Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Grepet av Kristus Jesus

Grepet av Kristus Jesus
Av Jon Espeland



fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Fil 3:12b



Denne utgaven av «Lov og Evangelium» er i hovedsak viet vårt misjonsarbeid i Peru. Først og fremst er det vårt ønske å bringe videre det budskap våre nasjonale medarbeidere forkynner fra talerstol og i bibelundervisning i hjemmene i Peru. Derfor vil du i dette bladet finne utdrag fra flere andakter og taler som evangelistene har holdt i første halvdel av april i forbindelse med at landsstyreformann Dag Rune Lid og undertegnede besøkte Peru.

Hvis jeg i en sum skulle beskrive evangelistenes engasjement, måtte det være med setningen «grepet av Kristus Jesus». Det er trosstyrkende å møte mennesker som er revet ut av hedenskapets mørke, og som er blitt så fast knyttet til evangeliet om syndenes forlatelse, at Jesus og hans soningsdød på korset er blitt selve livet for dem.

Hvem skulle tro at det gikk an at mennesker, som ofte i første omgang er avvisende og uinteresserte, skulle bli varme vitner om Jesus og det han har gjort for dem? Men slik er det, akkurat som med Paulus, han som forfulgte Guds menighet, – han ble selv stoppet av Jesus, ble et brennende vitne og fikk være et redskap til frelse og fred for mange. Og han oppmuntrer unge Timoteus og alle andre evangelister: «Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.» (2Tim 4:5) Det inspirerer, oppmuntrer og gleder hjertet å se de vitner vi har fått ansvaret for «gjøre en evangelists gjerning» blant sine landsmenn. De har fått del i en nød som ingen kan se med øynene, den som du bare får del i når du lever med Jesus og får kjenne hans nød for sjelenes evige ve og vel.

Evangelist Ubaldo Marca sammen med sine foreldre og to søstre m/barn på heimplassen langt inne i Andesfjellene.

Fattigdommen er stor og urettferdigheten himmelropende i Peru. Det ser alle med det blotte øye, og mange hjelpeorganisasjoner forsøker å gjøre noe med den nøden. Men få er de som ser hjertenøden og som bærer omsorg for sjelene. Det er derfor et stort privilegium å få arbeide sammen med noen av dem som først og fremst har det åndelige for øye, slik som evangelist Ubaldo Marca uttrykker det: «Problemet ditt er ikke at du er fattig, men at du er en synder.»

Det betyr ikke at vi skal overse den timelige nød. Jeg har selv sittet sammen med Ubaldo og hørt ham fortelle fra problemene i de fattige heimene han besøker, hvor de verken har nok penger til mat eller medisiner. Jeg vet at han har gitt av sin beskjedne lønn, fordi han gjennom en fast inntekt har litt mer enn de andre, og han kan ikke la være å dele med dem han forkynner evangeliet for. Og i kirken har de en diakoni-komité der de samler inn litt mat og det aller nødvendigste til dem som lider størst nød.



Mor og fire barn

En kvinne i menigheten kom på bibelkurset nå i april, alle tre dagene med fire små barn. Hun og mannen har vært trofaste på møtene i ti år. Nå kom hun alene. Mannen er arbeidsløs og fattigdommen trykkende. De hadde bestemt at han skulle reise 120 mil nordover i landet for å forsøke å få seg jobb i en av gruvene i fjellene. Han var reist for en måned siden. Etter det hadde hun ikke hørt noe fra ham. Det er ikke telefonforbindelse der oppe i fjellene. Hun visste ikke om han hadde fått seg jobb, eller når han kom hjem eller om han ville sende penger snart.

I mellomtiden forsøker hun å brødfø seg selv og fire små. Det er trange kår! Jeg spurte forsiktig en av evangelistene hvordan hun kom seg på bibelkurset, hun må jo ta buss med alle de små fra heimen sin, 12 kr t/r, – det er store penger for en som ikke har råd til mat og klær. Han svarte at diakoni-komitéen nettopp hadde hjulpet henne med 65 kr. Det grep meg at hun brukte over halvparten av denne summen til å ta med seg barna for å høre Guds ord!



