være rettet på dette, at vi står under gunstige livsvilkår så vårt nye livs himmelplante aldri savner verken solskinn eller regn, – jeg holdt på å skulle si storm også, den har sannelig også sin betydning for livsprosessen, men den bør ikke vi selv søke å kalle ned over våre hoder.

La oss flittig bade oss i nådens solstråler; la oss bruke nådens midler og utnytte brodersamfunnets velsignelser, så får vår Herre sende oss storm eller stille ettersom Han ser vi behøver det.

For Lasarus ble det kun en ny livstermin – han måtte ennå engang blunde i døden; men underlig måtte det være for ham å leve sammen med de kjære søsken fra denne dag – og underlig å se på Jesus, som hadde oppvakt ham fra de døde.

Er vi levendegjort i Kristus, så må visstnok også vi dø – om ikke Herrens gjenkomst skulle være nærmere forhånden enn vi aner, – men vi har allerede livet!

Døden er ikke lenger noen død for oss. La oss kun fryde oss i vår frelser – som er vårt liv – og allerede her på jorden søke mettelse i Hans ansikts beskuelse.

Amen.

Artikkelen er gitt en forsiktig språklig revisjon.

L&E 38. årgang, nummer 2