Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Møtet

Møtet
Av N. P. Madsen (1860-1916)

Alt var forberedt, alt var lagt til rette til en stor, hellig og salig stund.

Det var to som skulle møtes – to, som evig hørte sammen, men som en tid hadde vært adskilt.

Den ene hadde i lange tider gått i sitt rike hjem og lengtet – dag og natt – time etter time. Der var en plass som var tom – en plass som kjærligheten hadde beredt. Der var et hjerte som savnet det ømmeste av alle favnetak.

Hvor ofte hadde han ikke stått ved vinduet og speidet ut etter sitt barn. Akk – kommer han dog ikke – kommer han dog ikke!

Han hadde jo syndet så forferdelig, krenket og trådt på det helligste i faderens hjerte, forlatt sitt deilige hjem. Og dog – dog – bare han ville komme – hva han så enn hadde gjort, hvordan han enn så ut – bare han dog ville komme, så var alt jo glemt og tilgitt.

Visste han det dog bare – den arme gutten. Visste han bare, hvor han var elsket, tross alt. Visste han bare, at hans plass stod der, som da han gikk – sønnens plass, det rike barns plass ved faderens hjerte og i hele huset. Visste han det bare…

Men hvordan skulle han si ham det når han var borte. Han måtte jo først komme – bare komme – ja ville han bare – ville han bare komme – så var alt godt.

Han måtte bort til vinduet og speide; – igjen…

Og den andre? Han kom langs veien – langsomt og tungt, med blikket senket mot jorden, som en som går og bærer på en knugende sjelebyrde. Håret hans var uflidd, klærne i filler og sandalene utslitt.

Nå og da stod han stille og tenkte. – Skulle han allikevel heller snu igjen? Hva kunne det nytte – slik som han så ut? Hva ville dog hans far tenke, når han så ham slik – og hørte alt hva han hadde gjort?

Og likevel – nei – han måtte hjem – det var det samme hva det skulle koste.

Og så gikk han og tenkte på det han ville si når han stod overfor den strenge, alvorlige fader, – Men mon det nyttet noe?

Akk, var han dog bare hjemme. Veien var så trang, og der var enda så langt å gå.

***

Og hjemme ved vinduet stod faderen – speidende ut etter sitt tapte barn.

Plutselig tok hans hjerte til å banke. – Hva var det – der – langt borte – den sorte prikk der ute ved skogkanten. Jo, nå så han det – det var en som kom bortover veien – med slepende gang. Det kunne være ham – han var jo blitt skuffet så ofte, men det kunne allikevel være ham – hans livs tapte sønn. – Jo, – jo, nå så han det – det var ham – det var ham!

Hvordan kunne han da bli inne – hvordan kunne han vente? – Nei ut – ut – ned gjennom hagen, ned til leet. –

***

Så stod de overfor hverandre.

Nei, den ene stod ikke lenger – men lå – lå på den plass hvor synderen ligger, når han møter sin Gud – lå på kne og hvisket med det sønderknuste hjertets hele anger:

«Far, jeg har syndet mot himlen og for deg og er ikke lenger verdig å kalles din sønn.»

Mer fikk han ikke sagt. Han hadde bestemt å ville si noe mer, og hvor ofte hadde han ikke gått og gjentatt det på veien – dette, om han bare måtte få være som en av hans leiesvenner – men han fikk ikke sagt det. Det ble borte i faderens favnetak.

Hva faderen sa til ham, vet vi slett ikke. Der står ikke noe om det. Og denne taushet er nettopp så malende. Han sa nok slett ingen ting. I en slik stund, i et slikt møte er ord ganske overflødige. Der taler kjærligheten sitt eget stumme språk, som sier tusen ganger mer enn ord. Og språket er himmelsk. Der høres intet om dom og straff, men kun om tilgivelse – fred, glede, ja mere enn glede – salighet.

***

Har du hatt dette møtet? Er du nådd til denne milepel? Det er den siste på veien til Gud. Den står på grensen mellom to verdener – mellom denne verden og Guds rike, mellom åndelig død og åndelig liv, mellom fortapelse og frelse.

Og skal jeg si deg, hva det er for en milepel?

Det er korset.

Det er der Gud møter synderen, og det er dit synderen må komme for å møte Gud.

Denne milepel kan ikke flyttes. Gud ser synderen langt borte, det er sant. Og hans kjærlighets øye når vidt – helt ned til den dypest falne synder, helt ut til den fjerneste øy i det ytterste hav, det er også sant.

Og ikke bare ser han hvert eneste av sine tapte barn langt borte, men han løper dem i møte. Hans kjærlighet tvinger ham.

Men ikke lenger enn til korset. Der venter han med alt, hva han i sin miskunnhet har å gi en angrende synder – tilgivelse, full og hel tilgivelse for all synd og full og hel gjenninnsettelse i alle barnets nåderettigheter. Der står han med dåpens hele nåde – dåpen til Jesu Kristi korsets død.

Der er mange som prøver å flytte denne milepel – ofte langt inn i verden. De gjør det i misforstått kjærlighetsiver for å hjelpe mennesker. De løper dem selv i møte og trøster dem i Guds sted, forsikrer dem om at alt er i orden: «De kan være ganske rolige, de er kommet til Gud.»

Og så er det slett ikke sant. De er bare kommet til mennesker.

For Gud venter synderen ved korset.

Der – men også kun der – møter du ingen vrede, ingen dom, ingen straff. For der lot han all vrede, all dom og all straff, som tilkom syndere – utgyte over Lammet i synderes sted. Der ble synden sonet og skyldbrevet betalt for alle syndere, som har trådt og skal komme til å trede på denne jord.

Der ble hele lovens rettferdige krav oppfylt inntil den minste bokstav. Derfor kan en synder møte Gud ved korset uten å dø, ja meget mere – der møter du en tilgivelse uten grenser, en kjærlighet og forbarmelse langt overflødigere, enn noen kan fatte.

Der hadde han møtt Gud, han, som skulle være klippen i menigheten. Derfor kan han skrive:

«Dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd – med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (1Pet 1:18-19).

Der hadde også Johannes møtt ham, derfor kunne han male Lammet så herlig som ingen andre. Les hans åpenbaring, og du vil se, at atter og atter er det Lammet, som opphøyes og æres og prises.

Der hadde også den store hedningeapostel møtt Gud. Den røde tråd, som går igjennom hans evangelium er jo dette – korset – korset – korset.

«Jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet.»

Der hadde Luther i sin syndenød og sjelekval møtt all nådens Gud. Derfor kan han skrive:

«Han har ervervet og vunnet oss fra alle synder, fra døden og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og i sin uskyldige lidelse og død, for at vi skulle være hans egne.»

Har du hatt dette salige møte med Gud ved korset?

Eller er du bare på vei? Lykkelige menneske, om du er det. For så skal du vite at din far venter deg på Golgatas høy, venter deg med en guddommelig kjærlighet og lengsel.

Og så behøver du ikke å grunne over alt det du skal si. Du får likevel ikke sagt det. Kun dette ene:

«Far, jeg har syndet.»

Resten dør i det store, salige favntak.



Fra boken «Tabt og Fundet» av N. P. Madsen. Trykt 1910. Fra dansk ved TÅ og JE.

L&E 39. årgang, nummer 7

Sist oppdatert: www.nll. no