Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gud sørger for sine

Gud sørger for sine

Det var begynt å gå rent galt med besetningen på Hogstad. Det ene dyret etter det andre stod og skrantet og ville ikke leve lenger. Dyrlegen ble hentet gang på gang, men han kunne ingen ting gjøre. Nå var snart hele besetningen gått ned.
To sterke hester fant hogstadmannen liggende døde i stallen en morgen. Og da han kom inn til kreaturene, stod en førstepremieku og ville ikke ete. I løpet av dagen gikk den med. Fire andre kuer var døde i dagene før.
Han kunne ikke la være å gråte. Dette ville han aldri komme over. Tapet var for stort. Han hadde vært så dum ikke å assurere. Og nå stod han der som en fattig mann. De fineste dyr var døde i løpet av kort tid. Han kunne like så godt gi opp først som sist og gå langs landeveien...

Er det slik Gud sørger for sine barn? Nå hadde naboene fått noe å le av. Han og Frida var blitt enige om, da de giftet seg, å leve livet for Gud. Men det så ikke ut til at der var noen fordel ved det. De verdslige naboer led intet tap på noen som helst måte. De gikk tvertimot frem i velstand.
Nei, han kunne ikke forstå dette. Han husket at det står i Bibelen, at «alle ting samvirker til gode for dem, som elsker Gud.» Men at dette skulle tjene til noe godt, at nesten hele besetningen gikk tapt, det kunne han ikke fatte. Gud ville ruinere ham. Det ville bli et dårlig vitnesbyrd for naboene. Men det måtte bli Guds egen sak.
Kanskje han skulle se å bli som en av naboene? Kanskje det så ville bli bedre for ham? Nei, dette var fortvilet.
Han gikk inn i svinehuset. Ja, var det ikke det, han hadde vært redd for! Der lå virkelig det fine, verdifulle dyret – som om en ukes tid skulle ha smågriser – og skrantet. Nei, nå gikk det ikke lenger. Men kanskje han skulle prøve dyrlegen enda en gang. Han måtte vel gå inn og telefonere.

Inne gikk Frida i triste tanker. Heller ikke hun forsto Gud lenger. Men slippe troen på ham, det kunne hun ikke. Hun visste at Gud hadde all makt i sin hånd, og at han gjorde alt til det beste for sine barn, selv om det mang en gang var vanskelig å forstå.

«Ja, nå ryker også grisepurka også,» sa mannen, da han kom inn. «Men det er kanskje best å ringe etter dyrlegen.» Han gikk til telefonen.
«Nei, Magnus», sa Frida, «nå skal vi hente en annen dyrlege. Vi tror på Gud. Vi har vært så dårlige kristne, Magnus, så det er ikke underlig at Gud vil tukte oss. Nå vil han lære oss å sette vår lit til ham. La oss bøye kne og be!»
De bøyde seg ned og ba om, at ulykken måtte være slutt nå, og at den verdifulle grisepurka måtte leve.
Men dyret ble ikke bedre. Da ga Frida Gud et løfte. Hun lovte at Gud skulle få halvparten av den pengesum som smågrisene ville bli solgt for dersom han bønhørte dem.
Fra dette øyeblikk ble grisen bedre. Den begynte å ete. Og dagen etter var den frisk.
En ukes tid etter fikk den 10 pene smågriser. De ble solgt da de var seks uker gamle for 20 kr. pr. stk.
Magnus visste ikke noe om Fridas løfte og ville ta alle pengene og betale sin gjeld hos kjøpmannen. Men da fortalte Frida om det løftet hun hadde gitt Gud. «De hundre kronene var ikke deres, men Guds,» sa hun.
Magnus kunne ikke si noe til dette og gav henne pengene. «Du får sende dem til misjonen,» sa han. Men det ville Frida ikke. Gud måtte selv si henne hvem som skulle ha pengene. Hun ville vente og se.

For et års tid siden hadde der vært en predikant «G» Der i sognet og virket en tid. Men siden den tid hadde de ikke hørt noe til ham.
En natt så Frida predikanten i drømme. Han så så bedrøvet og sørgmodig ut, syntes hun. Og en stemme sa: «Send pengene til ham!»

