Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

- Be også for meg!

Be også for meg!
Av Ludvig Hope (1871–1954)

Gode evner, sunt vett og praktisk sans kan hjelpe en kristen lagt på vei i mange livsoppgaver. Men den som skal forkynne Guds ord, duger ikke til noen ting om han ikke får ekstra hjelp hver gang han stiger fram for å forkynne Ordet.

Kunnskap, talegaver, kristelige ord – alt er uten gagn dersom ikke Guds Ånd bærer ordene, og ånd rører ved ånd hos ham som taler.

Slutter denne livsens strøm å flyte gjennom ånd og ord, så blir alt bare «lydende malm og klingende bjelle».

En rett forkynner kan lignes med en mor med barn. Skal han bli et bud fra Gud, må budskapet unnfanges i ham ved Ånden og bli født til verden gjennom talen hans.

Det er ikke nok å ha budskapet klart på et papir og for tanken. Det ordet som i seg selv er ånd og liv, må også bli ånd og liv for ham som forkynner. Her er det sjelestriden står for den som vil være et sant Jesu Kristi vitne. Jeg vil her våge meg til å ta fram noe fra mitt eget liv, noe som ellers har hendt så mange ganger både før og etter den gangen jeg nå vil fortelle om.

Det var på et vennestevne i Fredrikstad. Etter at jeg hadde talt, kom jeg i samtale om et og annet med prins Bernadotte. Jeg sa da til ham: «Ja, nå er jeg glad fordi jeg er ferdig med talen min. Jeg har strevd og sukket til Gud om at døra måtte åpne seg til det ordet jeg skulle bære fram; men døra ville ikke gå opp, og Guds Ånd syntes borte for meg.

Da sa prinsen som skulle tale etter meg: «Jag har inte sovet mycket nå två nätter av samma grund.»

«Si meg, prins,» sa jeg, «er det den gamle eller den nye Adam som fører oss inn i slik lidelse?»

«Jag tror det er den nya,» svarte prinsen.

En sann forkynner kan aldri komme forbi den lov at skal han få en åpen dør inn til Guds ord og dem han taler til, må Gud først åpne for ham. Men dette går ikke på samme vis som når en trekker opp en klokke. Det må fødes i oss gjennom sjelslidelse.

Den som går på en talerstol for å forkynne ordet om Guds rike slik han går til et annet arbeid, han misbruker den plassen han har fått, og Gud kan ikke bruke ham.

Gjennom bønn og ved å banke på den døra i Ordet som opp, må forkynneren for hver gang få livsens strøm til å renne gjennom det tomme rør. Her er det de troende som hører på ham, kan bli til hjelp om de går inn under det ansvaret som Gud har lagt på dem, så de ber om at døra må åpne seg inn i Or­det, og inn til dem som hører.

Sitter de bare med krav og kritikk, da står forkynneren som i et isskap. Men er det folk i forsamlingen som ber og bærer ansvaret sam­men med taleren, da går en dør opp, en dør inn til lys og nåde.

Det var sikkert dette Paulus tenkte på da han skrev: «Be også for meg, at det må gis meg ord når jeg opp­later min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet.» (Ef 6:19.)

Be også for meg!

En skulle nesten tro at en mann som Paulus, som av Gud hadde fått denne oppgaven å forkynne evangeliet og var båret av en så uvanlig sterk åndsmakt, at han ikke hadde hatt bruk for andre kristnes hjelp i denne sak.

Men jo, han måtte ha hjelp.

Ord til å forkynne hemmeligheten i evangeliet hadde han ikke på lager, ikke i de store evnene sine, ikke i sin teologiske kunnskap, ikke i talegavene sine, han må få dem av Gud. Døra inn til diss «ord» kunne han ikke åpne, og ordene kunne han ikke ta.

Han måtte få dem!

Og derfor ber han sine kristne venner om å be Gud om at han vil gi disse ord til ham – Paulus!

Dersom Guds folk så inn i denne striden som en sann forkynner må føre om han skal få døra opp til hemme­ligheten i evangeliet og til menneskehjertene, da ville mange sikkert ønske at deres likegyldighet måtte bli omskapt til ansvar og kritikken til bønn.

Brødre, be for oss! For meg også!

Utdrag fra boken «I desse siste dagar». Oversatt til bokmål.

L&E 38. årgang, nummer 5