Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Givertjenesten

Givertjenesten
Av Per Bergene Holm

Tekst: 2Kor 8-9

Det er nåde fra Gud å få være med i Guds rikes tjeneste. Det er ingen byrde, ikke et ork, ikke en forpliktelse en helst skulle vært foruten, men det er å ha fått del i nåde.

Jo mer Guds nåde har fått rom i ditt hjerte, jo mer blir livet ditt et liv i tjeneste for Gud og dine medmennesker. Det blir en trang å få være med å gi og hjelpe, tjene og ofre, det blir en nød og en lyst.

De troende i Makedonia, i første rekke Filippi, de hadde opplevd veldige trengsler og de var veldig fattige. Men ut av gleden over frelsen i evangeliet og midt i deres dype fattigdom, strømmet det ut en veldig rikdom på oppriktig godhet. De ga til de fattige og forfulgte troende i Jerusalem, og mange av dem ga over evne, det vil si  mer enn de menneskelig talt skulle være i stand til. De var jo selv fattige. Men de ba om å få være med å gi, om «den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige». (2Kor 8:4)

«De gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.» (2Kor 8:5) Her er hemmeligheten i all tjeneste. Du som har tatt imot frelsen i Jesus, du er kjøpt fri fra deg selv og ditt eget liv, din tjeneste for synden og døden. Du hører Jesus til, du er blitt hans. Du har blitt Guds barn, du har fått arverett og barnekår med Jesus. Tenk, du er blitt Guds eiendom, han sørger for deg, han verner om deg og tar ansvar for deg. Du skal ikke svare for deg selv, men Jesus svarer for deg hos Gud. Ja, han vil også stå opp for deg her i verden og føre din sak. Du skal slippe å bekymre deg for deg selv, hva du skal spise og hva du skal drikke, hva du skal kle deg med osv. Du er ikke lenger din egen herre og din egen gud, men du skal få regne med at du har en Far i himmelen som vet at du trenger alt dette. Han sørger for deg.

Og nå er du trådt i hans tjeneste. Alt du er og har hører Herren til, det er hans. Og så skal du få gi deg selv til ham med alt du har. Du skal få gi deg til ham med både din fattigdom og din rikdom. Det spiller ingen rolle, det er ikke lenger ditt, men det er hans. Og nå som du har trådt i hans tjeneste, skal du ikke lenger tenke om noe at det er ditt, du skal ikke lenger behøve å sørge for deg selv og samle til deg selv. Nei, Herren sørger for deg, og du skal få være fri til å tjene de andre.

Alt det du har, skal du få dele av til dem du lever blant. Du trenger det ikke selv, for Herren sørger jo for deg, du er jo hans tjener og eiendom.

Du blir ikke fattigere om du gir av det du har. Nei, fattig er først og fremst den som teller sine penger, som setter sin lit til sin rikdom og har sin skatt i denne verden. Men den som setter sin lit til Herren, han som eier himmel og jord, han er virkelig rik. Han har en forbundsfelle som aldri svikter. Rikdommen kan svikte, møll og rust kan tære, tyver kan stjele, men Gud svikter ikke.

Da Abram hadde slått verdensherskeren Kedorlaomer og virkelig kunne trenge forbundsfeller, kom kongen i Sodoma ham i møte og tilbød ham gods og strakte hånden ut til forbund. Men Abram ville ikke inngå i forbund med den ugudelige kongen av Sodoma, han ville ikke sette sin lit til menneskelig forsvar og gods. Derfor sa Abram: «Jeg løfter min hånd til Herren, Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord.» Det var nok for Abram. Og Gud svarte ham også straks: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold,» – det var noe til forsvarsforbund! «Din lønn skal være meget stor,» – det var mere enn Sodomas gods! (1Mos 14:21-15:1).

«Jeg vil prøve kjærligheten hos dere, om den er ekte.» (2Kor 8:8) Givergleden og tjenersinnet viser ektheten av din kristne kjærlighet, om det er Jesu kjærlighet du har fått del i, eller om din kristendom bare er en falsk etterligning, ditt eget verk og bare tomme ord som sitter i munnen.

