Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Oppstandelsen

Oppstandelsen
Av Per Bergene Holm

Etter sabbaten, da det lysnet mot første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere nå av sted og si til hans disipler: Han er oppstått fra de døde. Og se, han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere se ham. Se, jeg har sagt dere dette! De skyndte seg da bort fra graven med frykt og stor glede. De løp av sted for å fortelle det til hans disipler.

Matt 28:1-8

 

Kvinnene som gikk til graven, gikk for å søke trøst i den døde, gråte over deres gravlagte herre og mester, gi ham den siste ære ved å salve hans døde legeme. Deres tro hadde vært knyttet til den levende Jesus. Nå som han var død, hadde de ikke noe annet å gå til enn hans grav.

Kvinnene hadde også hørt Jesu ord om at han skulle lide og dø og oppstå igjen. Men de maktet ikke å ta i mot det, og det ser ut til at sorgen over Jesus ikke gjorde dem i stand til å minnes det nå etter hans død heller. At Jesus skulle stå opp igjen var for underfullt.

Men så møtes de her ved graven av en engel som vitner for dem og sier:  «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. «

Jesu oppstandelse var etter hans ord og løfte, det var i følge Skriftene. Det var etter Guds ord og løfte.

For å få lys over Jesu oppstandelse skal vi gå til det profetiske ord.

Vi skal lese Sak 3:1-10:

Så lot han meg se Josva, ypperstepresten, som stod foran Herrens engel, og Satan som stod ved hans høyre side for å anklage ham. Men Herren sa til Satan: Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden? Men Josva var kledd i skitne klær der han stod for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel stod der. Da vitnet Herrens engel for Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder, og jeg vil gi deg adgang sammen med dem som står her. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselsmenn. For se, jeg lar min tjener Spire komme. For se, den steinen jeg har lagt foran Josva – på denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag. På den dag, sier Herren, hærskarenes Gud, skal dere innby hverandre til gjestebud under vintreet og fikentreet.

Herren lar Sakarias se Josva, ypperstepresten, som sto foran Herrens engel, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham. Sakarias får se det som skjer på den store forsoningsdagen. Da tok ypperstepresten på seg sine klær. På dem var alle Israels stammers navn inngravert, både på brystplaten og på skulderstykkene. Ypperstepresten skulle bære folket med seg, både på sitt hjerte og på sine skuldrer. Gjennom ham skulle hele folket møte Gud. Ypperstepresten bar hele folket på sitt legeme, og dermed hele folkets synd.

Ypperstepresten hadde så tatt en bukk og bekjent Israels synder over den, og han hadde slaktet en bukk som syndoffer. Så tok han blodet og bar det med seg når han trådte fram for Gud i Det aller helligste.

Der tok ypperstepresten blodet og sprengte det på lokket på arken, til et dekke over lovens tavler som lå i arken og vitnet for Herren – som tronte mellom kjerubene – om folkets synd og brøde. Offerdyrets kropp ble brent opp utenfor leiren.

Dette er billedlig. Når ypperstepresten bærer fram offerdyrets blod, så er det i stedet for sitt eget og folkets blod. Den kroppen som ble brent opp utenfor leiren, det skulle ha vært ypperstepresten og folket selv.

Og dette blir så meget mer anskuelig, i og med at folket nå nærmest hadde gått til grunne utenfor leiren, utenfor Israel, i Babel.

Det er nok også denne hendelsen som ligger bak dette. Ypperstepresten hadde fått vende tilbake til Jerusalem, som en rykende brann, revet ut av ilden, frelst ut av dommen. Ja, det var gjennom dommen Herren hadde latt seg forsone og nå igjen tok seg av dem.

Og så står ypperstepresten der. Og Satan, anklageren trer fram for Herren og anklager ypperstepresten for synden han bærer på sitt legeme, folkets synd. Satan anklager ypperstepresten og vil ha ham dømt av Herren. Og Satan har på en måte loven på sin side, for den også anklager om synd. Og yppersteprestens skitne klær, skitne ved de synder ypperstepresten bærer i og med klærne, de vitner også om at han ikke kan se Herren åsyn til åsyn og leve.

