Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Vilje og tro

Vilje og tro
Fredrik Wisløff (1904-1986)

At en 14-15 åring kan tro at han har en fri vilje, det kan jeg forstå.
Men at en 40-50 åring kan tro det, er meg uforståelig. Livets harde virkelighet burde ha lært ham å kjenne seg selv bedre.
At en vakt sjel, som ennå treller under loven, kan gå ut fra at troen er en menneskelig sjelsevne og derfor med fortvilelse søker etter den, er helt naturlig. Men at en sjel som mener å ha opplevd evangelisk frigjørelse, kan tro det, er ufattelig. Mon han da virkelig er frigjort?

Hverken den frelsende vilje eller den rettferdiggjørende tro finnes i menneskets eget indre, slik det er av naturen. Det var ingen sak om vi i oss selv hadde både viljen og troen; da var vår nød ikke så skrikende, – og vi hadde ikke behov for noen stor frelser. Da ble Jesus vår hjelper – ikke vår frelser. Og da ble selve frelsen dels av ham og dels – ja, kanskje mest – av oss selv. Og fremfor alt; frelsen ble ikke uforskyldt.

Først når mennesket får se at det hverken har viljen eller troen, blir det for alvor fortapt. For hva kan da frelse ham?
Det uforskyldte må være helt uforskyldt; ellers er det ikke uforskyldt. Men er det helt uforskyldt, vil det si at hele frelsen er av Ham, – mennesket har ingen andel i den – ingen fortjeneste av den.

Men det som gjør at mennesket forlater det gamle liv, er viljen, og det som gjør at han griper frelsen, er troen. Skal derfor frelsen være av ham, så må han selv virke både viljen og troen.

At mennesket er synder, vil si at kjernen i det er ødelagt. Men kjernen i mennesket er viljen. En synder er derfor en som har en ødelagt vilje.
Det er livsretningen i menneskets liv som er feil. Den fører alltid bort fra Gud. Men det som bestemmer livsretningen, er viljen.
Det, som skriften kaller «kjødets attrå» er viljen. Men om denne kjødets attrå står der at den «er fiendskap mot Gud». (Rom 8:7) Ja, det føyes ti, at den ikke engang har evnen til å være Guds lov lydig, – og derfor er ute av stand til å tekkes Gud.

Enten er mennesket bunnfordervet, og da er også viljen totalt ødelagt, og så må hele frelsen være av Gud, og derfor uforskyldt.
Eller mennesket er en sammensetning av godt og ondt og «frelsen» en gjerning av Gud og mennesket i fellesskap, – og «er det av gjerninger og ikke av nåde, da blir nåden ikke mere nåde.» (Rom 11:6)

Man har henvist til et par skriftsteder, som synes å peke på en fri vilje:
Om den fortapte sønn står det: «Jeg vil stå opp og gå til min far.» (Luk 15:18)
Vendepunktet i hans liv var altså viljebeslutningen om å gå hjem. Og den beslutning tok han av seg selv.
Nei, hvor står det, at han fattet den beslutning av seg selv? I denne lignelse er det Guds – Faderens – hjertelag for de bortkomne Jesus vil fremheve. Han nevner ikke noe om sin sonende død; men hvem vil derfor påstå at man kan komme til Faderen uten ved Sønnen. Og her er heller ikke Åndens gjerning nevnt; men enhver, som selv har gjennomlevd Luk 15, vil være den første til å bevitne, at det var den hellige Ånds gjerning at han, som en fortapt synder, atter søkte hjem til Faderen. Det var Ånden som viste ham tomheten i det fremmede land, som gjorde det klart for ham, at det var grisemat han åt. Det var Ånden som skapte lengselen etter Faderens hus, og det var Ånden som skapte viljen i ham til å forlate det tomme liv og gå hjem.

Det andre sted, man nevner, er:
«Hvor ofte ville jeg samle dine barn, som en høne samler sine kyllinger under sine vinger; men dere ville ikke.» (Luk 13:34)
Ja, nettopp: De ville ikke.
Det er jo det, som er grunnskaden i vårt liv og den egentlige synd: Vi vil ikke; – med andre ord den ødelagte vilje.

Vi har evnen til å ikke ville, men ikke evnen til å ville.
Og her står vi overfor to viktige faktorer i denne sammenheng:
Guds Ånds gjerning.
Og: Vårt ansvar.

Guds kall virker skapende. Hva nyttet det ellers for Gud å kalle! Hvordan kunne han si til en lam: «Ta din seng og gå» – hvis ikke disse ord i seg selv gav den lamme kraften? (Matt 9:6) Hva hjalp det å si til en død: «Kom ut!» – hvis ikke hans ord gav den døde liv? (Joh 11:13)
Og hva nytter det å si til en maktesløs, viljefordervet synder: «Kom!» – hvis ikke dette «kom» virket i ham kraften til å komme?

