Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Skjøgen Rahab

Skjøgen Rahab
Av Per Bergene Holm

Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere ut fra Sittim og sa: Gå av sted og se dere om i landet og særlig i Jeriko! De gikk da av sted og kom inn i huset til en skjøge som hette Rahab, og der overnattet de. (…) Før speiderne hadde lagt seg til å sove, gikk hun opp til dem på taket. Og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere. For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Rødehavet foran dere da dere drog ut av Egypt, og vi har hørt hva dere gjorde med begge amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann. Da vi hørte det, ble vårt hjerte fullt av angst, og nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud, han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal også dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden!

Josva 2:1,8-14

Skjøgen Rahab var av hedensk ætt. Hun ser ikke ut til å ha vært særlig gudfryktig, men i fullt monn har hun tydeligvis tatt del i det hedenske livet i Kana’an. Og det var nettopp det forferdelige grove hedenskapet i Kana’an som var bakgrunn for at Jakob i sin tid skulle dra ned med alle sine til Egypt og være der. Slik skulle israelittene være skjermet fra den ugudelige påvirkningen som fant sted i Kana’an. Og når kana’aneerne hadde fylt sitt syndemål, skulle de vende tilbake og straffe dem og erobre landet og ta det i eie, mens kana’aneerne skulle utryddes av jorden. De hadde mistet all rett til å leve på grunn av sin synd. Så alvorlig ser Gud på synden.

Og la oss stanse litt for det faktum at Gud sørget for at hans folk ble skjermet fra ugudeligheten og forfallet i Kana’an. Det var nødvendig for at folket skulle bli bevart som Guds folk. Slik er det også i dag. Skal vi bli bevart som Guds folk, så må vi leve avskjermet fra verden og dens ugudelighet. For dens innflytelse er i dag så sterk at den vil ødelegge oss som folk, hvis vi ikke avskjermer oss fra den. Gud måtte hente Lot ut av Sodoma. Han skulle aldri bodd der. Byen og dens ugudelighet og umoral var livsfarlig for ham selv og for hele hans families åndelige tilstand. ”Gå ut fra henne!” Slik taler Gud i Johannes Åpenbaring. Når frafallet og forfallet blir så stort at ugudeligheten trenger seg på oss om vi vil eller ikke (jeg tenker på fjernsyn, aviser, blader, skoler, verdslig lag), da er tiden inne til å gå ut, til å avskjerme seg fra det. Det kommer en tid for et folk, for en by, hvor den ikke lenger kan reddes. Hvor forfallet er gått for langt.

Jeg er redd det er gått slik i mange miljøer i Norge. Da er ikke tiden inne til å evangelisere, til å infiltrere og vinne, men til å flykte. Men da er det nettopp mange som vil evangelisere, som vil være med i idrettslag og verdslige sammenkomster for å vinne verden. Det går som med Lot. I flere år har mange kristne organisasjoner i Norge hatt denne strategien. De vil vinne verden der verden er. Nei, nå er det tid til å gå ut, til å berge seg fra frafallet. For vi lever i et folk som står under Guds dom.

Og et slikt syndig folk hørte skjøgen Rahab til, og som hennes tittel tilsier, så var hun fullt og helt en del av syndelivet i Kana’an. Synden var hennes levevei. Hun var derfor også under dom med hele sitt liv.

Nå står dommen for døren. Rahab har hørt ryktet om hvordan Gud har frelst israelittene ut av Egypt og hvordan han gjennom israelittene har straffet de hedenske amorittene på andre siden av Jordan. Rahab forstår at timen nå er kommet for dem som bor i Kana’an, derfor har det blitt om å gjøre for henne å bli frelst.

Hvordan stiller det menneske seg til Guds ord som er kalt av Gud, som kjenner dommen i sitt hjerte og ser sitt liv i Guds ords lys?

Det var det mange rundt Rahab som forsto at deres domsdag sto for døren. ”Alle som bor i landet forgår av frykt for dere,” sier Rahab. Alle fryktet for dommen, men de fleste fortsatte like fullt i syndelivet uten tanke på omvendelse. Synden hadde slik makt over dem, at det ikke var rom for noen tanke om omvendelse og rop om frelse. Frykten og angsten for dommen førte ikke til vekkelse.

Det er forferdelig for et folk, når tilstanden er blitt slik, når alle erkjenner at dommen står for døren, men så er det ingen trang til omvendelse, intet rop til Gud om frelse.

Du har det vel ikke slik? Du vet at du lever i strid med Guds ord. Det behøver ikke være åpenbar synd, slik som hos skjøgen Rahab, det kan godt være finere synder. Men selv om du dømmes av Guds ord, så har du intet behov for å omvende deg. Du skyver bare Guds ord vekk og vil ha fred for slike tanker. Da er det intet håp for deg.

