Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi

Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi
Av Jakob Traasdahl (1838 - 1903)

 

Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde.

Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere nå av sted og si til hans disipler: Han er oppstått fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette! De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til hans disipler. (Matt 28:1-8)

Atter er påskens salige tid opprunnet for oss, og den fører tankene årtusener tilbake til pyramidenes land og den tid da Guds utvalgte folk levde i en ynkelig trelletjeneste under egypternes åk.

Gud hadde hørt sitt folks sukk, og befrielsens morgenrøde viste seg på dets livs horisont. En mektig anfører trådte frem og åpenbarte Guds evige fredsplaner for folket. Herren begynte sitt befrielsesarbeide og stilte seg som leder for det store tog, som skulle forlate trelldommens hus og begynne vandringen mot det lovede land hinsides floden.

Men en hellig handling måtte først utføres, en handling gjennom hvilken Herren ville gjøre det klart for enhver, at den hele utfrielse var et verk av ham, et nådens verk, og en handling, som rett forstått, igjennom alle tider skulle danne det store skille imellom trelldommens barn og dem, som under Herrens ledelse drar frem til evig frihet.

Et lyteløst lam skulle slaktes, og blodet strykes på de israelittiske hus’ dørstolper. Herren ville sende en hevnens engel inn i alle egypternes hus; men denne engel skulle ikke få lov til å besmitte sitt sverd med blodet av en eneste israelitt. Han skulle gå forbi dem, og derav har påsken fått sitt navn. Ordet påske kommer av «pascha» som betyr å gå forbi.

Å, hvordan hadde det ikke sett ut for deg og meg, om ikke det uskyldige påskelams blod hadde flytt for oss?

Da hadde ikke dette guddommelige maktord «Gå forbi!» kunnet lyde til den rettferdighetens engel som hadde løftet sitt sverd til evig ødeleggelse for enhver som hadde syndet.

Men rettferdigheten måtte skje fyllest. Et offer – det rette påskelam – måtte dø, og det er denne sannhet langfredags fryktelige bloddrama har opprullet for oss.

Når vi feirer påske etter hin langfredag og vi – arme stakkarer som hevnens sverd var løftet mot – kan juble ut i høytidsstemning med liflige seierssalmer, da beror jo dette ene og alene på at sverdet har rammet vår stedfortreder og utøst det blod som renser fra all synd.

Derfor synges det om seier i de rettferdiges boliger, og vi kan stemme i med og utrope med Paulus: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Vi vil nå i lyset av vårt påskeevangelium betrakte: Vår store seier over alle våre fiender ved vår oppstandne Seierherre.

 

1. Vi har seier over døden.

Da Maria Magdalena og den andre Maria kom til graven tidlig hin søndags morgen ventet de å finne et dødt legeme som de kunne få vise den siste kjærlighetstjeneste. Men de fant graven tom og fikk høre at Herrens engel under et mektig jordskjelv var kommet ned fra himmelen og hadde veltet steinen bort. Graven kunne ikke beholde dette sitt bytte.

Jordskjelvet på Golgata var et uttrykk for rettferdighetens dom: «Den sjel, som synder, skal dø»; hvorfor også Han som bar all verdens synd, måtte stige ned i dødens dyp.

Men jordskjelvet påskemorgenen kan vi også betrakte som et uttrykk for rettferdighetens tale: Den sjel, som har sonet verdens skyld og brakt det fullkomne gjenløsningsoffer, kan ikke holdes fast av dødens armer. Han har seiret over døden og graven, og alle som har fått et rett syn på denne Hans seier, kan også utbryte: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1Kor 15:55)

Da døden angrep ham som var livet, drepte døden seg selv, – og Kristus kunne oppstå av sin grav med liv og uforgjengelighet for enhver sjel som ikke vil bli i døden.

Det er ikke for intet at døden kalles «den siste fiende» og at apostelen taler om «dødens brodd.» Som en uhyre kjempeslange har døden snodd seg om alt som lever, og innen kortere eller lengre tid skal enhver av oss få erfare hvor sterk den er.

Se på lidelsens og nødens barn i verden, er de ikke merket av døden? Se bare på deg selv, og du skal snart forstå at dødens økser arbeider ved roten av dit livstre.

Gå hen på kirkegården og la de talløse, tause graver fortelle deg om dødens makt. Hvert navn som står å lese over de mange tuer, har tilhørt et menneske som engang har ligget med bristende øyne og famlende hender, – og før eller senere må du og jeg gjennomgå den samme kamp.

