Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Omvend dere, hver fra sin onde vei!

Omvend dere, hver fra sin onde vei!
Av Per Bergene Holm

Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren: Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, der vil jeg la deg høre mine ord. Jeg gikk da ned til pottemakerens hus, og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven. Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det. Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus! En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre. Så si nå til Judas menn og til Jerusalems innbyggere: Så sier Heren: Se, jeg emner på en ulykke for dere og uttenker et ondt råd mot dere. Omvend dere, hver fra sin onde vei, og bedre deres veier og deres gjerninger! Men de sier: Du taler forgjeves! Våre egne tanker vil vi følge, og enhver av oss vil følge sitt onde, hårde hjerte.

Jer 18:1-12

Jeremia var profet like før, under og etter at Juda gikk under. I lang tid hadde Gud kalt folket til omvendelse fra sitt frafall gjennom profetene, men folket ville ikke høre. Vers 11 og 12 i vårt kapittel er typisk for reaksjonen i folket.
En av årsakene til folkets sikkerhet og at de lite aktet på profetenes advarsler, var alle de løfter Gud hadde gitt sitt folk tidligere. Gud hadde jo først og fremst gitt dem landet og lovet å være deres Gud og sørge for dem. De var jo hans eget eiendomsfolk, det folket han hadde valgt seg ut og frelst ut av Egypt og gjennom ørkenen. De var jo det folk han hadde tilsagt Kana’ans land og han hadde jo selv tatt bolig midt i blant dem i tempelet.
Men profeten Jeremia har tidligere sagt til folket at det ikke hjelper dem noe at tempelet er midt i blant dem, så lenge de ikke vil omvende seg. (Jer 7:2-15)
Men profetens domsforkynnelse møter døve ører i folket. De trøster seg med alle Guds løfter og gode ord og de viser til hva Gud i tidligere tider har gjort for sitt folk når det var i nød. Og de er overbevist om at Gud vil gjøre det samme igjen. Derfor uroer de seg ikke, selv ikke når Gud åpenbarer tydelige tegn på sin forbannelse og vrede for dem. At Gud skulle slå handa av Juda og Jerusalem er nærmest utenkelig for folket. Hvordan kan han det, han som har utvalgt seg Juda og Jerusalem?
Det er som et svar på denne innvendingen mot Jeremias’ forkynnelse at Gud gir Jeremia dette bildet og disse ordene vi leste i teksten.

Jeremia skal gå ned til en pottemaker og se på hans arbeid. Og der fikk Jeremia se at det ikke alltid lyktes pottemakeren å lage et kar slik han hadde tenkt. Underveis skjedde det noe, slik at han måtte bryte av det han hadde begynt på og ta fatt på nytt og lage av leiren et annet slags kar enn det han hadde begynt på fra starten.
Dette er en lignelse, og vi må vokte oss for å forsøke å tolke hvert enkelt ledd i en lignelse. Da kommer vi galt av sted. Når Skriften bruker lignelser er det om å gjøre å finne sammenligningspunktet, – det i lignelsen som har sin likhet i Guds styre og den åndelige verden.
Her forklarer Herren selv hva som er sammenligningspunktet. Slik en pottemaker underveis må bryte av arbeidet med det karet han har begynt på, for så å lage et annet slags kar av det enn han hadde tatt sikte på fra begynnelsen, slik gjør også Gud med Israels hus.
Det er altså slik at selv om Gud fra først av utvalgte Abraham og dannet seg et folk, Israel, som han frelste ut av Egypt, velsignet og ga Kana’ans land til eiendom, så betyr ikke det at han for all framtid må fortsette å velsigne Israels hus. Dersom folket i hans hånd ikke lar seg forme etter Guds råd, så kan Gud bryte av det han har uttalt og forkynt i sitt råd – det vil si i sine løfter om velsignelse, og han kan i stedet danne Israel om til et forbannelsens kar, til undergang og dom.

Men selv om det er dette lignelsen tar sikte på, som et svar på folkets avvisning av profetenes domsforkynnelse, så er det likevel ikke dette Gud først sier til folket som forklaring til sin lignelse. For det er ikke slik at Gud først og fremst ønsker å forbanne og omdanne Israel til et forbannelsens kar. Gud vil først og fremst velsigne.
For nå er det nemlig slik at Gud har begynt å danne Israel til dom og undergang. Gud har nettopp gitt profeten Jeremia i oppdrag å rykke opp og rive ned og ødelegge. Men det må ikke gå slik som profeten sier. Gud kan endre sitt råd og sin plan med folket, hvis folket omvender seg fra sin ondskap. Vi har et veldig eksempel på det ved Ninive i profeten Jonas bok. Da folket i Ninive hørte profetens ord om dommen som ville komme, så omvendte de seg og kledde seg i sekk og aske til tegn på sin anger og underkastelse under Gud. Da angret Herren det onde han hadde tenkt å gjøre mot Ninive og både byen og folket ble spart.
Slik, sier Gud, kan det også gå med dere i Juda og Jerusalem, dersom dere hører og omvender dere. Men dere kan ikke dekke dere bak alle de løftesord og ord om velsignelse som jeg har gitt tidligere. Selv om jeg fra begynnelsen av dannet dere til et velsignelsens kar, så har deres ondskap ført til at jeg har angret det gode jeg tenkte å gjøre, og derfor danner jeg dere nå om til forbannelse – så sant dere ikke omvender dere.

