Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

DEN FORTAPTE SØNN

DEN FORTAPTE SØNN
Av Gunnar Nilsson, Sverige

Tekst: Luk. 15,11-32



Den fortapte sønn

Det er en herlig fortelling Jesus gir oss her. Særlig for den, som liksom den fortapte sønn, har sløst bort de dyrebare nådens skatter og kommet i slik nød at han ikke engang har noe å mette seg med. Tenk at den himmelske Far står klar til å ta imot slike fillefanter som har sløst bort alt de eide og endt i en fullstendig konkurs i denne verden. Denne lignelse er for mange i vår tid aktuell på så mange vis, dessverre.



En mann hadde to sønner. Slik fremstilles det iblant i Skriften. Og den som ikke hadde førstefødselsrett etter loven, han får arven. Den eldre og mer sympatiske broren får ikke noe. Den yngste blir trett av å gå der hjemme og tjene sin far. Han vil være uavhengig og fri og benytte sine gaver etter eget tykke. Han tror det fins en frihet, at vi selv kan gjøre som vi vil. Han tror at mennesket er fritt, som så mange har trodd som har vendt Gud ryggen. Men en slik frihet har ikke vi mennesker. Vi har bare en frihet til å velge Herren eller Satan. Vi blir aldri våre egne. Det er syndens bedrag.



Selv om vi en tid kan få oppleve at vi er frie, så blir det som med en hund som er bundet til en løpestreng. Den kan løpe et stykke og kjenne seg fri, men vil den løpe lenger så erfarer den at den er bundet. Slik kan djevelen la mennesker få en tilsynelatende frihet en liten tid når en begynner å leke med synden. Men litt etter litt leker synden med mennesket, og da sitter det fast. Som den som først drikker alkohol og blir beruset – og opplever det som frihet. Men så bindes man i begjæret, og da er det slutt med det man trodde var frihet.



Åndelig søvn og frafall

Den yngste sønnen vil ha sterkere opplevelser. Han vil ikke lenger sitte på bedehus og gudstjenester og lide forakt sammen med Guds folk. Men før det går så langt at han gjør krav på sin arv og går sin vei, vil vi anta at han alt har falt i åndelig søvn. Syndserkjennelsen har avtatt, og da fins det heller ikke nådebehov, da smaker ikke evangeliet lenger. Det går så lett å sovne og miste livet.



Vi vet hvordan det var med f.eks. Samson som var skjødesløs med hensyn til hvem han var sammen med, og hvordan Dalila fikk klipt flettene av ham mens han sov. Da han våkna trodde han at alt var som før. Han visste ikke at Den Hellige Ånd hadde forlatt ham før han oppdaget sin vanmakt.

En kan ikke bli et Guds barn uten å merke det, men det synes å være slik at man kan miste Guds nåde uten å merke det. Eller har du noen gang forsøkt å huske når du sovner? Du kan prøve i kveld – og så kan du i morgen fortelle det nøyaktige klokkeslettet!



Men for denne yngste sønn er det klart at han ikke vil bli sittende hjemme. Han vil være som alle andre! Det var jo just det Israels folk ville! Det var det som var deres høyeste ønske, å være som alle andre folk. Hvilken tragedie, å være som alle andre – uten Gud og uten håp i verden, og så en evig fordømmelse!

Jeg kjenner til en gutt som vokste opp i en kristen familie, og som vendte Gud ryggen just av den årsak at han ville være en vanlig svenske! Da kan man jo ikke være en kristen! Tenk, slik er vårt falne hjerte. Disse «andre» kan være greie og dyktige, men uten liv i Gud. En kan bli forbauset iblant over sitt eget hjerte, at en kan ha slike begjæringer, at man kan bli fristet av slikt.



I fremmede land

Nå pakker den fortapte sønnen alt han har og reiser langt bort til et fremmed land. Han overgir seg i verdens og syndens tjeneste. Her, langt borte fra farshuset, får han ikke lenger noen påminnelser fra Guds ord. Her levde han i overflod, og sløste bort alt han eide.



Nå syntes det nok helt sikkert for ham som han hadde valgt det rette. For når man gir synden rom i sitt hjerte, når man leker med synden, kan det ofte synes rett – en kort tid. For det fins en kortvarig glede i synden iblant. Det er som med alkoholikeren. Først lekte han med alkoholen, og det var moro, men siden lekte alkoholen med ham. Det kom for en dag at han var slave under synden – da var det slutt på moroa.

