Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Et bøyet og ringe folk

Et bøyet og ringe folk
Av Per Bergene Holm

Kom sammen, kom sammen du folk som ikke kjenner skam!
Gjør det, før Guds råd føder – som agner farer dagen fram – før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!
Søk Herren, alle dere saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje dere blir skjult på Herrens vredes dag.
Sef 2:1-3

Profeten Sefanjas hovedbudskap er at Herrens dag kommer. «Vær stille for Herren, Israels Gud! For Herrens dag er nær. Herren har gjort i stand til en offerslakting, han har innviet sine gjester.» Selv om profetens ord om Herrens dag fikk sin foreløpige oppfyllelse i Judas bortførelse til Babylon, så peker profetordet i første rekke fram mot Jesu gjenkomst til dom og den store Herrens dag.

Budskapet om Herrens vredes dag er stadig gjentatt i Bibelen, det er noe som skulle leve i vår bevissthet til stadighet. Det er en fortapelse å unnfly, det er noe forferdelig i vente for den som ikke søker frelse. Det kommer en dag da Gud skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger, da hver og en skal svare for seg selv, en dag som er uten lys, uten nåde, uten barmhjertighet, hvor Guds rettferdige vredesdom skal ramme alle uten skånsel, alle som ikke har søkt Herren i nådetiden og fått sin sak i orden, blitt tvettet ren i Jesu blod og ikledd Jesu rettferdighets skinnende drakt. (Sef. 1,14-18)

Dette er ikke bare noe du og jeg ved et ugudelig og forferdelig liv kan gjøre oss skyldige til, men dette er vår situasjon og vår framtid dersom vi ikke her i nådetiden får gå over fra døden til livet. Hvis vi ikke blir frelst ut av vår naturlige sammenheng, frelst fra vårt kjød og kjødets vei, så ender vi der denne veien ender, i den evige fortapelse.

Da kommer du ingen vei med alt det du har samlet deg her på jorden, alt det som her regnes for rikdom, for sikkerhet og salighet. Da blir du framstilt like naken som du kom fra mors liv, da gjelder ikke stand eller stilling, ikke menneskers dom og ære, om du har hatt et æret og ansett navn, da står du for Gud som ransaker hjertene - og bøker blir åpnet og du blir dømt etter det som står skrevet i bøkene. Hvis ikke ditt skyldbrev da er slettet ut og ditt navn er å finne i livets bok, så er det for sent. Det er et forferdelig alvor. Og når vi tenker på at vi ingen garanti har for at vi lever i morgen, så blir alvoret desto større. «I dag», sier Guds ord, «i dag om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter.» «Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær.»

Det er også profetens budskap til Juda her i teksten vi leste. «Kom sammen» ... «gjør det, før Guds råd føder» – før Guds rådslutning om en kommende dom blir virkelighet – «før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere!» Det er talt til det skamløse folket, til de vantro og ugudelige. De har virkelig grunn til å søke Herren og finne nåde til hjelp i rette tid.
Men profeten har ingen tro på at de vil høre. Derfor vender han seg til de saktmodige, det vil si de som hører Guds ord og bøyer seg for det, tar det til sitt hjerte.
Men de som lever skammelig og midt i syndelivet skal også få høre innbydelsen, for det er frelse å få også for dem. «Halt og blind byr han inn, Syndere og fromme. Hvem som vil lytte til, Får til bryllups komme.»
Det er forlatelse å få for hver en synder som omvender seg. Men det er en veldig sannhet – på tross av at vi fra tid til annen får høre om mennesker som blir frelst rett ut av et liv i verdslighet og åpenbar synd – det er sjelden mennesker blir omvendt direkte fra den åpenbare verden.
Det har alltid vært slik og vil alltid være slik, at det som oftest er dem som har hørt Guds ord fra barneår og som har møtt det i oppvekst og siden som blir omvendt og frelst. Hos mennesker som vokser opp i åpenbar synd og verdslighet, der får synden en slik makt i hjertelivet at det er vanskelig for Guds Ånd å trenge inn. Det hindrer likevel ikke at disse også skal få høre innbydelsen, for Jesus er død også for dem, og blir de ikke omvendt til ham, så forblir de i sin fortapte stilling. Og det er forferdelig å tenke på hvor rolig vi da kan omgås disse, uten et ord om å søke Herren mens det er tid.