Alt dette visste Paulus meget vel, og likevel kunne han utbryte: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

For dem som tror på det herlige påskeevangelium, har dødens kjempeslange tapt sin kraft, – og de vet seg nå omsluttet av sin Frelsers armer.

Den som tror på engelens budskap, han vil ikke unngå å ligge med bristende øyne og famlende hender, men døden blir ikke det siste for ham! Det sitter en engel ved graven som viser ham at over den lukkede grav er det en åpen himmel, og det siste sukk kan være begynnelsen til en evig seiersang.

 

Gravens redsler er tatt bort.

De fromme kvinner var under vandringen mot graven rådville om hvordan den store steinen som dekket den, skulle komme vekk. Men Herrens engel, en av de «veldige i makt» hadde veltet steinen bort og satt nå triumferende på den. «Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde.»

Graven kunne ikke holde ham fanget, som etter å ha løst dødens smerte hadde makt til å ta sitt liv igjen.

Livet brøt dødens fengsel, likesom sommerfuglens liv bryter den hårde puppe.

Og liksom Jesu hvile i graven i grunnen ikke var annet enn overgang fra død til liv, således er nå graven blitt et hvilekammer – som vel mottar sitt bytte fra dødens arm – men likevel et kammer, hvorfra legemet på den oppstandne seiersfyrstes rop skal oppstå til liv og uforgjengelighet.

Graven har således tapt sin redselsfullhet, og er nå for den troende et fredfullt sovekammer hvor leirhytten får hvile en stund, inntil den oppstandnes seiersrop trenger inn og løser legemet fra dødens bånd så det til evig herlighet igjen tas i besittelse av den frelste sjel, som fra Guds paradis har skuet lengselsfullt ned mot graven og ventet på den dag da den igjen skal forenes med det legeme, som den har levd i og virket ved her på jorden.

Jesu tomme grav er defor ikke alene et vitnesbyrd om at Han har ført sin sak frem til seier, men tillike et vitnesbyrd om at også min grav engang skal bli tom, og mitt legeme oppstå forklart og herliggjort likesom Hans!

Vokterne skalv av frykt da Jesus oppstod, men det var visst ingen engel, som sa til dem: «Frykt ikke!»

Men det satt en engel på steinen som uttalte disse ord til kvinnene og visselig uttalte dem slik at de måtte fordrive frykten av de bedrøvedes hjerter.

 

3. Kristus har ved sin oppstandelse gitt oss seier over synden.

Det er jo synden, som gjør døden og graven så forferdelig. Det var bevisstheten om synd og skyld som brakte våre første foreldre til å flykte fra den levende Gud, og som senere igjennom tidene har brakt det arme menneskehjerte til å beve ved synet av de himmelske sendebud, således som Maria i vårt evangelium.

Men dette: «Frykt ikke!» fra den oppstandnes grav, skal nå lyde utover den ganske jord til alle fryktsomme og angstfulle sjeler.

Hva frykter du for? «Jo,» sier du, «kan jeg annet enn frykte, jeg, som dras med all denne synd og elendighet?»

Kjære venn, jeg vet heller ikke noe så fryktelig som synden – eller så farlig som synden – og dog vet jeg forvisst at Frelseren med sitt: «Frykt ikke!» også vil bringe mitt engstelige hjerte til ro.

Hans «Frykt ikke!» går ikke ut på å nedsette synden til noe uvesentlig og ubetydelig, men går ut på å vise meg hvor trygg jeg kan være i Ham.

Synden er forferdelig, men den kunne vært ennå forferdeligere. Tenk, om ikke Kristi blod hadde runnet!

Men nå vet jeg, at min synd er utslettet ved dette blod, og jeg har beviset i Jesu tomme grav!

For hadde Han ikke maktet å utslette all verdens syndeskyld, var Han aldri blitt oppreist fra de døde.

Hans oppstandelse er min oppstandelse. Jeg har seiret over synd, død og helvete ved Ham. Mine synder – hvor forferdelige de enn er – skal aldri frata meg oppstandelsens salige håp. For er Jesus – mitt hode – oppstått, skal også legemet følge med – altså også jeg – om jeg enn er det ringeste av Hans lemmer.

