Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den gamle organist

Den gamle organist
Et ungdomsminne fra vekkelsestiden i Raslagen (Sverige) 1908

I årene 1908-12 gikk der en herlig vekkelse over store deler av Raslagen. Der var mange, både unge og gamle, som ble vakt og så seg frelst i Jesu blod. De fikk syndenes forlatelse og fred med Gud og ble nye skapninger i Kristus Jesus.
Blant de mange minner jeg har fra den tid er der særlig ett – som avslører ungdommelig uforstand – men også hvordan Gud kan bruke til vekkelse og omvendelse det som blir sagt i uforstand.

Et sted ute i skjærgården var der vekkelse. Mange hadde opplevd frelsen og jublet av glede. Andre var i stor nød over deres synder. Nødrop og tårer blandet seg med jubelsang og takk for frelsen. De nyomvendte avla korte, men gripende vitnesbyrd om deres opplevelser, og den ene sang etter den andre istemtes. Guds Ånd var oss nær.

På et sånt møte kom jeg til å si: «Tenk, at alle lærerne i menigheten er frelst, så nær som organisten i kirken!» (Dette hadde noen fortalt meg).
Da ser jeg en gråskjegget mann reise seg hurtig og gå. «Det var organisten,» hvisket en til meg.

Jeg kan ikke få satt ord på hvordan min samvittighet dømte meg for denne tankeløse uttalelse. Om han hadde hatt noen trang til frelse, så var jeg nå overbevist om, at jeg med min tankeløshet hadde ødelagt det hele. Dessuten skulle vi ha møte i organistens skole kvelden etter. Ville han nå for alltid være tapt for oss? Jeg hadde bestemt meg for å be ham om forlatelse, når jeg dagen etter kom til skolen.

Kvelden kom. Skolen var overfylt av folk, og til min store glede ser jeg organisten komme og ta sin sedvanlige plass ved orgelet, glad og vennlig som alltid og uten spor av det som min samvittighet hadde anklaget meg for.
Han fulgte synlig interessert med i hele møtet, som varte til langt ut på kvelden. Det var mange som bad om forbønn. Da nå Gud på ny hadde styrket mitt hjerte, bestemte jeg meg for å finne en anledning til å få snakke med organisten.

Alle var gått, og organisten og jeg var alene. Hans alder gav meg en viss respekt for ham, men styrket av hans vennlighet og trofaste håndtrykk, da jeg takket ham for hjelpen med å spille, tok jeg mot til mig og spurte:
«Vil ikke organisten være med oss til himlen?»
Etter en stunds taushet kom der tårer i hans øyne, og han svarte med usikker stemme:
«Jo, jeg tror, jeg vil være med!»

Dypt grepet av det uventede svar, kunne jeg ikke fortsette vår samtale, men sa god natt og gikk.
Dagen etter ble det sendt bud etter meg. Da jeg kom, var mannen i stor sjelenød. Han gikk frem og tilbake på sitt værelse og sa: «Finnes der noen frelse for meg?»
Han fortalte, at det, jeg for et par dager siden hadde sagt om «organisten i kirken» hadde fått ham til å våkne for nødvendigheten av å bli frelst.
«Jeg vil ikke være den eneste av mine kolleger som skal gå fortapt. Jeg vil også bli frelst,» sa han. «Men hva skal jeg gjøre for å bli frelst?»

«Så gjerne jeg enn ville, kan jeg ikke frelse Dem,» sa jeg. «Men vi har lov å komme frimodig til nådens trone med våre synder.»
Dypt beveget bøyde vi våre knær, organisten, hans hustru og jeg. En fortapt sønn kom tilbake til sin far, og himmelens fred senket seg ned over en fredløs og hjelpeløs synder.

Om aftenen skulle vi igjen ha møte på skolen. Da gikk organisten frem til orgelet og foreslo selv at vi skulle synge nr. 719 i Sions Toner: «Vår store Gud gjør store under.»
Alles øyne var rettet mot organisten. Det var synlig på hans ansikt, at der var skjedd et under med ham. Da sangen var slutt, gikk han opp på talerstolen. Dypt grepet avla han en bekjennelse om sitt gamle liv, og hva Gud i nåde hadde gjort med ham. Han sluttet sitt vitnesbyrd med å si: «Tross min høye alder og mine grå hår, vil jeg nå slå følge med dere til himlen.»

En mektig ånd var over forsamlingen under dette gripende vitnesbyrd. Noen ropte: «La oss synge en lovsang.» Og hele skaren stemte i: «Gud er god! Gud er god! Gud mot syndere er god!»

Dette ble for mange en uforglemmelig kveld. For mange ble det en avgjørende stund for Guds ansikt, av betydning ikke bare for dette liv, men også for evigheten. Flere av den gamle lærers skolebarn var til stede. Da han dagen etter kom på skolen, la han merke til at barna så på ham og ventet at han skulle si noe til dem.
«Vi satt en lang stund og bare så på hverandre,» fortalte han siden. «Endelig sa jeg: «Mine barn, jeg har ikke villet gå den vei, som jeg har forsøkt å undervise dere om. Men nå vil jeg gå på den selv, og nå vil vi følges på veien til himlen.»
Så bøyde vi våre knær sammen og bad for barna og deres foreldre og vårt arbeid på skolen.»

Da barna kom hjem fra skolen, fortalte de om den merkelige opplevelsen. Om søndagen ville alle folk til kirken for å se den nyomvendte organist. Da gudstjenesten var forbi, stemte organisten i med høy stemme: «Til det herlige land over sky» i stedet for utgangspostludiet.

Det var blitt meg fortalt, at han ofte før hadde sagt: «Jeg skal nok bli en kristen engang, men da skal jeg bli en skikkelig kristen og ikke en hykler.»
Noen år var gått siden Gud viste ham barmhjertighet. Den første bryllupsglede var over, og Gud hadde begynt å lære ham å tro uten å se og føle. Da spurte jeg ham engang: «De ble vel skikkelig frelst, hr. organist?»
Litt vemodig svarte han: «Jeg tror, jeg ble den dårligste av dem alle sammen. Men jeg hviler på Guds barmhjertighet mot meg, og der er jeg trygg, hvordan det så ellers kan føles og synes for meg.»

Den gamle organist har for lenge siden avsluttet sin pilgrimsferd og nådd målet for sin tro. Men hans minnerike omvendelse lever ennå blant hans venner i menigheten. Og jeg håper ved Guds nåde, at jeg ennå engang skal møte ham og mange andre som i denne vekkelsestid ble ført over fra mørke til Guds underfulle lys og allerede har nådd målet for deres tro og lengsel, når også jeg har nådd reisens mål, og gjensynets glede blir evig.

Av Albert Olsson.
Fra heftet «Den gamle organist og andre fortellinger», Luthersk Missionsforenings Forlag,
København 1939. Fra dansk ved TÅ.

L&E 39. årgang, nummer 2