Men med Rahab var det annerledes. Hos henne hadde ryktet om Guds gjerninger med Israel ikke bare ført til frykt og angst for Guds dom, men også trang etter å bli frelst, trang til å få være med det folk som Gud frelser og tar seg av.

Rahab bøyer seg for Guds mektige gjerninger og erkjenner at Gud er Gud, og så sier hun til speiderne fra israelittene: ”Lov meg da og sverg ved Herren, at fordi jeg har vist barmhjertighet mot dere, så skal dere vise barmhjertighet mot min fars hus. Gi meg et sikkert tegn på at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, få leve, og frelse vårt liv fra døden!” (2:12-13).



Er det et ønske om kjøpslå om Guds barmhjertighet vi møter her? Nei, det er det så visst ikke. Men der Guds kall møter et menneske som lever i synd og verdslighet og blir tatt imot, der skapes det en erkjennelse: Skal jeg ha håp om Guds nåde og barmhjertighet, så kan jeg umulig fortsette i syndelivet, så kan jeg umulig fortsette med å stå Gud og hans folk i mot. Jeg må omvende meg og søke Gud. Skal jeg leve med Gud, så kan jeg ikke fortsette som før, i strid med hans ord og bud. Jeg må følge Guds vilje og søke det som er til behag for ham, og jeg må leve i samfunn og forsonlighet med hans folk.

Dette er ingen kjøpslåing med Gud, men det er en virkning av Guds ord i hjertet, en erkjennelse av Guds ords sannhet. Guds ord taler sant når det taler om mine synder og det taler sant om hvordan jeg skal leve. Før var hjertet blindet av synden, men nå ser en sant på synden og sant på seg selv og ens erkjennelse har kommet i overensstemmelse med Guds ord.

Det er denne erkjennelse og sinnsforandring i et menneskes hjerte, sammen med håpet om frelse og barmhjertighet som hører med til en sann omvendelse og tro. Det er ikke slik at sinnsforandringen åpner Guds hjerte og gjør Gud barmhjertig, men sinnsforandringen viser tvert i mot at synderens hjerte har åpnet seg for Gud og hans kall, skapt håp om frelse og tillit til ham, slik at en nå har fått trang til å søke Gud og leve med ham. For en forstår at uten Guds barmhjertighet, uten hans frelse så er det intet håp. En forstår at et liv i fortsatt synd og ugudelighet er den visse undergang. Derfor bryter en opp av fordervelsens stad, en kan ikke bli der lenger.

Nå sier vi ofte til et menneske som ønsker fred med Gud at alt dets strev kommer for sent. Jesus har ordnet alt, alt er ferdig, det er bare å komme som en er. Ja, det er sant. Gud trenger ikke min omvendelse, min bot og min bedring. Men synderen trenger det, han trenger å bryte opp fra fordervelsens stad. Han trenger å vende seg til Gud og begynne å vandre på hans veier.

Gud sier aldri i sitt ord til slike som vandrer i synd og ugudelighet: Du trenger ikke å omvende deg, det er helt unødvendig. Alt er i orden. Nei, han kaller og formaner til omvendelse, for han vet at dersom synderen forblir der han er, i synden, så er og blir han utenfor Guds nåde.

Nåden er og blir nåde, for intet. Guds barmhjertighet kan aldri kjøpes eller fortjenes. Den får jeg uten penger og uten betaling. Gud spør ikke etter min omvendelse, om den er slik eller slik. Han er som faren som speider etter sin sønn. Han er bare opptatt av en ting, at sønnen må komme hjem. Men sønnen har bruk for omvendelse, han kan ikke bli i grisebingen, han kan ikke bli i landet langt borte. Han må vende om og gå til sin far, for bare hos han er det frelse og redning.

Visst kan det hos den fortapte sønn fortsatt stå mye igjen før han har fått det fulle lys over Guds barmhjertighet og nåde. En kan ha mange tanker om bot og bedring og daglønnertjeneste, men det er likevel i bunn og grunn ikke dette som gir en håp, det er tvert i mot slik at en håper på barmhjertighet, på nåde, for en vet seg uten noen rett. Det er hos Gud en har sitt håp, ikke i seg selv og sin egen bedring eller fortjeneste.

Og slik var det også med Rahab. Og Rahabs håp til Gud ble ikke til skamme. Hun ble frelst med hele sitt hus.

Og så er det underlig å legge merke til hvordan Rahabs håp til Guds barmhjertighet og frelse, skaper sinnsforandring i hennes hjerte. Legg merke til hvilken omsorg hun har for sine nærmeste, for sin mor og sin far, for brødre og søstre og alle som hører dem til.