Det beste legemiddel mot alle din sjels sykdommer ligger i Hans «Frykt ikke!» Får Han tale sin fred og trygghet inn i ditt hjerte og riktig fylle deg med oppstandelsens håp, skal denne trygghet og dette håp vise seg som mektige guddommelige krefter i din sjel til seier over synd, død og helvete.

«Er Kristus ikke oppstått,» sier apostelen, « da er vår forkynnelse intet og den tro dere har, er intet… da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus… da blir vi stående som falske vitner om Gud… men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.» (1Kor 15:14 ff)

Men Gud skje lov, Kristus er oppstått! Og vi, som tror på Ham er ikke lenger i våre synder!

Han har reist et skille mellom oss og synden, likesom påskelammets blod var et skille mellom det til frelse innviede eiendomsfolk og de egyptiske undertrykkere.

Synden kan vel ennå plage oss; men vi vet, den har en kort tid å røre seg i. Dette dødens legeme skal ikke bestandig være vår sjels bolig!

Vår, i Lammets blod tvettede og rensede sjel, skal snart få gå hjem til de evige boliger, for å avvente den stund da den oppstandnes røst skal lyde inn i gravene, og «det, som var sådd i forgjengelighet, skal oppstå i uforgjengelighet.»

Preker Satan for deg, kjære venn, at du likevel for dine synders skyld til sist skal gjøre følge med ham til fortapelsen? Da husk på, at du krenker din Frelsers ære ved å tro en sådan preken.

Er Jesus oppstått med seier, da er Han sannelig oppstått av den syndegrav hvor alle verdens synder – derfor også dine – ble begravet! For Han var det Guds Lam, som bar all verdens synd.

Er Han oppstanden – og Gud være evig lov, Han er det – da vil Han at du skal betrakte Hans oppstandelse som din oppstandelse, og som et avgjørende seierstegn, som du trofast skal bevare forat ingen fiendtlig makt skal kunne rokke deg fra oppstandelsens salige håp.

 

4. Men har han fridd oss fra synden og døden, har han også fridd oss fra dommen.

«Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom.» (Heb 9:27)

Du arme verdensbarn, du kan lenge nok forsøke å vise tanken om dommen fra deg, den vil stadig vende tilbake. Bevisstheten om, at du engang skal dømmes, har Herren selv innskrevet i din samvittighet.

Du kan lenge nok forsøke å glemme dine synder – overdekke og tilsløre dem – en gang skal de likevel fremstille seg for deg som en stor hær, og med tusener munner i et fryktelig øyeblikk rope til din sjel: «Kjenner du oss igjen? Det var du, som utøvet oss!»

Vi kan fly fra disse skremmebilder og bestikke vår samvittighet for en tid, men i dommen skal dette aldri lykkes. Når vi skal frem for den «store hvite trone,» da er det forbi med alt blendverk.

Men du, kjære Guds barn, du behøver ikke å beve for dommen.

Hadde du kun «langfredags bitre minne» å holde deg til, – visste du kun om redselsscenen på Golgata, og at jorden ved å motta Jesu døde legeme hadde fått en grav mer – da skulle ingen fortenke deg i, at du ikke hadde noen seierssang i din sjel.

Men da det grydde av den første dag i uken, og da engelen fôr ned fra himmelen og veltet steinen fra inngangen; da viste det seg at alle de planer som var lagt av helvetes fyrste – om at døden skulle være den sterkeste og en mørk grav endemålet for Guds Sønns frelserliv og frelsergjerning – for evig var kullkastet.

På langfredag hadde Jesus skrevet betalt under vårt skyldbrev, og påskemorgen satte Han seglet under denne gjerning.

Dommen til frelse og evig liv er gått over deg, du lykkelige, om enn skrøpelige Guds barn. Du har gjort fra deg det viktigste! Hele regnskapet er oppgjort, og du står aldri i fare for å komme i noen ny skyld så lenge du lever i Kristus og alene søker liv, lys og salighet i Ham.

Da Han på den hvite trone opplot bøkene, og enhver ble dømt etter hva som sto skrevet, da heter det: «Og en annen bok ble opplatt, som er Lammets, livsens bok.» (Åp 20:12)

Det står ikke; at mens verdens barn var skyldnere ifølge de første bøkers innhold, så var Guds barn uskyldige. Nei, det står: «En annen bok ble åpnet,» og det var den bok som Lammet fører over sine frelste!

