Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

To skal male på samme kvern

To skal male på samme kvern
Det hendte for mange år siden.

Eskil Garén gikk med trette skritt bortover landeveien. Bokveska var tung, men i hjertet var det enda tyngre. Han hadde i noen år gått omkring som et Herrens vitne, solgt og spredt bibler og gode kristne skrifter og bøker. Han talte med mennesker om deres evige vel og holdt møter, hvor det var mulig.

Egentlig var han fra en av de sydligste landsdeler, og der var en samling av troende, som i Jesu navn hadde kalt ham til å gå ut til andre med den sannhet som var blitt så dyrebar for hans eget hjerte. Så kom han på sine reiser også helt opp til landsbyene i Småland.

Eskil hadde hatt mange forskjellige opplevelser i de år han hadde vært med å så Guds ords sæd. Hån, spott og forakt hadde han fått sin gode del av. Men det var forholdsvis lett å bære. Verre var det med de mørke tider og den åndelige tørke i hans egen sjel. Da kunne han ikke føle Guds nåde, og hans virksomhet så så håpløs ut. Han husket nok tider hvor Gud hadde vedkjent seg hans virksomhet og enkle forkynnelse. Han merket at sæden ikke var sådd forgjeves. Men de siste dager hadde vært så tunge. Han følte det som Herren var langt borte, og hvor han kom, så tok de imot Sannheten med kulde og likegyldighet.

«Herre, jeg er uduelig til dette arbeide,» sukket han. Og så bestemte han seg til å bli hjemme for godt, når han nå kom hjem.

Han stanset ved en sving ved veien og tørket svetten av pannen. Foran ham lå den lille byen med vannfall og mølle. Han så i sin notisbok. For to år siden hadde han vært her sist. Det stod i boken at han hadde solgt en bibel til møllerdrengen. Han husket godt, at han der ute på gården ble vist bort med overlegen forakt, og da han spurte møllerdrengen om han ikke trengte til å lese i Bibelen, ble der ikke svart engang. Hans kamerat, møllerens sønn, forklarte med en spottende latter, at om Gunnar enn kunne beskyldes for mange ting, så var han dog ikke hellig.

Eskil gav de unge menn hver sin traktat. Men møllerens sønn rev sin i stykker for øynene på ham, og under forbannelser lot han bladene fare bort med vinden. Gunnar derimot, kjøpte en bibel og la traktaten inni. Med en stille bønn for de to unge menn og byens innbyggere, fortsatte Eskil sin vei.

Nå gikk han så igjen på veien opp mot møllerens gård. Sønnen Anders arbeidet i haven. Han hvilte seg et øyeblikk på spaden og så på den fremmede. Da gikk der plutselig et gjennkjennende smil over ansiktet hans. Han skyndte seg bort til Eskil og hilste høflig.

«Er det ikke den mann som var her for to år siden og solgte en bibel til Gunnar, møllerdrengen her på gården?»

«Jo, det passer.»

«Gud skal ha takk. At han har hørt min bønn og latt meg få treffe deg igjen! Tilgi meg mine spottende ord og min dårlige oppførsel den gang. Bibelen og den traktat De ga Gunnar, er blitt oss begge til frelse. Kom med opp på verandaen og hvil en stund. De ser trett og sulten ut. Jeg skal gå inn til mor og be henne om å lage til litt kaffi og smørbrød.»

Glad og overrasket tok Eskil plass på verandaen. Et par minutter etter kom Anders tilbake, og han fortalte:

«Like før de var her sist, falt Gunnar beruset i vannet, og var like ved å bli knust av møllehjulet, som var i full gang. Det var et stort under at han ble reddet. Men det var også i siste øyeblikk. Dette vakte ham opp av syndesøvnen. Han ble ulykkelig, men sa det ikke til noen. Derfor var det ikke så underlig at han kjøpte en bibel av Dem. Han begynte ivrig å lese i den, og leste også den traktat De gav ham. Han kom snart til sannhets erkjennelse. I stedet for lystige viser, som før lød fra hans lepper tidlig og sent, begynte han nå å synge salmer og kristelige sanger. Det var dog ikke nok med det engang. Han lot ingen som kom i hans nærvær i fred. Han talte til oss om hvor lykkelig han var blitt, fordi han visste at synden var forlatt, og han formante oss til å vende om til Gud.

Stakkars Gunnar! Det ble en tung tid for ham. Vi hånet og spottet ham. Far og mor, piker, naboer og alle som kom for å male, drev spøk med hans bibellesning. Men ingen var så stygg som jeg. Jeg hadde vært så glad for Gunnar. Han var en prektig mann, selv om han en gang imellom drakk litt for meget. Og ingen kunne spille til dans som Gunnar. Jeg kunne slett ikke bli fortrolig med den tanke at han var blitt en kristen. Nå var det jo slutt med alt det morsomme vi hadde hatt sammen. Jeg hånet ham, jeg tigget og bad ham om å komme til fornuft igjen og bli som før. Men Gunnar stod fast. Og for hver dag som gikk, ble han mer og mer grunnfestet i Guds ord.

Da ingenting hjalp, tenkte jeg på å spille ham et puss. En dag, mens han var borte, tok jeg hans bibel for å kaste den i elven. Men hvordan det nå kunne være, vet jeg ikke. Jeg kom til å åpne boken, og mine øyne falt på disse ord: «To skal male på samme kvern, den ene skal tas med og den andre lates tilbake.»

Uten å tenke over hva jeg gjorde, stod jeg og leste ordene flere ganger. Til slutt ble det som en ildskrift som brente seg inn i min sjel. Jeg begynte å føle meg skamfull og ulykkelig. Stille la jeg boken på sin plass, men ordene var umulige å glemme. Det varte ikke mange dagene før jeg måtte tale med Gunnar. Vi leste sammen, og til sist fikk jeg også visshet om at mine synder var utslettet i Jesu blod.

Vi er nå to, som takker og lover Gud. Far ble vred i sinne, da han hørte hva som var hendt med meg. Men nå tar han det mere rolig. Mor er vakt. Gunnar og jeg har begynt en søndagsskole nå i år. Og jeg har endog fått lov av far å be Dem om å holde møte her en aften, hvis De kom hertil igjen en gang. Kan det bli nå i aften kanskje?»

«Ja.»

«Vi skal nok sørge for at naboene får vite det. Å, så glad Gunnar vil bli! Men se – der kommer han jo!»

I neste øyeblikk hadde Gunnar sluttet seg til selskapet på verandaen, hvor mor bød på smørbrød, kaffe og melk. Far var et ærende i byen, men Anders visste at når han hadde lovet noe, så holdt han det. Derfor skyndte han seg med å sende bud til naboene om at der ble møte i Møllergården klokken åtte.

Der kom mange folk, og Guds Ånd var nær og velsignet ordet for hjertene. Langt utpå natten satt Gunnar, Anders og mor i gjesteværelset hos Eskil, hvor de spurte, hørte og leste. Da Eskil neste morgen dro nordpå, var han glad og skamfull. «Tilgi meg min synd og vantro,» ba han. «Takk, at du ennå gir den åndelige sæd vekst og liv. Er det din vilje, så la meg ennå en tid få lov til å gå bud fra deg.»

O, Herre, led du mine trinn, hvert ett,

Og la ditt lys i meg i mitt mørke føre,

Gi meg å vanne og en åkerplet

Av solen brent og ferdig at hentørre.

Fra boken “Den gamle organist” og andre

fortellinger. Luthersk Missonsforenings

Forlag, København 1939. Til norsk ved TÅ.

L&E 39. årgang, nummer 1