Men profeten vender seg i første rekke til dem blant folket som ikke har blitt så inntatt av synden at de ikke lenger er lydhøre for Guds ord. Han taler til dem som bøyer seg for Guds ord i sitt hjerte og sier også til dem: «Søk Herren, alle dere saktmodige i landet, som holder hans lov!»
Selv blant de saktmodige, selv blant de som lever med Gud og bøyer seg for Guds ord, er det behov for å søke Herren, behov for å komme han mer nær.
Det står her om de saktmodige at de holder Guds lov. Det er noe som kjennetegner den saktmodige som lever med Herren, han holder Guds lov, ikke i den forstand at han oppfyller budene i ett og alt, men han tar vare på Guds ord, han bøyer seg for Guds ord i ett og alt. Han ringeakter ikke Guds bud, men han tar vare på dem, gjemmer på dem i sitt hjerte og innretter sitt liv etter dem. Visst faller han i synd, visst er han ikke fullkommen, men livet har en retning som er i overensstemmelse med Guds ord, det er lyst til Guds lov i det indre menneske, på tross av synder og fall.
Og her formanes den saktmodige til å søke rettferdighet og saktmodighet. Med tanke på Herrens dom, er det om å gjøre at vi ikke blir fanget inn av synden og verden, derfor må vi så mye mer søke rettferdighet, søke å leve etter Guds ord, vende oss bort fra synden og verden og følge Jesus etter. For synden er en så veldig og blendende makt, at får ikke Herren selv rom i vårt hjerte med sitt evangelium og sin Ånd, så inntas vi snart av synden og denne verden.
Og vi formanes til å søke saktmodighet, til å bøye oss for Guds ord, la oss dømme og formane, og stole å Guds ord og sette vår lit til at Herren tar seg av oss.

«Kanskje dere blir skjult på Herrens vredes dag.» Tenk, det sier profeten til de saktmodige blant folket, som om det langt fra var noe sikkert at selv de skulle bli frelst fra vreden. Det er som apostelen Peter sier: «Tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå synderen? Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.» (1Pet 4:17-19)

Peter kjente til hvor lite det skulle til av motstand og kamp før et Guds barn falt i fra og fornektet sin Herre og Frelser. Han hadde lært at det bare var ved Guds makt vi blir holdt oppe ved troen.
Det er ingen selvfølge at du skal bli bevart, og du makter det langt fra alene. Peter hadde trodd at han var så sterk, at han var så glad i Jesus, at selv om alle de andre fornektet så skulle ikke han. Men noen ord fra ei tjenestejente skulle vise seg å være nok. Han skammet seg over Jesus og vek unna den frimodige bekjennelse, og så endte det med fornektelse.
Du og jeg er ikke sterkere. Skal vi bli bevart, må vi søke Herren og bli sterke i Ham og hans veldige kraft. Har det vært vanskelig å leve på avstand fra Jesus i den tid som har vært, så vil det i den siste tid bli umulig. Da vil fristelsene fra synden og verden bli så mektige og omfattende og motstanden og forsmedelsen bli så stor, at da er det bare den som lever Jesus nær og som Jesus får gripe med sin makt, som blir bevart hos Jesus.

I Sef 3:12 sier Gud at han «vil la det bli tilbake hos deg et bøyet og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.»
Slik er Herrens folk i den siste tid, et bøyet og ringe folk. Det er bøyet, dvs at det er ikke et stolt og stritt folk, men et folk som bøyer seg for Guds ord, som ydmyker seg under Guds hånd. Det er bøyet under erkjennelsen av sin synd og skrøpelighet og svakhet, men også bøyet fordi det har bøyd seg under det åk og den trengsel Herren har lagt på det. Det går også villig på den vei Herren vil det skal vandre, mot strømmen og verden. Det er et folk som ikke har noe det skal ha sagt overfor Guds ord, et folk som ikke setter seg opp mot Guds råd og førelse med det.

Det er et ringe folk, et folk som ikke er regnet for å være noe her i verden, et folk som også i egne øyne er ringe, fattig i seg selv, tiggere for Gud. Deres rikdom er i Herren. Deres tilflukt er Herrens navn.
Hva vil det si at de tar sin tilflukt til Herrens navn? Herrens navn er et uttrykk for Herren selv, slik et Guds barn har lært ham å kjenne gjennom hans gjerninger. Og et Guds barn har lært Herren å kjenne som sin frelser, en trofast frelser som står ved sitt ord og sine løfter, om alt annet skulle vitne i mot. Det er et Guds barns tilflukt i den siste tid, i trengsel og motgang. Det er det Herrens navn borger for som er hans håp og frimodighet.

Når det virkelig begynner å koste å være en kristen, når en mister arbeid og inntekt for sin samvittighets skyld, når en ikke blir regnet med, men blir satt utenfor, når en må lide og oppleve tap, da er det bare den som har sin rikdom i Jesus, som har sitt gode i ham, som holder ut. Da er det bare den som har sitt hjemland i himmelen og som har sin lit til at Herren er den han sier seg å være, vår frelser som en dag skal føre oss frelst hjem til seg i den evige herlighet – som blir hos Jesus.

Bibelen taler om at Herren i den siste tiden skal ryste jorden. Da skal menneskene rystes, slik hveten rystes om høsten. Da kastes hveten opp i lufta og så skilles hvete og agner. I den siste tid vil det også være slike rystelser eller trengsler som går over verden, når dommen begynner med Guds hus, at mange vil falle fra, de skal åpenbares å ha vært agner, uten sant liv i Gud. De trodde til en tid, men så når trengsel og forfølgelse for Ordets skyld kom, så falt de fra.

Skal du og jeg unngå det, så må vi søke Herren, slik at vårt hjerte kan bli styrket ved nåden, ved evangeliet om frelsen i Jesus. Når vårt hjerte inntas av evangeliet, så er evangeliet en Guds kraft til frelse, det er mektig til å bevare våre tanker og våre hjerter i Kristus Jesus.

L&E 39. årgang, nummer 2