Men noen er det virkelig synd på. Det er de som går «syngende» gjennom hele sitt korte liv, og aldri blir klar over at de er slaver under synden. De går sorgløst gjennom livet og ender i graven, men den neste tone som høres der, er basunen som kaller til dom. Da skal de fram for den levende Gud. Da skal det gjøres regnskap, da er det for sent å motta nåde.

Du skal leve i evighet. Hvor skal du tilbringe dette evighetsliv? Den fortapte sønn sløste bort alt, og når alt var slutt var også denne verdens glede slutt. Da hadde de verdslige vennene ikke lenger behov for hans vennskap.



Nå kom han i nød, i vekkelse. Men han tenker ikke på å gå hjem til sin Far enda. Det er lettere å prøve andre veier. Nå kommer den falske uverdigheten. Nå vil han arbeide og tjene for «livets brød». Det er virkelig stor nåde å komme i nød i det fremmede land når man har sløst bort nådens skatter.



I arbeid og tjeneste

Denne vår yngre bror vender seg til en arbeidsgiver der, en svært streng herre. Det er ikke lett å tjene sitt brød hos ham. Det er ikke lett å fortjene den åndelige mat, nei det er helt umulig, men prøv om du vil! Her får denne ulykkelige sønn gjete svin når han nå har gått inn i egenrettferdighetens tjeneste.

Hvem er nå denne herre som vi kaller for egenrettferdigheten? Vi kan definere ham slik: Det er en juridisk drift i mennesket som har samvittigheten i sin tjeneste og som krever ytre dyder. Nå har han fått ansettelse hos denne herre.

Her får han vokte svin, vokte de urene lystene og kjempe mot de urene tankene – og enda ikke få fred i samvittigheten. Der får han kjempe med avindsyken, mot kjærligheten til verden, mot løgnene osv. Svinene er mange i hjertet der i det fremmede landet. Hvor ulykkelig er han ikke når han sulter der.

Han holder på å dø av sult og ingen gir ham noe. Om han enda hadde fått spise av de skolmer som svina lever av, men heller ikke det tillater denne strenge herre – egenrettferdigheten. Tenk nå, du ulykkelige stakker, hvor mange tjenere i din fars hus som er bedre stelt enn du? Kanskje du skulle stå opp fra din vantro som du ligger i og gå til Faderen og si: Fader, jeg har syndet…



Egenrettferdigheten

Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, han vil bidra med noe selv – i det minste få gjøre litt. Men det går dårlig. Når han omsider kommer så langt at han bestemmer seg for å ta på hjemvei, går han fremdeles med de samme tanker om å bidra med litt selv: «Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, mens jeg setter livet til her av sult. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.»

Enda har han ikke fått nok av eget arbeid, han vil enda som mauren «dra sitt strå til tua»: «La meg få være som en av dine «leiefolk», en som tjener for sitt brød, en som selv gjør nytte og hjelper til i Guds rike.» Dette er egenrettferdigheten. Den kommer i lysets klær, men er den svarteste av alle djevler: – La meg få hjelpe til, jeg vil...



Hvorledes er det ikke i vår tid? Evangeliet synes ikke å smake. Det som våre fedre har forkynt duger ikke, det er kjedelig. Nei, en må høre slikt som gir stemning og inspirasjon, slik at man kan gå ut og misjonere og gjøre noe.

Forstå nå dette rett. Det er særdeles viktig når Paulus skriver til romerne at vi har fått nåde og apostelembete. I nettopp den rekkefølge: Først nåde. Men det synes jo å være en selvfølge i dag. Dessuten så smaker ikke nåden, for en behøver den egentlig ikke. En har behov for å få utløp for egenrettferdigheten, få gjøre noe.



Åndelig avkledning

Vi kan gå til påskens hendelser og se det samme. Vi vet at da Jesu virksomhet var størst, når han er ved Cæsarea Fillippi, og alt var som best for disiplene. Da begynner han å tale om sin lidelse og død, og fra den tiden vandret disiplene med angst og uro. De forstår ikke lenger hvordan det henger sammen. De hadde bare ventet fremgang.

Men også de måtte vandre som den fortapte sønnen, til de kommer til den åndens fattigdom at de intet eier, intet har, ingen tro, intet håp, bare tomhet. Korsfestelsen nærmer seg, og Jesus har sagt til dem at i denne natt skal de alle ta anstøt av ham. Tenk, alle disiplene skal ta anstøt av Jesus. De som hadde vært sammen med han i tre år. De som hadde sett da han mettet fem tusen menn foruten kvinner og barn. De som hadde samlet opp 12 kurver som ble til overs. Noen av dem hadde vært med ham på berget hvor han ble forklaret for deres øyne, og de fikk se at Jesus fra Nasaret er Messias, den levende Guds sønn.

