Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rammet!

Rammet!
Av Søren Pederson (1852-1923)

 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våre alles misgjerninger ramme ham.  Jes 53:6

 Ganske visst har du noen gang kjent deg rammet av Guds ord.

Men har du kjent din synd rammet i andres straff?

Gud er en vidunderlig Gud. Han har også en merkelig evne til å treffe. «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» (Heb 4:12-13)

Når vi blir litt eldre, har vi jo en fortid bak oss, og Gud kan mesterlig treffe oss gjennom denne fortids lange følehår.

Der står Josefs brødre i Egypt. De har «latt sin synd bli hjemme», glemt den. Men idet den fremmede hersker (ingen annen enn Josef selv) byr dem å ofre den uskyldige Benjamin som gissel, kjenner de seg truffet i blinken: «Dette kommer over oss for vår bror Josefs skyld. Vi så hans sjeleangst…, vi ville ikke høre ham…; derfor er denne nød kommet over oss.» (1M 42:21-23) Idet Benjamin rammes, kjenner de: «Herren lar alle våre misgjerninger ramme ham.»

Gud kan la våre misgjerninger ramme, hvor det svir mest, f.eks., i våre barn. Han kan «slå på sjekene[1] og mene hesten,» så du gjerne kunne skrike ut som en skadeskutt fugl: «Truffet, truffet, Herre Gud, du sikter godt!»

Herren kan ramme en mann gjennom hans hustrus lidelser. Der satt et underlig gammelt par i et overfylt jernbane-venteværelse. Spesielt hustruen var besynderlig å se på, vissen og rar, i en forferdelig falmet og gammeldags drakt. Og ungdommen begynte å le og gjøre bemerkninger. Den gamle dame så det, hun vendte seg mot veggen og gråt bitterlig; det såret dypt.

Da, – hendte noe ualminnelig. Mannen reiste seg og sa med skjelvende røst: «Dere skal ikke le av henne. Det er meg, som skal spottes. Dere skal vite, hvem hun er og hvordan hun er blitt slik. Jeg har drukket, drukket saften og kraften av henne. Og våre fire barn døde av det. Til slutt lå jeg selv, elendig, ødelagt. Da slet hun seg ut for å redde meg, pleiet meg år og dag, ofret alt for meg – som for barna.

Nå er jeg reddet, Gud skje lov, nå drikker jeg ikke mer; men nå er hun blitt slik, og jeg har ikke enda kunne tjene nok til å kle henne skikkelig.»

Venner, vi er jo midt oppe i «stedfortredelsen», den foraktede, gammeldagse stedfortredelses-lære, før vi vet ord av. Det er ingen «teologi», det er selve menneskelivet, som er fullt av den.

Men om der er mye blod og tårer i mang en stedfortredelse, så er der kun denne ene guddommelige på Golgata, som har evig forsoningskraft.  

Jeg synes hvert ærlig menneske må se, at idet Peter og Thomas «vender seg hver til sin vei», så pløyer de en dyp, dyp fure i Jesu smertesåsyn. Han blir rammet av det. Idet Pilatus fører Ham ut og roper: «Se, det menneske»;  så peker Guds Ånd på alle disse furer, der er Petersfuren, der er Thomasfuren, – der er din og min!

Spyttet og slagene er de rå soldaters «visittkort».

Men der, i den skinnende hoffdrakt, som Herodianerne kledde «Tronkandidaten» i, der er også den fine verdens, som vil ha moro for enhver pris. Der i den hunsede skikkelse, som drives avsted under korset, der er den gudløse dannelses dype fure. Har du hørt, at når den «forfinede» danske storkritiker går ut, så fløyter han på «Jesus Kristus», og så kommer hans hund; han har kalt sin hund så! Der er skremmespor etter dine urene kyss på Jesu slagne munn, på hans sårede bryst. Ser du din falske æresyke ramme i hans «kronede» hode?

Og vi må trenge dypere; – der er mye penhet i verden, som opprøres ved det grove på Golgata. Men kom nærmere. Under så mye strevsomhet, penhet og avholdenhet ligger kanskje ren og skjær pengebegjærlighet som beveggrunn.  Da er det jo selve Judasfuren. Jesus ble rammet i en apostels pengekjærlighet!

– Hvorfor er de fleste mennesker forsiktige, moralske?

Ikke fordi de elsker renheten, nei, mange, mange har den sterkeste lyst til å være umoralske, ville intet heller. Men de tør ikke. Hele deres ynkelige grunn er frykt for følgene, for navn og ryktes skyld, for menneskers straff, det ble for «dyrt» å følge sin lyst.

Der har du Pilatusfuren i Jesu åsyn. Han ble rammet for den feige, egenkjærlige, lurende beregnings og menneskefrykts skyld.

Og se på en annen fure, – den stygge lumpne misunnelse, hatet, naget, den skjulte hevnlyst, som hos Kain slo ut i brodermord, hos Saul til slutt i selvmord. Se, hvor Jesus rammes i det fra yppersteprestene: «de overgav ham av misunnelse.»

