Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Peter fikk tjene Jesus av nåde

Peter fikk tjene Jesus av nåde
Av Per Bergene Holm

Tekst: Joh 21:1-14

Simon Peter, slik begynner apostelen Johannes denne beretningen. Og mens de andre evangelistene helst kaller ham Peter, så gjør ikke Johannes det, ikke før de siste versene i sitt evangelium. Der taler han om Peter. Ellers taler han om Simon Peter.

Det har blitt til en hel liten preken for meg. Simon var Peters fødenavn. Bibellærer Øivind Andersen forklarer navnet Simon som «den vankelmodige», det vil si  den som ikke er til å stole på, den som ikke står støtt, men som vingler hit og dit.

Det er Peter slik han er av naturen. Han er ikke til å stole på. Han sier en ting, men gjør noe ganske annet. Men hos Jesus fikk Simon et annet navn, nemlig navnet Peter. Og Peter betyr klippe, det vil si det helt motsatte av Simon. Det navnet fikk Peter som en Jesu disippel, og det var hans apostelnavn. Det var ikke noe han var i kraft av seg selv, men det var han i kraft av Jesus og den nye fødsel ved troen på ham.

Men som Johannes så fint påviser det i sitt evangelium, Peter er ikke bare Peter, heller ikke bare Simon, men han er begge deler, han er Simon Peter. Han er ikke bare disippelen og apostelen Peter som har forlatt alt og følger Jesus. Nei, han bærer med seg den gamle Simon, sin gamle natur. Og den må han slite med, den vil stadig trekke ham tilbake til det gamle livet. Der Simon, den gamle naturen, seirer og får leve, der ender det med død. Men der Peter, hans nye jeg, får seire og leve, der får livet han fikk hos Jesus leve.

Slik er det også i ditt liv, du som hører Jesus til. Du er gjenfødt til et nytt liv hos Jesus. Du har ikke lenger bare din gamle natur, men noe nytt har kommet til. Du er en ny skapning, og har fått et evighetsliv som begynner her i tiden, men som strekker seg bak død og grav. Dette evighetslivet er pantet på selve frelsen. Det skal en dag folde seg ut og leves fullt ut, når du er fri din gamle og syndige natur. Men her i tiden må du slite med Den gamle Adam.

Da Jesus første gang kalte Peter til å bli apostel, holdt Peter på med å fiske. Det kan vi lese om i Luk 5. Han hadde alt i lang tid vært en Jesu disippel og fra tid til annen fulgt Jesus. Men han hadde enda ikke blitt kalt til å være apostel, og vendte derfor stadig tilbake til sin fiskebåt og sitt levebrød. Men så en dag kommer Jesus til stranda der Peters fiskebåt ligger. Peter har vært ute og fisket og holder på å skylle garnene etter en hel natts fiske. Masse folk har kommet for å høre Jesus og Jesus må gå opp i Peters fiskebåt for å komme bort fra folket. Der setter han seg i båten og lærer folket. Men når Jesus er ferdig med å tale, sier han til Peter: «Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!»

Da svarte Simon: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.» Og da de gjorde det, fanget de så mye fisk at garnene holdt på å sprenges.

Simon Peter kaster seg ned for Jesus og sier til ham: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» Overveldet av Jesus – både hans ord og hans makt – tenker Peter at han ikke hører sammen med Jesus. Han hadde nok gang på gang gjort erfaring med sin sanne natur, og i møte med Jesus så har til fulle hans egen syndighet ført ham til fortvilelse. Han har kanskje forsøkt å ta seg sammen, forsøkt å forbedre seg, legge lokk på sin synd, men det har ikke lyktes. Kanskje ser han hele nattens strev som et bevis på hva han selv kan utrette, – nemlig ingen ting! Det blir bare tomme garn. Han er ubrukelig og udugelig. Nei, Jesus kan ikke bruke ham i sin tjeneste. Peter passer ikke sammen med Jesus, han klarer ikke å leve som en som hører himmelen til.

Men nettopp der ved stranden får Peter sitt apostelkall. «Frykt ikke!» sier Jesus, «Fra nå av skal du fange mennesker.» Peter og de andre som er med ham ror da båtene til land. De forlater alt og følger Jesus.

Peter fikk følge Jesus slik han var. Han fikk høre Jesus til, på tross av sin synd og på tross av sin natur, for Jesus er synderes frelser. Han er en som kaller det som ingenting er, han er kommet for å søke og frelse det som er fortapt. Simon var en av dem.