De skal alle i den mørke natta ta anstøt av ham. Og der trer Peter fram: «Jeg duger til noe, om enn alle de andre overgir deg, skal ikke jeg gjøre det! Jeg skal stå fast!» Dette er jo den døde tros og egenrettferdighetens kamp: «Jeg vil bli til noe i Guds rike, jeg duger til noe, jeg kan, jeg vil virke med i et hjørne.»

Enda er ikke mennesket avkledd. Nei, noe vil en gjøre for sin egen del. Det er menneskets størst lykke og høyeste ønske – at jeg vil være med og «dra mitt strå til tuen». Alle disiplene sier at de er rede til å følge Jesus og derigjennom kanskje få sitte som finansminister eller utenriksminister i hans rike. Men de måtte avsløres, og Jesus trøster ikke disse som snart skal ta anstøt.



Han sier ikke til Peter at det skal nok gå bra, skal du se. Du klarer det nok. Nei, ordene hans kommer som piskeslag. Før hanen galer to ganger skal du fornekte meg tre ganger. Det er jo som å si: «Du duger ikke til noe, din selvgode stakkar. Du kommer til å si at du aldri har kjent meg, du kommer til å si at du ikke vet hvem jeg er.»

Men Jesus visste jo at her går avkledningens veg for Peter hvor han lærer å kjenne seg selv, og derifra går han ut og gråter bittert. Har du gått ut og grått sammen med Peter?



Profeten Obadja, v.3 sier: «Ditt hjertes overmot har bedratt deg.» Nemlig at jeg trodde jeg dugde til noe, men jeg holdt ikke mål, er bare udugelig. Jeg kan ikke komme inn i himmelriket, for Gud har selv stengt døra. Han har satt kjerubene med det flammende sverdet til å stenge veien, og når Gud har stengt så kan intet menneske åpne. Da er det stengt!



Den fortapte sønn får ikke noe å mette seg med i sin vakte tilstand. Han sulter og har ikke fred. Da kom han til besinnelse. Dette livet er et helvete alt nå, og verre blir det i evigheten. Gjennom hunger og nød blir han ført til besinnelse, ikke noe mer. Og ved det har mange kommet til besinnelse.



«– Hvor mange leiefolk har ikke mat i overflod, og her holder jeg på å dø av sult. Noe så utrolig dumt!» Så går han hjem, dog med det forsett å fortjene sitt brød.

Her har han sitt valg, det valg som vi må ta. Man sier at frelsen er Guds verk, og det er virkelig sant, men det fins noe som også du må gjøre når Gud åpner veien for oss til valg.

Når Jesus er ved Betesdadammen og kommer til den lamme, spør han: «Vil du bli frisk? Vil du bli åndelig frisk?» «Velg i dag,» sier Josva, «hvem du vil tjene. Jeg og mitt hus vi vil tjene Herren.»



Hjemkomsten

Hvorledes står det til der hjemme? Der har Faderen mang en kveld gått ut for å se om ikke sønnen skulle komme tilbake. Der har farskjærligheten grått mange tårer over denne fortapte sønn. Kommer han aldri hjem? Tenk om han dør der i det fremmede land.

Og der står også nå hans far – og ser ham på lang avstand. Han forbarmer seg over ham og skynder seg og springer imot ham, faller ham om halsen og kysser ham. Han har ikke en bebreidelse mot ham som har sløst bort alt, som hadde foraktet farsarven og som kommer tilbake som en lasaron. Da sier sønnen: «Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.» Nå legger vi merke til at han ikke ber om å få være som «dine leiefolk». Nå er det bare en ting: «Jeg har syndet!»



Det var noen som skulle forbedre seg og tenkte at jeg skal legge alt fram, men når det virkelig gjaldt så var det bare ett eneste rop i hjertet: «Jeg har syndet!» Vi behøver ikke regne opp alt for vår himmelske far, han kjenner oss. Men den dagen vi kommer til ham som lasaroner som intet har, som intet kan fortjene, som ikke engang vil bli leiefolk, da står Faderen der med høgtidsdrakten på armen for å kle oss i nettopp den kjortel som vår frelser etterlot seg, som var vevd i ett stykke ovenfra og helt ned, Kristi rettferdighetskledning – og trolovelsesringen, Den Hellige Ånds pant.