Er det ikke nettopp slik det er med en nyomvendt. En har fått et nytt sinn og en ny nød for sine nærmeste, at de også må bli frelst. Det møter vi hos den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. Det møter vi hos Hans Nielsen Hauge. Etter hans møte med Gud ute på åkeren, så får han en ny nød for sine nærmeste, for søsken og naboer.



Rahab ble frelst. En skjøge uten noen rett. Hun ble frelst av nåde, for intet, av idel Guds barmhjertighet. Hun hadde intet sted å flykte, derfor flyktet hun inn i Guds armer, i den Guds armer som hun fryktet mer enn noe.

Ja, slik er det å bli frelst. Den Gud, som for mine synders skyld er vred på meg og har dømt meg til død og fortapelse, han er mitt eneste håp. Vil ikke han se bort fra mine synder og være meg nådig, så er det ingen redning for meg.

Skulle jeg da ikke søke ham, skulle jeg ikke rope til ham og trenge inn på ham, skulle jeg ikke da som den kana’aneiske kvinne ikke gi meg før han til slutt må svare meg på min bønn og si: Deg skje som du vil.

Da broren min var liten, hendte det at han gjerne ville spille spill med meg. Det var ikke alltid jeg hadde lyst, så jeg sa nok som oftest nei. Men han ga ikke opp likevel. Han tok fram spillet, brettet det ut og satte fram alle spillebrikkene, ordnet det og gjorde alt klart. Og så kom han igjen med full forventning om at jeg ville spille. Da var det ikke så lett å si nei, når han viste slik tiltro til meg. Kjøpte han seg barmhjertighet og godvilje ved det han gjorde? Nei, men han viste en veldig tiltro til meg, at jeg ikke ville si nei. Han tok ikke et nei for et nei, men håpet at jeg ville si ja og innrettet seg etter det. Det var hans tro og håp som viste seg gjennom det han gjorde.

Slik var det også med Rahab og slik var det med den kana’aneiske kvinne. De kunne ikke vente seg annet enn et nei, men de innrettet sitt liv etter et ja, det var deres eneste håp. At Gud måtte være dem barmhjertige, det var deres håp, og det håpet ble bestemmende for hele deres liv. De trodde og håpet, derfor handlet de. Og det håpet blir ikke til skamme. For Gud er nådig og barmhjertig mot den synder som vender seg til ham. Han ”lønner” den som søker ham, dvs at han gir dem etter deres tro og håp.

Og slik tror jeg vi skal tale til uomvendte som gjerne vil ha fred med Gud. Vi skal ikke bare si til dem at de ikke behøver å gjøre noe, at alt er i orden. Visst skal vi forkynne evangeliet for dem og si at hos Jesus er det frelse å få, han er en soning for alle deres synder. Men så skal vi også inderlig formane dem til å vende seg fra synden og verden, til å søke Gud i bot og bønn, til å trenge seg inn på Gud og rope til ham. Hvorfor det? Jo, fordi det hos mang en synder som vil ha fred med Gud, samtidig er mye som binder ham til synden og verden. Det må han eller hun løses fra, eller så blir hele omvendelsen bare skrømt.

Jeg har møtt mennesker som har hatt et ønske om å være kristne, men de bekjenner åpent at de ikke er frelst. Og jeg har fått det bestemte inntrykk at det nærmest er Guds skyld. De kan ingenting gjøre, frelsen er Guds sak, så da er det bare å vente på ham, at han skal åpenbare frelsen for deres hjerte. Og mens de venter, lever de i sin verdslighet, omgås med verden, ter seg som verden, gifter seg med uomvendte. De går nok på møter, men ordet de hører er bare tomme ord, for de er jo ikke frelst. Da må vi rope til dem: Omvend dere! Fly verden, søk Gud av hele deres hjerte. Ikke fordi det skal mildne Gud, men fordi de lever i svik, de vil ha nåde og frelse midt i syndelivet, uten omvendelse. Nei, fly til Gud, søk ham og treng deg inn på ham, omvend deg fra synden og verden, og hold så fast på Guds løfter, at Gud tar i mot den synder som kommer til ham.

Og troen på Guds nåde og barmhjertighet mot den synder som vender seg til ham i sin nød, gir hjemstavnsrett i Guds rike, barnekår og arverett sammen med hele Guds folk. Det fikk skjøgen Rahab erfare. Skjøgen Rahab ble giftet inn i Juda stamme, fikk barn der og ble stammor til David og dermed også til Messias.

L&E 39. årgang, nummer 6

Sist oppdatert: www.nll. no