Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Nå ber de. (Nu beder de.)

Nå ber de. (Nu beder de.)

Det er en sen vinteraften. – Alle lys hos kaptein Walle er slukket. Bare den lille altanlampen kaster et lysskjær ned over havegangen..
Da smekker det i den tunge haveport, og en ung, lys pike kommer opp mot huset. Hun stanser en stund nedenfor trappen og ser opp på den stjernebestrødde himmel. En tåre kommer ned over kinnene, og med et par øyne, som stråler av glede opp mot ham, som har hele stjernevrimmelen i sin hånd, hvisker hun stille: ”O, takk Jesus, at du ikke ble trett av å lete etter meg!  Takk, at du stanset meg og gav meg fred. Fred i ditt blod, virkelig liv i deg!”
Hun kaster et blikk opp mot sitt hjem, og med en gang er det som hennes sinn blir fylt med redsel. Så folder hun hendene og hvisker skjelvende: ”O, Gud, jeg makter ikke å fortelle mor og Berit, at jeg har valgt å følge deg. Men du er mektig, o, Gud! Gi meg din kraft!” Så ringer hun på.
Om litt står fru Walle i døren: ”Nå Tora, du kommer sent. Har du danset hos Eriksens i aften, siden du ikke kommer før? Eller” – hun får et ungdommelig glimt i øynene – ”kanskje Gunnar ikke ville slippe deg før?”
”Nei, mor, jeg – jeg – det vil si – jeg har ikke vært hos Eriksens i aften, jeg gikk på Misjonshuset i stedet for.”
Fru Walle spiller øynene vidt opp, som hverken ser eller hører hun riktig. ”Misjonshuset? Du?  Fru Walles datter på Misjonshuset?”
Da makter Tora ikke å holde tårene tilbake lenger: ”Ja, mor, og nå vil jeg følge Jesus!”
Moren ble vred. Resolutt tar hun Tora i armen og fører henne opp på værelset. ”Så, se nå til å komme deg i seng! I morgen kommer du nok til fornuft igjen.”
Der oppe på værelset alene med Gud kjemper Tora til langt på natt. Tvilen truer med å få overtaket. Djevelen hvisker: ”Du kan like så godt gi opp med det samme.” Hennes egen vilje er svak, det bruser og raser i det nyfødte, uerfarne hjerte. Men hun seirer ved ham, som gjør henne sterk. Og da hun legger hodet på puten, er hun sterk og glad.
Det er dagen etter. Tora sitter alene på sitt værelse. Hun vil skrive til far. Hun ser på bildet av ham over sengen, og da er det, som en glad glede gjennomstrømmer henne. Far er nå langt borte ute på havet. Hun synes, hun kan se ham på kommandobroen iført den fine kapteinuniform. Det mandige, sterke ansikt og det søkende blikk. Jo, hun vil skrive til far. Hun vil fortelle ham det store, hun har opplevt. Far vil forstå henne. Hun husker så godt hvordan far tok henne på fanget, da hun var liten, og lærte henne å be. Bare – bare ikke mor hadde hindret ham også? Nei – nei, hun ville ikke tro det! Far måtte forstå henne!
Om et øyeblikk er hun ferdig, skal bare skrive hilsen, da døren går opp, og fru Walle trer inn. Hun er smilende, nesten for blid, synes Tora: ”Nå, min pike, er du trett etter gårdsdagens store opplevelse? Du har sovet godt, ser det ut til!”  Hun går nærnere, stryker henne over håret: ”Og så er du den samme lille Tora som før  -  uten griller og misjonsstemning, ikke sant?”
Det bryter i Toras indre. Med en gudgitt frimodighet svarer hun stille: ”Jeg har tenkt over, hva jeg har gjort, mor, og jeg står fast ved mitt valg. Ingen kan rive Jesus fra meg. Jeg må leve hos ham, som døde for meg. Å mor, du må  -  også - -”.
Fru Walle rykker hånden til seg. Hvit i ansiktet av vrede roper hun: ”Og slikt tør du si til din egen mor!  Våge å sette deg opp imot meg! Akte min mening som ikke gjeldende! Og det kaller du kristendom?”
Hun begynner å gå rastløs frem og tilbake i værelset. Tora står blek, men rolig. ”For resten, gi meg det brevet.” Tora følte lyst til å protestere, men rekker henne det skjelvende.
”Å, mor! - - ”
Fru Walle leser hurtig linjene igjennom. På andre siden stanser hun: ”Og det! Hva skal det bety? Svar sier jeg!”  Hun peker ned på arket: ”Og der, på kne for Jesus, fant jeg den fred, jeg hadde lengtet etter. Der fikk jeg se, at min synd er tilgitt, glemt! Tenk, at Jesus døde for oss begge, far  -  -  -.”
”Jeg  måtte, mor.”
”Du måtte, ja, men jeg må også. For vår æres skyld.”  Dermed kastet hun brevet i ovnen. ”Og det sier jeg deg, Tora, at ikke et ord om sådant skal sendes til kaptein Walle. Det skal  jeg besørge!”