Men Herren dømmer ikke ypperstepresten. Han refser Satan og gir ham ikke rett. Herren har utvalgt Jerusalem, det vil si Guds folk. Og sier han, er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden? Ypperstepresten har vært i dommen, men han har blitt frelst ut av den, eller gjennom den.

Og så tas de skitne klær av, idet det sies til ham at hans misgjerning tas bort. Og han kles i høytidsklær. Særlig nevnes den nye luen. Det var yppersteprestens lue, på den sto det inngravert: Helliget Herren.

Ypperstepresten og folket han representerte, var gjennom dommen og det som hadde skjedd for Herrens åsyn, utskilt fra verden og synden og innvidd til Herren for å høre ham til og være hans eiendom.

Hva er det profeten får se gjennom dette synet? Jo, det står om ypperstepresten Josva i v.8 at han er en varselmann, det vil si et forbilde. For Herren lar sin egentlige tjener komme: Spire, det vil si Davids rotskudd eller Messias.

Det som ypperstepresten Josva her har fått være med på er et forbilde. Herren skal – ved sin tjener Spire, ved Messias – ta bort folkets misgjerning på én dag.

Den misgjerning som Israelsfolket aldri kunne sone gjennom sine 70 år i fangenskap i Babel, den skal Messias ta bort på en dag. Det Israel og ypperstepresten Josva forbilledlig hadde erfart – at gjennom soning og dom, blir misgjerningen tatt bort, Gud forsones og tar seg igjen av sitt folk – det skulle Herrens tjener gjøre og han skulle gjøre det på én dag.

Ypperstepresten Josva er altså forbilde på den ene og sanne yppersteprest, Jesus. På hebraisk heter jo også Jesus nettopp Josva. Det er Ypperstepresten Jesus vi møter her i Sak 3.

Jesus har tatt på seg å bære dine og mine synder, sitt folks synder. Han har tatt på seg å gjøre soning i ditt sted, han har tatt på seg alle piner og all straff. Det er som Paul Gerhardt synger:  «Når alle piner vises frem, Han svarer: Gjerne, hvert et lem Er rede til å lide. «

Når Jesus vandret opp til Golgata for deg og meg, bar han ikke bare korset, men han bar våre synder på sitt eget legeme. Det var hans skitne klesdrakt. «Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss.» (2Kor 5:21)

Og da Jesus døde, bar han sitt eget blod fram for Herrens åsyn i himmelens helligdom, til et vitnesbyrd om den soning som var funnet sted.

Syndebukken ble ofret utenfor selve helligdommen, og blodet ble så av ypperstepresten båret inn i det aller helligste, bak forhenget, til et vitnesbyrd for Gud om den soning som var funnet sted.

Der inne, bak forhenget var ypperstepresten skjult for folket. Og vi kan tenke oss hvilken spenning det var i folket, om Gud ville ta i mot offeret og om ypperstepresten ville komme levende ut igjen med velsignelsen.

Her hos profeten Sakarias får vi se det som utspiller seg inne bak forhenget. Der trår Satan, anklageren, også fram for Gud og peker på Jesu skitne klær, våre synder som han bar, og krever Jesus fordømt.

Satan seiret tilsynelatende på Golgata. Jesus døde, oppgav sin ånd, og ut av hans side rant det blod og vann. På Golgata, utenfor Jerusalem, utenfor leiren, var det Jesus døde. Men samtidig bar Jesus sitt blod som yppersteprest og sprengte det på paktens ark i den himmelske helligdom.

Og i dommen, i straffen er det soning og utløsning.  «Den som er død er rettferdiggjort fra synden.» Slik står det i Rom 6:7.

Satan, anklageren, avvæpnes på Golgata, og blir kastet ned fra anklagerbenken i himmelen.