Men Frida syntes hun måtte ha enda klarere beskjed. Hun kjente ham jo ikke. Hadde aldri talt med ham. Det kunne umulig være Guds mening at hun skulle sende pengene til en som hun kun bare hadde sett. Gud måtte vise henne det tydeligare.
Natten etter så Frida den samme mann. Og hørte den samme stemme: «Send pengene til ham.» Nå var hun sikker. Predikant «G» skulle ha pengene.
Men nå meldte det seg et nytt spørsmål. Hun visste ikke hvor predikant «G» bodde. Men så kom hun på den tanke at hun måtte gå til Borgli hvor han hadde bodd den tiden han virket i sognet. Kanskje de visste adressen.

Da hun kom dit ble det blant annet talt om predikanter og virksomhet. Frida fikk dratt samtalen hen til predikant «G». Og fikk til sist lirket ut hvor han bodde. Glad og lykkelig gikk hun på postkontoret med brevet til predikant «G».

Predikant «G» hadde vært syk og sengeliggende i flere måneder. Og det var blitt skralt med det økonomiske. Til sist eide de ikke mat i huset. Hans hustru begynte å gå i rette med Gud og sa til sin mann at Gud sørget dårlig for sine.
«Nå kan du se hvor dårlig det lønner seg å tro på Gud,» sa hun spottende. «Der ligger du syk og skulle hatt dokter og medisin. Men hvor skal vi ta pengene fra til den slags? Der finnes heller ikke mat mer i huset. Hører du ikke hvordan barna ber om mat? Men hvor skal jeg ta den fra? Jeg må ut og tigge, hvis vi ikke skal sulte i hjel. Men Gud tar jeg ikke med meg, det må du vite. En sådan dårlig forsørger vil jeg ikke lenger ha noe med å gjøre.»
«Gud har alltid sørget for sine, Målfrid, og vil nok gjøre det nå. Stol på Gud!»
«Ja, nå kan du ligge der og sulte og stole på Gud så meget du vil for meg,» svarte Målfrid. «Jeg gjør det i all fall ikke lenger.»
I det samme kom postbudet med et brev som på stod kr 100,- på.
«Hva kan dette være?» tenkte Målfrid. «Skulle Gud allikevel…»
Hun ga brevet til sin mann.
Predikanten åpnet brevet. Oppi lå hundre kroner sammen med en papirlapp, der det var skrevet: «En gave fra Herren.»
Mere stod der ikke.
«Gud sørger for sine,» sa predikant «G». og trykket sin hustru i hånden, mens tårene rant ned av hans kinner.
Målfrid kunne heller ikke holde tårene tilbake. Hun falt på kne ved sin manns seng og hulket. Der steg lovsangs- og jubeltoner opp fra det fattige predikanthjem den aften – til ham som alltid sørger for sine.
Predikant «G» tenkte frem og tilbake. Men ble ikke klokere. Han visste bare hvor brevet var poststemplet.
Et årstid etter var predikant «G» ute i virksomhet og kom til sognet hvor pengene var kommet fra. Han tok inn på Borgli hvor han hadde bodd forrige gang han virket i sognet.

En dag fortalte han om sykdom og det kjærkomne pengebrevet. Men han hadde ikke fått rede på hvem det var fra. Han ville gjerne vite det så han kunne få sagt takk. «Kanskje De, Borgli, kan hjelpe meg å finne det ut?»
Der gikk en tanke gjennom Borglis hjerne, da han hørte om pengebrevet. Han husket at Frida Hogstad hadde spurt om predikantens adresse en gang for lenge siden.
Hun måtte det være, som hadde sendt pengene, hun og ingen annen.

På Hogstad begynte det etter at de hundre kroner var sendt til predikanten, å gå fremover i velstand. Og nå – da denne fortelling skrives – er velstanden større der enn hos noen av naboene.
«Det lønner seg å sette sin lit til Gud,» sa Frida en dag til sin mann. «Se, velstanden stiger. Det så ikke rart ut da vi begynte. Men Gud ville lære oss, at vi skulle sette vår lit til ham, og så skulle han sørge for oss.»

Fra heftet «Den gamle organist og andre fortellinger», Luthersk Missionsforenings Forlag,
København 1939. Fra dansk ved TÅ.

L&E 39. årgang, nummer 3