Mor har aleneansvar for fire små mens far leter etter arbeid i gruvene 120 mil hjemmefra.

I møte med kirkens styre ble vi fortalt at en snill kjøpmann i nabolaget lot henne handle det aller nødvendigste på kreditt i påvente av at mannen skulle komme heim med penger. På vegne av misjonen bestemte vi å slette gjelden hennes hos kjøpmannen. Kanskje en liten håndsrekning i en vanskelig hverdag…

Det er tøft å være fattig! Men det er godt å være frelst, – midt i fattigdommen. Og da er vi glade for å ha evangelister som ikke er blinde for at den troende kan ha trengsel og prøvelser i denne verden. Og som midt i den materielle nød får nåde til å peke den åndelige rikdom vi har i evangeliet om syndenes forlatelse.

Dessverre det er noen, også i Peru, som hevder at fattigdommen skyldes mangel på tro og full overgivelse. Men det er også noen som har fått se noe annet, nemlig at midt i fattigdommen er det mulig å finne perlen Jesus Kristus og bli grepet av ham! Og en mor har fått se at barna lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. (Matt 4:4)

Dere skulle sett henne da hun slepte en koffert fra Norge med klær til barna med seg på bussen heim. Kofferten veide ikke så lite og den spede kroppen klarte knapt å løfte den, men det var en lett bør for mor, – og en hilsen fra Herren gjennom kristne venner i et land langt, langt borte…



Langt inne i Andesfjellene

En av dagene under besøket i Peru sitter vi i en gammel Toyota Hiace på vei innover det mektige slettelandskapet øst for Titicacasjøen. Innerst inne ved foten av fjellene ligger den lille landsbyen vi skal besøke. Siste vegstykket går langs åkeren der indianerne er travelt opptatt med å berge i hus årets avling av erter. De frykter frosten her oppe nesten fire tusen meter over havet. I natt tok den årets potetavling. Blomstringen var i gang og alt så lovende ut. Så kom kulden sigende ned fra fjellsidene og tok fra dem maten som skulle sikre vinter og tørketid. Så fikk de det travelt med ertene som hadde overlevd den kalde natta, men de tålte ikke ei til.

Vi er sammen med evangelist Ubaldo Marca på veg til barndomsheimen hans. Vi skal besøke far og mor og to søstre. Det er fire år siden Ubaldo sist var heime og så til far på over åtti. Mor og søstre har vært på besøk i Arequipa noen ganger, men far har vanskelig for å ta ut, blind og tunghørt som han er.

Bilen smyger seg de siste meterne mellom brune jordhus med stråtak. Vi parkerer på en åpen plass og Ubaldo peker: «Der oppe, helt i utkanten, ved det store treet, er heimen min.»

Han går først, vi følger etter. Litt sakte på grunn av høyden, vi blir så lett andpustne. Like ved tre små jordhytter finner vi noen sauer, tre alpakkaer, to kyr og en katt, men ingen folk er å se. De er visst på åkeren alle mann.

«Mor!, far!,» roper Ubaldo. Ikke noe svar. Plutselig kommer noen småbarn til syne. «Er ikke bestefar hjemme?» «Jo, han er der inne,» svarer den eldste. Ubaldo roper høyere: «Far!»

Døra går opp. Kjeppen kommer først til syne, – ingen hvit blindestokk, men like nyttig. Den gamle ser litt forvirret ut. Ubaldo går nær inntil, tar den gamle i hånda og sier: «Det er din sønn, Ubaldo.» Tre ganger må han si det, hver gang med høyere stemme. Tredje gangen bryter den gamle ut i gråt. «Er det sant? Er det virkelig du min sønn, Ubaldo?» En hjertelig omfavnelse, flere tårer. Vi som står omkring må også tørke tårer.

Det var gripende da evangelist Ubaldo møtte sin far, fire år etter at de så hverandre sist.

Så kommer mor. Budet er gått til åkeren, og raske føtter bærer henne heim. Hun er nesten 20 år yngre enn far, fortsatt sprek og opplagt. Hun hilser høflig på gjestene og ber oss inn. De har en jernseng i det enkle rommet, ellers bare jordvegger og et ujevnt gulv av tiltråkket jord. «Vil gjestene ha noe spise?» «Nei, takk vi har nettopp spist. Vi ville bare hilse på dere, ikke forstyrre lenge på en travel onnedag.»