Tjenersinnet, viljen til å ofre din egen rikdom, velstand og makelighet for andre, viser at Jesus har fått plass i ditt hjerte. For slik var Jesus. (2Kor 8:9) Slik er nådesinnet du har lært å kjenne hos Jesus.

Du blir ikke fattig av å gi, av å ofre, av å forsake i tjenesten for Jesus.

«Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.» (2Kor 9:6). Vi sier i et ordtak at den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad. Og det er også en åndelig sannhet. Gleden, rikdommen og velsignelsen i kristenlivet henger sammen med i hvilken grad du sår ut, gleder, ofrer og gir av deg selv, din tid, dine penger, omtanke osv. for andre. Ingen er mer fattig enn den som lever for seg selv, som søker sitt eget og følger sine egne lyster og begjær, som alltid passer på at en selv får det en har lyst til, som alltid lar egne planer, ønsker og lyst komme først, og så bare stiller opp for andre i den grad det kan forenes med ens egen lyst og vilje.

Tenk tilbake på livet ditt. Hva har gitt deg størst glede og velsignelse, hva har vært rikest? De stundene du fikk fylle dine selviske ønsker og behov, eller de stunder du satte deg selv til side og ofret deg for andre, fikk glede andre og gi til andre? Jeg er ikke i tvil om hvilke stunder i livet mitt jeg sølte bort. Det var ikke da jeg ga andre en hjelpende hånd, men de stundene jeg levde for meg selv. De har bare fylt meg med anger og fordervelse.

Nå har det ingenting for seg å prøve å tvinge seg selv til å gi, til å ofre og tjene i Guds rike. Det er ikke det at det ikke koster å forsake, koster å gi, koster å ofre, men likevel er det slik at hvis ikke trangen og villigheten er der, så kan du bare la det være. Da blir din gave, ditt offer og din forsakelse ikke noe annet enn en vrang gniergave, en sur plikt. Men det har ingen velsignelse med seg.

Nei, først må du be om det villige sinn, bekjenne din treghet og din vrangvilje og søke syndenes forlatelse i Jesu blod. Så tennes kjærligheten igjen. Den som er mye tilgitt, sier Jesus, han elsker mye. Den som tar imot mye nåde, blir også fylt med nådesinnet.

Men du kan likevel ikke unndra deg tjenesten med at du ikke er i stand til å gi, til å ofre, til å tjene, for du har ingenting å bidra med, du er så fattig og skrøpelig at det nytter ikke. Nei, for Gud er mektig til å gi deg all nåde i rikelig mål (2Kor 9:8).

Du er i hans tjeneste, og han er rik. Alt du trenger for å leve for Gud, for å tjene, for å gi, for å ofre, det kan du være sikker på at han er mektig til å gi deg. Gå du bare trøstig i gang, lev for Jesus, lev for dine medmennesker, gi deg hen i tjenesten for andre. Alt du trenger til denne tjenesten, skal du få. (2Kor 9:8-12).

Enken i Sarepta var uendelig fattig. Profeten Elias ba henne likevel om at hun først skulle lage i stand et brød til ham, og så kunne hun – av det lille hun hadde – lage til noe for seg og sin sønn. Hun ga av det hun i sannhet trengte selv, og så fikk hun oppleve at Herren sørget for henne etterpå (1Kong 17:9-16). Det skal du også få regne med, for Herren er den samme i dag.

Gi deg først til Herren med alt det du er og har, gi først, så skal du få nok å gi til dem som ber deg og trenger til din hånd, og du skal få nok til deg selv og dine også. Det kan du være sikker på at Herren vil sørge for. Men setter du din lit til det du har og derfor alltid først må sørge for deg selv, så får du aldri noe å gi, og i din vantro vil du miste Guds velsignelse i livet ditt.

