Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

ÆRE VÆRE GUD I DET HØYESTE

ÆRE VÆRE GUD I DET HØYESTE
Av C. O. Rosenius (1816-1868)

Ære være gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag.

Luk 2:14



Slik sang den skaren av engler som ble sendt fra himmelen den morgen Jesus ble født. Men først var dette budskapet ropt ut: «I dag er det født dere en frelser.» Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag.» Når himmelens engler kunne synge slik, hvor meget mer skulle ikke vi glede oss og synge Herrens pris, som hører til den menneskeslekten som Gud har velsignet på denne måten?



Dette er derfor et kjært emne for de troende. Ja, den som riktig kunne tro og se det guddommelige underet, at Guds nåde og kjærlighet er så stor at den evige Gud selv blir et menneske og gir seg selv til oss, han skulle vel ha vanskelig for å leve av bare glede. Han skulle vel av bare fryd rope et evig og ustanselig: Ære være Gud i det høyeste!



Det er ikke noen på jorden som fullt ut kan tro og fatte dette. Men de troende gleder seg over det, som de gleder seg over alt det Kristus har gjort til vår frelse. Ja, det gir dem en slik glede som ikke noe annet i hele den vide verden kan gi dem. En slik glede har heller ikke noe annen hatt noen gang, hvis de ikke i sannhet har levet i tro.



Glede og glede kan være to forskjellige ting. Det er vel være mange som til jul kan være opprømt og få noen glade «høytidsfølelser». Det er jo meget som kan gi dem det. Men likevel kan de ikke en eneste halvtime for sin egen del glede seg slik over Frelseren og over at han ble født, at de begynner å prise og tale om ham. Og opplever de noe ellers som er til virkelig glede for dem, taler de jo gjerne om det.



Mange går ennå lenger: De kan være meget religiøse og fulle av andakt, de kan være nidkjære og virksomme for Guds rike, de kan tenke og tale klokt om åndelige spørsmål, ja, de kan be, kjempe og gjøre mange gode gjerninger for å bli frelst. Men de kan ikke et eneste øyeblikk virkelig gldee seg over Frelseren, med glede tale om ham, bekjenne og prise hans fortjeneste. Og hva viser dette?



Ja, hva annet kan dette bevise enn at Kristus ennå ikke er blitt til virkelig trøst og glede for slike mennesker. De har ennå ikke virkelig lært å tro på ham. De har ikke fått den Ånd som gir liv. Enten likner de fariseerne, som levde i kjødelig sikkerhet, midt i all sin religiøsitet; – og da betyr ikke Kristus så meget for en at det kan bli noen glede for hjertet, – eller også lever de ennå i vantro, enten nå grunnen kan være hemmelige skjødesynder eller at de strever etter å opprette sin egen rettferdighet, slik som jødene.



Skriften kan ikke gjøres til intet. Og den sier: Åndens frukt er kjærlighet, glede og fred. Hvor det aldri er blitt noen fred og glede i Den Hellige Ånd, der har det ennå aldri blitt noe Åndens liv. Og videre sier Skriften: «Jeg trodde, derfor talte jeg». «Hvor skatten er, der vil også hjertet være», og «det hjertet er fullt av, det taler munnen.»



Av dette følger det videre at den som ikke vil tale om Kristus, og som det ikke er noen glede for, men som heller vil tale om andre ting – og de kan jo være viktige nok i seg selv – for ham er det andre ting som er mer kjært, og gir større glede og trøst, enn Kristus. Kristus er ikke da selve trosgrunnen for hjertet, selv om han er det for forstanden og bekjennelsen.



Ja, av dette følger at så lenge du enda ikke har fått en slik trøst og glede i Kristus at du har begynt å tale om ham, prise og bekjenne ham, har du ennå aldri riktig trodd på ham. Du lever ennå i trelldom under synden og sover din trygge søvn. Eller du lever i trelldom under loven og prøver på en finere eller grovere måte å opprette din egen rettferdighet.



Det som det frigjorte Israel bekjente om seg selv fra det babyloniske fangenskapet, det får også her sin åndelige gyldighet: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper. For der krevde sanger av oss og at vi skulle være glade. Hvorledes skulle vi synge Herrens sang på fremmed jord?»



Og slik er det. Å ville få en vantro sjel, som er fremmed for Gud og bundet i sin Ånd, til å kjenne åndelig glede, det er likeså nytteløst som å ville prøve å få snø og is til å brenne. Synge og tale kan de kanskje. Men virkelig glede seg kan de ikke. For gleden er hjertets frie sak, den kan en ikke tvinge seg til å få.



På Sions fjell ble det sunget en sang for Lammet. Men det var ikke noen som kunne lære den sangen, uten de som var utvalgt. Og ingen kan smake en rett juleglede, uten de troende.



Dette skal tjene oss til selvprøvelse. Dette viser oss også hva vi virkelig må ha for å kunne kjenne den rette julegleden. Vi må ha lært hva synden virkelig er, og vi må finne vår forløsning fra synden i Kristus. Med andre ord: Her kreves det omvendelse og tro.



Fra Husandaktsboken, 23. desember

L&E 39. årgang, nummer 10

Sist oppdatert: www.nll. no