For i og med Jesu død, i og med at blodet ble sprengt på den himmelske nådestol, så var det ikke lenger noen synd å anklage for. Jesus var rettferdiggjort, frikjent fra synden, for den var sonet.

Det er dette vi er vitne til i Sak 3. Det er hva som skjer når blodet er sprengt, når soningen er fullbrakt og gjennom blodet gjort gjeldende for Gud.

Da tas de skitne klær av. Gud i himmelen rettferdiggjør Jesus fra dine og mine synder. Synden er sonet, den er tatt bort, den er kastet i glemselens hav. Satan har ingen rett til å anklage, og Herren sender ham bort.  «For hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.» (Rom 8:33)

Hvem er Guds utvalgte? Det er Jesus.

Men da er det stort å tenke på at likesom ypperstepresten ikke bare bar folkets synder på sine skuldrer, men selve folket – ja, de lå også nærmest på hans hjerte – slik bærer også Jesus hver den som hører ham til. Det som Jesus gjorde, det gjorde han i ditt og mitt sted, som om du og jeg skulle ha gjort det. Derfor er det slik at når han ble avkledd sine skitne klær, så var det mine skitne klær som ble tatt bort. Når han ble iført høytidsklær, så var det sine egne klær han ble ikledd, hans egen fullkomne rettferdighet og hellighet.

Jesus var i ett og alt helliget Herren. Men så var det også jeg som ble kledd i rettferdighetens skinnende drakt og jeg som ble helliget Herren. For han gjorde det alt i mitt sted. Og er Jesus Guds utvalgte som ingen kan anklage, så er jeg også Guds utvalgte som Gud rettferdiggjør. Ja, jeg er utvalgt i Kristus og oppreist med ham og satt med ham i himmelen. (Kol 2:12) Tenk, alt dette har jeg i Jesus.

I Lukasevangeliet, hvor Jesus som yppersteprest særlig fokuseres, slutter evangeliet med at Jesus farer opp til himmelen. Der står det slik: «Han førte dem ut i mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen.» (Luk 24: 50-51).

Etter å ha fullført soningen for våre synder, kommer Jesus ut igjen og så velsigner han sine med frukten av hans soning: Syndenes forlatelse, rettferdighet og hellighet for Gud, barnekår og arverett, fred med Gud og samfunn med Ham. Det er kraften av Jesu oppstandelsen.

Jesu oppstandelse er vitnesbyrdet om at sonofferet er tatt i mot hos Gud, soningen er utstått og synden er slettet ut. Hadde det stått noe igjen å sone, så hadde Jesus blitt i graven.

Men synden er sonet, straffen er utstått, Gud har fått løsepenger.

Derfor reiser Gud Jesus opp fra de døde. Den evige dommer vitner at dommen er utstått, det står ikke lenger tilbake noe som krever soning. Det er oppgjort!

Tenk, det vitner Jesu oppstandelse. Din synd er sonet!

Den synd som du kjenner i ditt hjerte og som anklager deg i din samvittighet, den har Jesus båret, den har han slettet ut, den har han betalt for med sitt blod. Den synd som loven anklager deg for, som Satan anklager deg for, den er sonet, og anklageren har ved Jesu død mistet sine våpen og sin anklagerett hos Gud.

Men Jesus sto også opp i kraft av sin rett til å leve. Han ble prøvet i alle ting likhet med oss, men uten synd. (Heb 4:15) Han vant seg den livsrett som loven taler om: «Den som gjør det, skal leve.»

Jesus hadde rett til å leve for Guds åsyn. Derfor sto han også opp i kraft av sin livsrett. Døden hadde ingen makt over ham som var uten synd.

Og tenk, det liv Jesus levde, det levde han i ditt sted. Hans rettferdighet er din rettferdighet, du som hører Jesus til. Derfor er han også oppreist til din rettferdiggjørelse. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21)

Hans oppstandelse er din oppstandelse til livet, til samfunn med Gud og barnekår hos ham!

L&E 38. årgang, nummer 4