På ethvert stadium, fra den første lille vage lengsel, til det øyeblikk da en synder sier sitt: «Ja!» virker Guds kall skapende ved den Hellige Ånd.
Dette er fremfor alt det nådige ved kallet. Kallet lyder aldri uten samtidig å virke kraften til å følge kallet. Dette gjelder ethvert Guds kall og alle som blir kalt.

Men nettopp i dette ligger menneskets ansvar.
Vi sa: Om vi ikke har kraft til å ville, har vi kraft til ikke å ville. Og deri ligger ansvaret.
Vi kan intet gjøre for å fremme frelsen, men vi kan gjøre alt for å hindre den.
Om dem som fortapes, sier skriften:
«De unndrar seg til fortapelse.» (Heb 10:39)

Når Guds kall møter sjelen, og Ånden står ferdig med sin kraft, kan sjelen unndra seg Ånden. Hjertet lukker seg til, og mennesket vender seg bort og «gjør Ånden sorg.» (se 1Tess 5:19)
På ethvert punkt i vekkelsestiden – og likeså senere i kristenlivet – kan Åndens gjerning hindres.
Guds Ånd bruker ikke makt. Han kommer ikke lenger i sin gjerning, enn vi gir ham lov til. Men etterhvert som sjelen bøyer seg og erkjenner sannheten av Åndens tale, går Gud videre i sin gjerning, – og slik fullfører han det han begynner.

Ved Ordet og forkynnelsen, kan nok – og skal også – viljeappellen lyde. Og sjelen lytter nettopp til denne. Men appellen til viljen viser kun synderen svakheten i viljen. Og derved føres han dypere inn i selverkjennelsen.

På dette punkt bør en sjelesørger være varsom, – særlig overfor ganske unge. For disse fortoner frelsen seg lett som dette «å ta bestemmelsen». Og faren er da den, at de kan komme til å tro at dermed er det hele gjort. Så blir deres kristentid kort, – bare som et kort bluss.
Denne beslutning er – om man fatter den – en «ringe begynnelse», som man ikke skal forakte. (Sak 4:10) Men det er kun en begynnelse. Og den er ringe. «Toppstenen» føres først frem, når ropene lyder: «Nåde! Nåde! Nåde!» (Sak 4:7). Og da har man måttet sanne at det ikke var ved kraft – heller ikke viljens kraft – og ikke ved makt, men ved Herrens Ånd. (Sak 4:6)

Viljebeslutningen om å høre Gud til, fører til opplevelsen av viljens avmakt. Og den opplevelse fører igjen til at Gud skaper en ny vilje i ens indre.
Når et menneske får viljens avmakt å se, blir man for alvor fortapt i seg selv.
Fortapt vil jo si: Overgitt, prisgitt, redningsløst oppgitt.
Fortapt er det samme som håpløst: Enhver mulighet for redning er utelukket.

Men da får et menneske også lov til å oppleve frelsen uforskyldt. For da blir Gud alene om den. Samtidig med at han skaper viljen, skaper han også troen.
Troen er ikke en plante, som vokser opp i mennesket, når bare hjertets jordbunn er tilstrekkelig bearbeidet av Guds ords skarpe plog.
Nei, troen må skapes av Gud.

«Jeg tror, at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham.» (Luther).
«Jeg tror, at jeg ikke kan tro!» Det er det fortapte menneskes sanne paradoks.
«Jeg tror, at jeg ikke av egen kraft kan komme til ham!»
«Men det er den Hellige Ånds gjerning.»

Hvilken salighet, hvilken himmel for en fortapt synder å se dette!
Fortvilet kan han lete etter troen. Men alltid forgjeves. Håpløst har han følt sin viljes avmakt og tatt dommen på seg. Han vil jo ikke.
Men da kom Guds Ånds tale: «Jeg skal frelse deg. Jeg alene. Viljen skal jeg skape i deg. Troen skal jeg føde i ditt hjerte. Bekymre deg ikke om din tro. Den skal du allikevel ikke selv betrakte; det er ikke engang sikkert, at jeg vil la deg se den. Det har du ikke godt av. Følg nå bare mitt fingerpek. Les! i Bibelen! Og hør! prekenen! Se! Og du vil få Jesus å se, Jesus, den korsfestede! Se Guds Lam! Bare se! Der, i Ham er hele din frelse! I Jesu navn er alt gjemt, som du trenger til. Hans gjerning er nok for deg!»



Fra boken «Uforskyldt» av Fredrik Wisløff. Trykt i København 1940. Fra dansk ved TÅ.

L&E 39. årgang, nummer 7

Sist oppdatert: www.nll. no