Så langt Jeremia og Israel, men har dette noe å si til oss i vår tid? Gjelder dette på noen måte oss?
Ja, Gud danner enhver kristen fra gjenfødelsen av til likedannelse med seg. Ved dåpen og troen føder han oss påny og gjør oss til Guds barn, gir oss del i guddommelig natur og begynner en dannelsesgjerning som ikke fullendes før i det fullkomne Guds rike. Da skal vi bli Jesus lik, for vi skal se ham som han er.
Ved dåpen og troen på Jesus har du og jeg allerede her og nå del med Jesus i hans fullkomne rettferdighet og hellighet. Vi er ikledd ham og står for Gud i ham. Men samtidig har Gud fra gjenfødelsens første øyeblikk begynt å la framstå, som et verk av hans hender i ett og alt, en ny hellig og rettferdig skapning som er likedannet med Jesus. Vi må skjelne mellom disse to former for rettferdighet og hellighet, den første som vi eier fullkomment i Jesus og som er grunnlaget for vårt barnekår, og den andre som mer og mer virkeliggjøres i oss ved Guds ord og Guds Ånd fra gjenfødelsen av, og som er følgen av vårt barnekår.
Men selv om vi må skjelne mellom disse to formene for rettferdighet, så kan vi ikke skille dem fra hverandre. Det er og blir den som Gud har rettferdiggjort ved troen på Jesus, som han helliggjør og danner ved sitt Ord og sin Ånd. Og en kristen kan ikke unndra seg denne dannelsesprosess uten å stenge Guds ords og Guds Ånds innflytelse ute fra sitt liv.
Det var nettopp det Israels folk gjorde. De trodde alt var i orden i og med Guds utvelgelse og frelse. De var jo frelst og Guds folk. Det var deres omkved til profetene: Vi er frelst! Vi er frelst! De hadde jo alle Guds løfter og gode ord. Og dem ville de gjerne høre. Men de ville ikke la seg danne av Guds ord og Guds Ånd, de ville ikke la seg forme i Mesterens hånd, for de ville gå på sine egne veier og gjøre det de selv hadde lyst til.
Vil du ikke bøye deg for Guds ord, for hans bud og hans formaninger og la deg forme og danne av ham, men vil du leve i synd og det som strider mot Guds vilje, så er du selv skyldig i at du kommer under Guds forbannelse. Da unndrar du deg Guds velsignelsesgjerning i livet ditt. For Guds nåde og velsignelse er ikke bare et tomt ord, men det er å få del i et nytt liv og bli satt inn i en ganske ny sammenheng, hvor det er en ny Herre som råder og en ny vilje og lov som gjelder. Vil jeg ikke gi meg inn under denne Herre, så vil han forkaste meg.
Da angrer Herren det gode han hadde tenkt, og så begynner han å danne meg som et kar til undergang og dom. Det er en veldig ting når Gud selv begynner å danne noen til undergang, når Gud selv sender villfarelse og overgir menneskene til et sinn som intet duger, overgir mennesker til å tro løgnen.
Men Gud overgir aldri et menneske umiddelbart til undergang. Gud gir det advarsler. Selv om han har begynt å danne det til undergang, selv om det står under hans forbannelse og dom, så vil han mer enn gjerne endre sitt råd og ta seg av det på nytt til velsignelse.
Hvor fortvilt er det ikke da for Gud, når han gjennom profetene roper til det folket som går mot undergangen, som står under forbannelsen og vreden, og kaller det til omvendelse, fordi han så gjerne vil ta seg av det igjen – å oppleve at folket ikke vil høre ordet om omvendelse, at de mener seg å ha alt i orden og være frelst, og så vil fortsette på sin onde vei?
Kanskje du leser dette, du som lever i synd, som vandrer på en vei Gud ikke kjennes ved, som har et hjerte som stenger seg for Guds tukt og dannelse, fordi du vil gå dine egne veier og følge det ditt hjerte har sin lyst i. Du vil ikke ha Gud til Herre i ditt liv, men du vil råde over ditt liv selv og bruke din tid og dine penger som du selv lyster. Da er du som uregjerlig leire i pottemakerens hånd. Da hjelper det ikke hvor mye du forsvarer deg med alle gode ord du finner i din bibel, om Guds nåde, om syndenes forlatelse og rettferdighet i Jesus. Ditt hjerte er ikke rett for Gud. På tross av alle de gode ord Gud har talt til deg i sitt ord, så må han bryte av det råd han hadde med deg, og danne deg på nytt til undergang og dom. For du unndrar deg hans velsignelsesgjerning og frelse.
Men hør også: Det behøver ikke å være det siste Gud gjør. Gud kaller deg til omvendelse. Han vil igjen ta seg av deg. Han vil for Jesu skyld rense ut det som stenger, han vil ta det som du er bundet av og som drar deg bort i fra ham, og så vil han begynne på nytt i livet ditt. Han kan det, slik en pottemaker kan begynne på nytt.

L&E 39. årgang, nummer 8

Sist oppdatert: www.nll. no