Og det ser ut til at Peter på en egen måte blir knyttet til Jesus. Han er virkelig en som har bruk for Jesus og han får leve Jesus nær. Og han får oppleve store ting sammen med Jesus.

Peter blir lederen i apostelflokken, og han møter de andre disiplenes tillit. Det blir naturlig at han fører ordet for dem alle. Og Jesus viser også Peter tillit. Peter blir på en særlig måte trukket inn i Jesu nærhet. Han får gå til Jesus på vannet, han får være sammen med Jesus på fjellet, der Moses og Elias møter Jesus, og han blir bedt om å be sammen med Jesus i Getsemane. Og det er ikke uten grunn, for Peter elsker virkelig Jesus og er knyttet til Jesus på en helt egen måte.

Men likevel bærer han fortsatt på sin gamle natur. Umerkelig for Peter, men ikke for Jesus, så skjer det en endring i Peters selverkjennelse. Han frykter ikke lenger seg selv, han hører ikke lenger Jesu advarsler og formaninger, for han er så viss på at han alltid skal følge Jesus. Han skal virkelig være Jesus til hjelp og støtte. Han begynner endog å tale Jesus til rette.

Så vet vi hvordan det gikk. Peter fikk på en smertelig måte erfare at han ikke var ferdig med sin gamle natur, med Simon, den som ikke var til å stole på. Umerkelig var det hans gamle natur som fikk makt og hans egen tankegang som fikk innpass. Og så ble det et veldig fall, nettopp fordi Peter mente seg så sikker på å stå.

Etter oppstandelsen fikk Peter møte Jesus igjen, men til tross for at Jesus var den samme mot Peter, så var det ikke lett å være Peter. Han hadde gjort en smertelig erfaring. Han maktet ikke å tjene Jesus. Han var ikke skikket til å være apostel. Han var og ble Simon.

Simon Peter sier derfor til de andre: «Jeg går av sted for å fiske!» Dette var nok ikke bare en alminnelig fisketur, et avbrekk i hverdagen. Han vender tilbake til sitt gamle yrke. Peter hadde bruk for Jesus, han var virkelig glad i Jesus. Han kunne ikke leve Jesus foruten. Det er sikkert og visst. Men Peter hadde gjort en smertelig erfaring. Han hadde sviktet Jesus. Han var ikke til å stole på, han var ikke skikket til å tjene Jesus. Det ble ikke bedre med ham. Han var den samme selv etter disse mer enn tre årene sammen med Jesus. Han kunne likeså godt fortsette å fiske slik han hadde gjort før han møtte Jesus, for han kunne likevel ikke tjene Jesus. Det ville bare bli hykleri å gi seg ut for å være en apostel og tro at en kunne tjene Jesus, slik han var.

De andre apostlene hadde også sviktet Jesus og de hadde det nok på samme måten. Derfor sier de: «Vi går også med deg!»

«Men den natten fikk de ingenting.»

I grålysningen står det en mann på stranden og spør etter fisk, men det har de jo ikke. Han ber dem om å kaste garnene ut på andre siden, så skal de få fisk. De gjør som mannen sier, og de får så mye fisk at de ikke makter å trekke opp garnene.

Johannes forstår at det er Jesus og han sier det til Peter. Da kaster Simon Peter seg i sjøen for å komme til Jesus. Peter måtte til Jesus, han kunne ikke være Jesus foruten. Men det er nok likevel ikke bare derfor Peter kaster seg i vannet for å komme til Jesus.

Og Jesus har ikke bare møtt opp på stranden denne morgenen for at Peter skal få enda et møte med Jesus. Det hadde jo Peter hatt flere av allerede etter oppstandelsen. Jesus vil Peter noe mer. Han vil si Peter noe og gi Peter noe.

Peter hadde sviktet i livet for Jesus, i tjenesten for Jesus. Peter trodde at han var ubrukelig, for han hadde erfart hva han var i seg selv.

Første gangen Jesus møtte Peter på stranden etter en natt uten fisk, minnet det også Peter om hans ubrukelighet. Da hadde han sagt til Jesus at Jesus måtte gå bort fra ham, for han var en syndig mann. Denne gangen var denne erkjennelsen enda dypere. Han var en syndig mann fortsatt, og selv etter tre år sammen med Jesus var han ikke blitt bedre.

Men Peter sier ikke noe om at Jesus må gå fra ham denne gangen. Selv hadde han gått bort for å fiske, for han tenkte nok at Jesus ikke kunne bruke ham i sin tjeneste og at det ikke nyttet for Peter å leve for Jesus. Men nå kommer Jesus til ham og spør etter Peters tjeneste.