Han har sko til føttene, beredskapens sko som fredens evangelium gir. Der slaktes den gjødde kalven. Der blir det fest i hjertet, der er man glad. Det er glede i hjertet på jorda og glede i Guds himmel over en synder som er blitt frelst. Slik er det for sjelen glade dager når Guds ånd flytter inn i hjertet.



Jeg husker selv – om det ble spørsmål om hus og bil og alt, så kunne man nesten si: «Bare ta det alt sammen!» Så betydningsløst føltes det mot hva en hadde funnet. Og jeg vet at jeg tenkte at heretter kan intet på jorden virkelig fange min interesse mer. Men dét kunne det! Men troen er fremdeles min dyreste skatt.

Slik er det under brudedagene, men senere kommer andre dager, for troen skal prøves i ild for at det skal bli klart at den holder mål. Da kommer djevelen trekkende: «Du har Ikke blitt et Guds barn som ikke er blitt bedre enn så!»



Den hjemmeværende sønn

Nå skjer noe merkelig. Den eldre sønnen kommer hjem fra arbeidet hvor han har strevd på farens åker. Når han hører gledesangen og dansen, så kaller han til seg en tjener. «Hva er dette jeg hører?» Da får han vite at hans bror er kommet hjem og at faren i den anledning har latt slakte gjøkalven.



Her er det mest tragiske i denne lignelse. Da blir broren vred og arg. – Den idioten som stakk sin vei og sløste bort alt han eide sammen med horer og horebukker, og så blir det fest bare han kommer og hjem og sier: «Jeg har syndet!» Så lett kan det ikke gå til å bli sønn igjen, og han vil ikke gå inn.



Da kommer hans far ut til ham og ber ham komme inn. Så kommer den virkelig fortapte sønns bekjennelse: «Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som har ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!»



Legg merke til hvor forhatt den tilgitte sønn og bror er for ham som alltid har vært hjemme. Han kan ikke engang kalle ham sin bror. Nei, «denne din sønn», sier han. Men faren sier til ham: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»



Det fins hjemmeværende sønner også i vår tid. Jeg minnes en som sa til meg noe slik som at jeg for enkelt hadde kommet unna ved bare å få forlatelse. Nei, det var for lett! Man skulle ha blitt en leiekar og fått tjene for livets brød i mange år. Det hadde passet den hjemmeværende. Han som alltid tror at han har holdt alle bud, som har alt i orden, for han er jo hjemme. Han har slitt og arbeidet i alle år, og så kan den andre bare komme hjem og få alt for intet. Nei, det går ikke!



I dette tilfellet var det først og fremst jødene som var den hjemmeværende sønnen.

De hadde alt. De hadde gudstjenesten, de hadde løftene, de hadde alt – men likevel intet. De hadde ingen glede i Guds sønn. Men hvordan skal egenrettferdigheten kunne glede seg! Hvordan skal den virkelig fortapte, hjemmeværende sønn kunne bli så fattig i ånden at han kan komme inn gjennom den trange porten? Det ser vi når vi leser om patriarken Jakob.



Kom hjem!

Er du en fortapt sønn eller datter? Se da hvordan livet slutter om du forgår i det fremmede landet. Se hva som venter, – en evighet med Satan og de onde ånder som selskap! Om du bare visste hvordan Faderen venter på deg, hvorledes hans hjerte brenner av lengt og kjærlighet. Han står og venter hver dag. Skal den fortapte aldri komme hjem? Skal han eller hun dø der borte i det fremmede land? Skal jeg aldri mer få ta deg i favn?



Verden har ingen medlidenhet med en hungrig sjel, med en hungrig og naken kropp. Men den himmelske far, han viser barmhjertighet mot de fortapte.

Hør nå alle fortapte sønner og døtre, alle bedrøvede, botferdige, tvilende, under egenrettferdigheten nedtrykte, og alle vantroens fanger. Vokt ikke lenger svin i fremmede land! Dere kommer til å dø av sult i den sorte djevels tjeneste, i egenrettferdighetens tjeneste. Dere dør av hunger i det fremmede land, langt borte fra Faderens hus, uten Faderens velsignelse.



Stå opp og gå til den himmelske forbarmer så usle og elendige som dere er, så nakne og trassige. Faderen venter dere! Han har stor sorg for deres skyld. Om du kommer til Faderen slik som du er, så tar han imot deg med glede! Han kommer imot deg med den fineste kledning, med trolovelsesringen og skoene – og steller til bryllup.

Ja, kom og si: «Far, jeg har syndet!»

L&E 39. årgang, nummer 9

Sist oppdatert: www.nll. no