Sier du: «Jamen mange verdensmennesker er da virkelig snille, hjelpsomme, medlidende,» så svarer jeg: «Ja, men se til deres beveggrunn». Disse smilende, villige mennesker på Karl Johan; – jo, de synes å være gode venner, men på bunnen er der intet vennskap. Når de har hilst og smilt, så dreper de hverandres navn og rykte øyeblikket etter, de forakter, holder hverandre for narr, bryr seg ikke det grann om andre enn dem de kan få noe igjen av eller tjene på. 

Der har du det sviktende, troløse hosiannafolket fra Palmesøndag, som Langfredag ropte «Korsfest»! Hvor dypt Jesus er rammet for det!

  -

Men godt, så vet jeg nå: Han er rammet. Det er fullbrakt. Herren lot alle våre misgjerninger ramme Ham. Der er intet tilfeldig i det (NB: v.10 i Jes 53: «Men det behaget Herren å knuse ham ...»). Herren Gud lar lysstrålene samle seg om det hellige hode.

Dr. Simpson (Kloroformens oppfinner) forklarer oss at Jesus døde av «ruptura cordis», hjertebristning. Det skjer kun en gang, det. Man rammes kun en gang slik at hjertet brister.

Priset være Gud: Han er en gang for alle rammet for alle våre misgjerninger.

Ja, men det har ikke alle sett. Ikke engang alle evangeliske predikanter. Jeg leste forleden hos en meget bekjent: «Så må også vi nå legge alle våre synder på Jesus, ikke forholde ham (bare) noen av dem».

Etter at man har talt kraftig om Jesu forsoning, så kan man komme med slikt!

Nei venner, dersom Herren for snart 1900 år siden lot alle våre misgjerninger ramme Jesus til døden, da kan ikke vi legge våre synder på Ham mer.

Der kommer vi salig for sent.

La oss gjøre alvor av å tro: Han har tatt dem – dengang!

Det står at vi skal kaste våre sorger på Ham, men aldri i Det nye testamentet, at vi skal kaste våre synder på Jesus.

Å, for en brøkdel av våre synder det da blev!

Gud være evig pris: Når vi endelig, sent og seigt, kommer til virkelig syndserkjennelse, så er det for å oppdage at alt dette har altså Jesus sonet for dengang Herren lot alle våre misgjerninger ramme Ham.

Barabbas forstod ikke hvor mye det lå i det, men det forstod han: «Der henger han virkelig i mitt sted.»

«Gjør alvor av!» Alt dette snakk om å «legge på Jesus» er bare blindhet og fører til trelldom. Når skulle jeg bli ferdig med å «legge på Jesus»? Der ble alltid noe nytt. Nei, Gud hjelpe meg ikke å flytte forsoningen over i nåtiden, i vårt liv, våre omvendelser, som om skulle Han nå først lide.

Det er det uendelig store, frie evangelium, at mens vi enda var fiender, dengang, da, – da døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige (Rom 5:8-10),  for alle (2 Kor 5:14-15).

      «Ja, men alle blir jo ikke salige». Nei, fordi så mange ikke vil tro.

Den synd, som feller verden, er vantroens fryktelige synd. Man venner seg ennå den vei å forakte denne rammede Jesus.

Ingen går til helvete for sin onde synds skyld, til slutt blir det vantroen, forakten, som fordømmer (Johs 16:9).

Ikke å bruke denne velsignede, det fordømmer. For dette, at Gud, –Gud lot alle våre misgjerninger ramme Sønnen, det topper seg opp til noe så kolossalt, allmektig, sentralt, guddommelig på denne jord, noe så enestående, at det å gå korset forbi er den størst tenkelige synd.

Det blir «naturstridig», som om et menneske foraktet solen, bare ville lukke seg inne med selvlagde lys! 

Sjel, stenger du Jes 53:6 ute av ditt hjerte, da er der intet solskinn mere for deg.

Å, gjør det ikke!

 Jeg synes, korset blir så stort for meg i dag, at jeg kan ikke favne om det. Men dette kjenner jeg: Så lenge dette hjerte tikker i mitt bryst, – Jesus, din forsoning, din hellige, kostelige og uskyldige død for meg, den må være hjerteslaget!

Ellers ville min frelser bli min dommer.

 Der var en fin gentleman i Skottland, hvis hester en dag løp løpske for ham. Det gikk mot døden…, da plutselig en bekjent dommer som passerte forbi, sprang like imot de ville hester og med fare for sitt liv stanset dem og reddet eieren.

År etter falt den reddede gentleman i grov synd, ble fengslet og skulle dømmes til tukthus. Idet han føres frem for den høyeste dommer, som skulle avsi dommen, gjenkjente han sin redder fra langt tilbake. Han kunne ikke tie. Upåaktet at han ble hysjet ned, ropte han: «Redd meg, herr dommer, engang til! De kjenner meg jo.»

Og dommeren svarte: «Ja, jeg kjenner Dem igjen. Men dengang var jeg Deres frelser, nå må jeg være Deres dommer.»

 Å, sjel, som skal stå med meg for Hans åsyn, som ble rammet for våre alles misgjerninger, – Han skal da ikke bli din dommer?

Sårene, blodet, den uendelige kjærlighets soning for oss alle skal da ikke bli din dommer? 

 Så ta ham i dag, bruk ham som din frelser – i dag! 

Amen.

 Fra boken «Ingen uden Jesus alene»  Stykket er forsiktig språklig revidert. Red.

L&E 38. årgang, nummer 9