En annen enke fikke oppleve noe lignende (2Kong 4:1-8). Hun var i stor gjeld, og hadde ingenting å betale med.

Du synes kanskje også at du ikke har noe å bidra med i Guds rike, det står så dårlig til med deg. Men så sant du har tatt i mot Jesus og hans nåde, så har du også noe å dele. Et lite ord om Jesus, noe av Jesu kjærlighet, en vennlig utstrakt hånd.

Og det mangler ikke på tomme kar i dine omgivelser, mennesker som trenger nettopp det du har. Begynn bare frimodig å gi av det du har fått hos Jesus. Du skal også få erfare at så lenge det finnes tomme kar, så lenge vil Jesus gi deg alt du trenger til: «Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (2Kor 9:8)

Dette er ikke et løfte om at du skal få alt du ber om for å få et lettvint liv i selvforherligelse og nytelse, men det er et løfte om at alt du trenger for å leve som en kristen og gjøre godt der du vandrer fram, det skal du få.

Jesus har satt deg her i verden, for han vil høste der han ikke har sådd, sanke der han ikke har strødd. Du har fått evangeliet og alt du trenger for å så det ut, for å gi dine medvandrere av Jesu kjærlighet. Du er uendelig rik, selv om du føler deg fattig og elendig. Men du skal ta av det du har fått, og fylle de tomme kar.

Du skal ikke vente på frimodighet, vente på at du kjenner deg rik nok, om det gjelder materiell rikdom, penger, eller åndelig kraft og styrke. Da kommer du ikke til å gi mer enn en gniergave. Nei, gi i tro til Herren og at han er mektig til å fylle all din trang. Gi uten tanke på deg selv, men gjør godt og regn med Herren!

Disiplene hadde ikke mye å gå med da Jesus ba dem å gi de fem tusen mat. Men de gikk i tro til Jesus, at han var mektig. Og de fikk erfare at mens de delte ut det lille de hadde, så velsignet Jesus det og det ble nok til alle. Om du ikke synes du har så mye, så del av det du har!

Denne givertjenesten er en prøve på ektheten hos oss.

Din kristelige tjeneste, din giverglede og offer for evangeliet, vitner langt mer enn alle dine ord om sannheten i din kristendom. Det vitner om at din tro og bekjennelse er sann og ekte.

For dette sinn og dette liv kan du ikke ta deg til. Du kan tvinge deg selv til å gi, til å ofre og arbeide i Guds rike, men det villige sinn, nådesinnet som gir seg selv til Herren og ikke søker seg selv eller egen ære, det kan du ikke få til, det er en gave, det er noe du mottar sammen med nåden i Jesus. For det er ikke noe annet enn Jesu sinn.

Kristendom er ingen prestasjon, likevel er det over evne. Det er et liv så umulig at ingen kan leve slik om ikke det blir dem gitt. Det er et himmelliv som gis og virkes i samfunnet med Jesus. Det gis av nåde, det er en gave, det er ikke noe mindre enn Jesus selv.

Og der kristenlivet ikke er født i et menneske, der det ikke er Jesus selv som er hemmeligheten i hans liv og tjeneste, der hjelper det ikke om jeg gir mitt legeme til å brennes, om jeg har alle gaver og har en innsats større enn noens. Det er og blir egenrettferdighet og selvliv, kjødelighet og strev, et ork og en byrde. Det kan du bare la ligge, det gir deg ingen ære for Gud. Han har ikke behag i det.

Nei, Gud elsker en glad giver. Den sanne troende ofrer og gir mer enn noen annen, men det er likevel ikke et ork, det er likevel ikke noen byrde eller en tung plikt, men det er hans glede og lyst, hans rikdom og herlighet.

Slik det for Jesus var hans mat, hans livsbehov, å gjøre sin Fars vilje, slik er det også for en sann Jesu disippel. Det er hans hjertes lyst og glede. Kjenner du denne gleden? Eier du det sanne tjenersinnet? Ber du «om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige?»

L&E 38. årgang, nummer 9