Dagene går, og Tora blir vant til morens og søsterens spydige bemerkninger. Men likevel synes hun, at hjemmet er blitt som et ishus for henne. Hun føler, at hun blir frosset ut, ut av omsorgen, ut av tilliten. Men hun merker også, hvordan gleden over å være Guds barn stadig vokser i hennes hjerte. Og så har hun et sikkert sted å hente trøst, en uuttømmelig kilde, hvor hun henter kraft: Guds ord. - -

Så sitter hun en dag på en klippe ute ved havet og lar blikket gå utover. O, hvor skjønt det er å sitte her og betrakte de hvite skumtopper, havets rand der langt ute, skjærene og øyene!. Høre sjøskvulpet som harmonisk sang. Som hun sitter der, er det, som om dette blå, uendelige hav bringer hennes kjære far nærnere. Og da blir det som en uoverstigelig mur for henne, at hun ikke har lov til å skrive til ham om sin Jesus. Nå synes hun bølgenes skvulp blir til hulken, og hun får lyst til å hulke med, Men hun vil ikke, hun vil være sterk. Og i solnedgangen på skjæret der ute den stille vinteraften, finner hun trøst og kraft hos trøstens far. Så reiser hun seg og speider utover, og håpet tennes i det unge hjertet: ”Kanskje far kommer hjem til jul?”

-    -  -

Det er lille julaften. Fru Walle og barna står forventningsfulle på stasjonen. De venter på far. Toras øyne er stivt festet på svingen langt borte. Bare fem minutter til, så har hun ham her. Så skal hun fortelle ham, at hun er frelst, og far vil bli så glad. Øynene lyser om kapp med de fine perlene, far hadde med til mor. ”Ja, jeg må si, at  mine barn er blitt større og skjønne,” sier Walle smilende. ”Du, Tora, ser jo ut som en liten stjerne, som du sitter der.” Å, Tora hadde lyst til å fortelle ham, hvorfor hun er så glad, men ikke nå, for mors skyld. Men i aften!  Ja, for hun tror, at far vil komme opp til henne, etter at hun har lagt seg, slik som han alltid har gjort før.
Tora har nettopp reist seg etter aftensbønnen, da far kommer inn. ”Nå, min pike, jeg måtte inn og si godnatt til deg. Du kan tro, jeg er glad over å se deg så frisk og glad.”
Tora slår armene om halsen på far og utbryter glad: ”Og vet du, far, hvorfor jeg er så lykkelig? Jo, nå er jeg blitt en kristen. Nå vil jeg leve for Jesus bestandig! Og  -  det  -  vet jeg, du også  -  -  .”  Hun stanset brått. Walle var blitt hvit som marmor i ansiktet. Han grep krampaktig om sengestolpen og hvisket hæst.: ”Ti stille!  Hold opp, sier jeg! Ikke et ord mere om sådant, Tora, ikke et ord, hører du!” Dermed gikk han ned.
En måned senere ser vi Tora utenfor hjemmet med reisekoffert i hånden. Hun skal til hovedstaden. Å, hvor svært det er!  Reise bort fra dem, hun holder av, bort fra de kjære steder til fremmede omgivelser og fremmede mennesker. Men det måtte bli slik. Hun følte, at det var riktig av henne. Moren ble nervøs, faren led under det fremmede trykk, som ble stadig sterkere og sterkere mellom dem. Hun vil være sterk. Far synes visst best om det også for mors skyld. Så ville hun be for dem der inne natt og dag, kjempe og stride, og så ville hun engang møte dem igjen, og da ville de ha samme tro og elske hverandre.
Fru Walle fikk et nervøst anfall, da hun sa farvel. Walle var avmålt og alvorlig. Men ingen visste, at den sterke mann om natten hadde grædt som et barn.

-  -  -

Tora kom ikke så langt som til Oslo. Da hun på en av stasjonene skulle bytte tog, falt hun på trappen og slo hodet voldsomt mot stenperrongen. Bevistløs ble hun lagt inn på sykehuset, hadde fått brudd på hjerneskallen.
Da fru Walle mottok iltelegrammet, smeltet forfengelighetens is i hennes hjerte. Som en tigger kom hun inn på sykeværelset. Stille gikk hun hen til sengen og strøk hånden over den klamme panne. ”Kjenner du meg, Tora, det er mor - - Tora, du må kjenne meg, tilgi meg. Du må ikke dø nå, hør, Tora!”
Da slo Tora øynene opp, så seg forundret omkring, festet de mørke øynene på moren og hvisket stille: ”Glemt  -   tilgitt,  -  Jesus glemmer og tilgir!” -  Så lukket hun øynene igjen, men litt etter sa hun : ”Far, hvor er far?”
”Han ligger nede i stuen og ber, hører du, Tora, far ber, men det var meg, som rev troen fra ham.
Da lyser den sykes blanke øyne: ”Ja, far ber!  Far  -  kom her  -  be med meg.”
Og ved sengen i det fremmede sykehus, knelte to ydmyke syndere og ba om nåde. Men Tora åpnet øynene, strakte armene ut og hvisket stille: ”Jesus  -  ta meg da,  - nå ber de  -  -  -” (nu beder de.)


Margrethe Molden-Hagen.




L&E 39. årgang, nummer 4