«Å, om jeg bare visste om jeg har mitt navn der,» sier du.

Det kan du få rede på, hvis du vil.

Det kan kanskje skje igjennom en alvorlig kamp, men så viss kan du bli i den sak som om du selv stod og leste ditt navn.

Her en liten veiledning: Da mange forlot Jesus, fordi hans tale støtte dem, vendte han seg til disiplene med dette spørsmål: «Vil også dere gå bort?» Men da svarte Peter freidig: «Herre, hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord.»

Har du fått smak på Livets Ord? Og fått en slik smak på det, at du umulig kan unnvære det; at ditt liv, ditt håp, ditt barneforhold alene beror på dette ord; – kjære, da viser du jo at du hører til den underlige flokk hvor hvert enkelt lem har fått ny sans og smak, ja en hel ny åndsretning som står i den skarpeste motsetning både til verdens barns og de egenrettferdiges.

Du kan med et ord svare, når det blir spørsmål om ditt salighetshåp: «Jesus, – Jesus er den eneste stjerne, som lyser på mitt håps himmel, ja Han er mere enn en stjerne, Han er solen, rettferdighetens sol med salighet under sine vinger, den velsignede sol, som med sitt lys opplyser meg, med sin varme oppvarmer meg og med sin tiltrekningskraft bestemmer min stadig kretsende bane omkring seg.

Min venn, du har ditt navn i livets bok og behøver aldri å frykte for dommen?

Samvittigheten kan vel ennå under visse bedrøvelige erfaringer fremtrylle skrekkbilder for din sjel, men du behøver blott å gni øynene litt for å se at alt er vel.

En dødsfange satt engang i sin mørke celle og engstet seg natt og dag under den forferdelige tankes trykk: «Å, du skal snart på skafottet.»

Denne arme mann ble benådet av sin keiser, den store Napoleon, og snart satt på frifot igjen, og det beste av alt, han ble også «benådet i den elskede», da han som en fortapt stakkar søkte frelse ved korsets fot.

I sin dagbok forteller denne mann, at det skrekkelige bilde av dommens fullbyrdelse hadde innprentet seg slik i hans sjel, at han ofte våknet, badet i angstens svette, idet han drømte å skulle kjøres til retterstedet. Hver gang han våknet og ble seg fullt bevisst at det kun var en drøm, fyltes hans sjel med jubel.

En benådet sjel kan ofte plages av slike nattlige drømmer. Likesom denne mannens fantasi engang var blitt oppskremt, og bildet av den fryktelige domshandling så innprentet i hans sjel at det alltid vendte tilbake og foruroliget ham i søvne, slik kan den levende skyldbevissthet som ved lovens dommer ble dypt innpreget i den vakte sjel, atter under mørke timer forstyrre hans samvittighetsfred. Men når det fulle dagslys kommer, når han får gni sine øyne og orientere seg, da gir disse nattens spøkelser kun anledning til fornyet jubel, og han kan synge:

Påskemorgen slukker sorgen, Slukker sorgen til evig tid. Den har oss givet lyset og livet, Lyset og livet i dagning blid.

Kvinnene kom til graven i den tidlige morgenstund. Det var soloppgang og fuglesang, og de måtte visst føle en skjærende motsetning mellom sjelens mørke stemning og naturens.

Også vi har kanskje funnet det underlig mang en gang å stå ved en grav som lyser i solskinnet, mens fuglene synger om våren, og alt vitner om et fremspringende liv.

Det synes, som om vissent løv, isnende kulde og en igjennom den mørke natur susende høstvind best passer for vår stemning ved graven.

Ja, uten noe påskeevangelium ville det nesten være skjærende hån, at en grav tindret i solglansen. Men det stiller seg annerledes når vi tror på livets seier: Da ser vi gudsbarnas graver i en herlig belysning, og da vil vi gjerne ta engelens ord til kvinnene som en gledelig befaling også til oss: Gå ut og vitne for brødrene, at Kristus er oppstanden; ja, gå ut i all verden med det glade evangelium og forkynn for de arme sukkende og etter fred lengtende menneskebarn, at døden har tapt sin bragd og dødsriket sin seier!

Ja la oss gå ut, brødre og søstre og spre påskelyset vidt og bredt omkring oss! Og måtte aldri denne sang forstumme i vår sjel:

«Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Amen.

L&E 38. årgang, nummer 3