Det blir noen uforglemmelige minutter langt inne i hjertet av Andesfjellene. Indianere som har bodd og dyrket jorda i uminnelige tider, en gutt som er vokst opp i de enkleste kår en kan tenke seg, men i en natur så majestetisk at ord blir fattige. Så flytter han til storbyen Arequipa, blir politimann og snekker, møter Jesus, får et nytt liv, blir evangelist og kirkeleder, får reise til det store utland, på besøk til kristne venner i Norge, får se en verden og en velstand hinsides det de noen gang kan drømme i den lille fjellandsbyen. Kontrastene blir overveldende…

De har en katolsk kirke i landsbyen og en lite forsamlingslokale for adventistene. Annen religiøs virksomhet finnes ikke. Adventistene er store i denne del av landet, de kom tidlig, for over hundre år siden, fra USA. Gamlefar har lenge vært adventist, men guttene, blant dem Ubaldo, brydde seg ikke om religion. De var på jakt etter jobb, penger, status, – ville bort fra det karrige bondelivet.

Far er glad for at Ubaldo og hans bror German er blitt evangeliske kristne, men han ville gjerne at de skulle helligholde lørdagen og bli døpt i adventistkirken. Vi som er med er skeptiske til adventistene, vi vet at det er mye bud og regler, lite nåde og evangelium.

Så spør gamlefar om å få avlegge et vitnesbyrd. Det vil vi gjerne høre!

Den gamle retter seg opp, støtter seg til kjeppen og får et ivrig drag over ansiktet. Så begynner han å vitne om en som har frelst ham med sitt blod, om Jesus som døde på Golgata kors for ham, og om livet som han har funnet hos Jesus. Så beklager han seg over alle som ikke bryr seg om dette budskapet, som ikke vil høre, som ikke har bruk for Jesus. Han minner om dommen som venter dem og understreker livets alvor og dåpens nødvendighet.

Vi undres. Vitnesbyrdet griper oss. Den gamles iver er ekte og smittende. Og budskapet går inn hos gjestene. Vi kan ikke forstå annet enn at her må det være en som har møtt Jesus, som har fått bruk for syndenes forlatelse.

«Vi kan ikke diskutere kirkesamfunn med far,» sier Ubaldo. «Han står steilt på sitt med sabbat og dåp i adventistkirken, men når vi kommer inn på evangeliet og syndenes forlatelse, har vi samfunn med far.»

Vi samtaler om dette. Det slår oss at der hvor Guds ord er i bruk, kan verken feil doktrine eller vranglærende kirkesamfunn hindre Åndens arbeid på hjertene. For Ånden og Ordet er ett! Derfor er det, som professor C. Fr. Wisløff har sagt, mulig å bli frelst innen alle kirkesamfunn, endog i den katolske kirke. For på dommens dag spørres det ikke etter kirketilhørighet og troslære, men etter hjerter som er født på ny ved budskapet om Blodet som rant i synderes sted!

«Kanskje jeg skulle flytte heim og ha møter her i bygdene?» sier Ubaldo på veien tilbake til byen. Han kjenner på nøden for landsbyen, for folket der og nabobygdene. Det er så mange som ikke er frelst, og mange blir forført av vrange lærdommer og falske profeter.

«Flytte heim og forkynne Guds ord?» Spørsmålet blir hengende i luften, får ikke noe svar, annet enn dette: «Ja, tenk om vi en dag kunne få være med å stifte en kristen menighet i heimbygda di!»

Det er verre at sjelene fryser, enn erter og poteter. Høsten er stor, men arbeiderne få! Måtte vi nå dem før frosten tar dem!

Bak i bilen har Ubaldo med seg en sekk poteter. Mor sendte den med ham, enda de trengte den så sårt selv nå når frosten tok de nye. Men slik er morshjertet… også hos en indianerkvinne på høgfjellet dypt inne i Andesfjellene!

L&E 39. årgang, nummer 5



Sist oppdatert: www.nll. no