Og Peter har nok forstått hvorfor Jesus spurte etter fisk, enda han hadde gjort klar en kullild inne på stranda hvor det lå fisk allerede. Jesus ville gi Peter den nåde å få tjene ham.

For det er nåde! Det er nåde å få være i tjenesten for Jesus. Det er noe du trenger som en kristen. Du skal ikke tjene Jesus fordi han absolutt trenger din tjeneste, fordi du er så enestående og kan utrette så store ting. Du skal heller ikke tjene Jesus for gjennom din tjeneste å fortjene frelsen. Nei, det skal du så visst ikke. Jesus trenger ikke din tjeneste, likeså lite som han trengte fiskene fra Peter. Han hadde allerede selv fisk.

Men du trenger å tjene Jesus, det er nødvendig for deg. Det er slik du lever med Jesus. Å tjene Jesus og høre ham til er to sider av samme sak.

Peter visste det som bare få forstår i dag. Det går ikke an å leve med Jesus uten å følge ham og tjene ham. I dag er det mange som tror at det går an å høre Jesus til og så leve for seg selv, og så tjene synden, verden og sitt eget kjød. Men det er umulig. Det er like umulig som det var for israelittene å bli frelst ut av Egypt og likevel fortsette å leve i Egypt som treller for farao. Og av alle dem som ble frelst ut av Egypt, ble de aller fleste liggende igjen på veien, nettopp fordi de sviktet i sin tjeneste for Herren og vendte seg bort fra ham.

Å høre Jesus til og være frelst og å tjene ham, leve for ham, det er to sider av samme sak. For «han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem» (2Kor 5:15).

Men denne tjenesten for Jesus er ingen plikt, ingen tvang, men det er nåde! Det er jo en del av selve frelsen, en forsmak på saligheten hjemme hos Gud. I himmelen skal jeg fullkomment love og prise Gud, og tjene ham dag og natt i hans tempel. Men denne lovsangen og denne tjenesten begynner jeg med her på jord allerede. Å leve for Jesus, det er å leve, alt annet er død.

Men nå hadde Peter sviktet, han hadde vendt tilbake til trelldommen under kjødet, han hadde tjent synden og verden og sviktet Jesus. Derfor tenkte han at det ikke lenger var noe håp for ham. Én ting var det å tro at Jesus var død til frelse for ham, men en annen ting var det å tro at han kunne få høre Jesus til og leve for ham, slik han var. Han fikk det jo ikke til. Han ble jo ikke noe bedre.

Før Jesus i det hele tatt sier noe til Peter og nevner hans svikt, så taler han til Peter gjennom fiskefangsten og måltidet han har gjort i stand inne på stranden.

Jesus møter Peter som første gang og han kaller Peter på ny til apostel. Hva vil Jesus si til Peter? Jo, at tjenesten er av nåde og alt som hører tjenesten til står under nåden. Slik var det første gang Peter ble kalt. Han fikk bli en Jesu apostel av nåde, for intet. Og dette står ved lag. Her lønnes ingen etter lang og tro tjeneste, men her telles heller ikke svikt og nederlag. Her er alt av nåde.

Hensikten med tjeneste var heller ikke at Peter skulle bli bedre og mer skikket for himmelen og for samfunnet med Jesus. Den som mener seg å ha noe fortrinn, eller mener seg å kunne oppnå noe gjennom sin tjeneste, han får intet. En slik tjeneste er farlig, for den kan føre til fall ut av nåden. «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn» (Gal 2:21).

Fall og nederlag er visselig farlig, for det kan føre meg bort fra Jesus, og det var nær at Peter hadde blitt en frafallen disippel. Men fallet diskvalifiserer ikke Peter fra å høre Jesus til og tjene ham. Nei, Jesus har ikke andre enn syndere i sin tjeneste, for de er alle tjenere i et nådens rike.

Og tjenesten er nettopp viktig for syndere, for det er nettopp gjennom tjenesten for Jesus de blir bevart fra å fullende kjødets lyst. Å få tjene Jesus er nåde, for det gir meg et nytt liv, et liv fri fra trelldommen under kjødet og synden.

Og Jesus slår ikke handa av deg om du har sviktet i tjenesten. Du skal få begynne på ny og hans løfter over tjenesten er de samme som før.

Han vil gjøre deg til det du ikke kan, han vil selv bo med sin kraft i deg og utrette langt mer enn du noen gang kan tro eller forvente. Og denne kraften fullendes nettopp i skrøpelighet, og har som sitt merke: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet!

L&E 38. årgang, nummer 7