Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Søk ikke menneskers ære

Søk ikke menneskers ære
To hendelser fra virkeligheten

Av Henrik Staxäng, Sverige

En rystende drøm

I boken «Ur minnet och dagboken» av B. Wadström, står det fortalt om en rystende drøm. Denne drømmen ble nedskrevet 30. mai 1843 av en prest i den skotske statskirken.

Dagen før, den 29. mai, som var en søndag, hadde han kommet trett hjem utpå ettermiddagen. Om kvelden skulle han holde sin tredje preken for dagen. Han la seg på sofaen og sovnet.

Han drømte at han gikk i en hage. Der oppdaget han i drømmen en av sine nærmeste venner, en sjelesørger med stor arbeidskraft og gode evner. Vennens ansikt var mørkt og dystert og bar preg av heftig sinnsbevegelse, forårsaket av bitre samvittighetskvaler. Vennen i drømmen spurte pastoren som drømte hvilken tid det var på dagen, hvorpå han svarte: «Fem på halv fem.» Da vennen hørte det, sa han med dyp fortvilelse: «Da er det bare en time siden jeg døde, og jeg er fordømt.»

Den drømmende pastoren spurte: «Fordømt? Å, hvor forferdelig! Og for hva?» Vennen svarte: «Det er ikke fordi jeg skulle ha vært lat i min tjeneste, heller ikke fordi jeg ikke har talt det sanne evangelium, eller for at jeg ikke har vært til gagn for sjelene. For jeg har fått mange bekreftelser på min tjeneste som vitner om at de fra min munn har fått høre sannheten i samsvar med Guds ord. Men det er fordi at jeg for min egen del har søkt menneskers bifall mer enn jeg har søkt Guds ære. Og i sannhet, jeg har fått min lønn: Menneskers pris på jorden, Guds dom i evigheten.»



Etter at den døde presten hadde avsluttet med disse ord, forsvant han plutselig. Pastoren våknet med drømmen innprentet i minnet.

På vei til kapellet traff han en kjenning, som spurte ham: «Har du hørt hvilket stort tap vår kirke har lidd gjennom den dyktige NN’s død?» «Nei,» svarte pastoren, sterkt opprørt over denne opplysning og med drømmens innhold i minnet. Han spurte om dagen og tidspunktet når NN hadde dødd, og fikk til svar: «I ettermiddag klokken fem på halv fire.»

Som avslutning står disse ord: «Man kan tenke hva man vil om denne drøm, men like sikkert er at beretningen er aldeles sann.»



Selv om en bør være forsiktig med drømmer, så vet vi at Bibelen inneholder flere drømmer både i Det gamle og Det nye testamente. Gjennom denne rystende drøm, har Gud villet rette et alvorlig budskap til hver og en i den kristne forsamlingen, og ikke minst til oss Ordets forkynnere.

Etter hva vi kan forstå hadde den døde presten vært en Ordets forkynner som talte i samsvar med Bibelens lære og hadde vært til gagn for Guds rike. Men det ufattelige skjedde. Han gikk fortapt. Hvorfor? Hans eget svar var: «Menneskers ære på jorden, Guds dom i evigheten.»



Hovmod og æresyke er en farlig fristelse også innenfor den kristne forsamling. Også den som frimodig kjemper i mot verden og falsk åndelighet, kan vikle seg inn i hovmodets nett og begynne å hige etter de kristnes ære, ros og aktelse.

Jesus sier «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke. » (Joh 5:44)



Et gripende dødsleie

La oss også ta med en annen historie, denne gang med en lykkelig slutt. «En emissærs livsaften» av Ludvig Hope fra Norge. Jeg sammenfatter:

Emissær Markus Åsli fikk kall til å forkynne mange steder omkring i Norge. Over alt strømmet folket til for å høre den unge vekkelsespredikanten. Det ble skrevet og talt mye om ham og om vekkelsen som fór fram.

Åsli kjempet en stille kamp mot sitt ærgjerrige sinn og sin lengsel etter menneskegunst. Men menneskers ros steg ham til hodet. Gjennom all ros begynte han å tenke at han var en merkverdig mann og begynte å huse storhetstanker om seg selv.



Vi forflytter oss mange år fram i tiden. Markus Åsli er nå gammel og syk. Han har på sine gamle dager slått seg ned i sine hjemtrakter igjen. Han bor alene i et lite hus. En ny generasjon er kommet til. Ingen bryr seg lenger med den store vekkelsespredikanten.

En dag kommer en ny predikant til bygda. Han får høre om den gamle predikanten Åsli, og det vekker hans interesse. Han begir seg i veg for å hilse på den gamle emissæren. Han banker på og stiger inn. Etter å ha hilst, spør den unge predikanten: «Men hvordan kan det ha seg at du ligger her så alene og bortglemt?»

«Jeg har det som fortjent.»

«Fortjent?»

«Ja.»

«Har ikke du slitt deg ut i Herrens tjeneste?»

«Nei, jeg har slitt meg ut i min egen tjeneste!»

«Hva sier du, Åsli?»

«Jeg sier det akkurat som det er.»

«Dette må du forklare nærmere, Åsli.»

«Spør ikke mer! Det er ikke heldig at jeg sier mer om meg selv. Jeg er fortapt.»

«Er du fortapt?»

«Ja.»

«Hvorfor taler du slik?»

«Fordi at det er slik.»

«Du må si meg hvorledes det er. Er det noen spesiell synd som du bærer på?»

«Ikke noen synd som de kristne vanligvis betrakter som synd.»

«Hva er det da?»



I stedet for å svare, vender Åsli seg mot den unge mannen og spør: «Men, hvem er du?»

«Jeg heter Hansen, og er predikant. Jeg er kommet hit for å forkynne deg Guds ord.»

«Å…!» Da reiser den gamle, livstrette mannen seg på albuen. De trette øynene flammer, og stemmen er frisk og klar da han tar til orde igjen: «Jaså, du er predikant – akkurat som jeg har vært. Måtte det ikke gå med deg på samme vis som med meg!»

«Hvorledes da?»

«Jeg mistet mitt kristenliv på den posten.»

«Da du forkynte Guds ord?»

«Ja, nettopp da.»

«Vil du gjøre meg den tjenesten å fortelle meg hvordan det gikk til, Åsli?»

«Ettersom du absolutt ønsker å få høre hva som hendte meg, vil jeg fortelle et lite utdrag av min livsbok for deg. Kanskje det kan bli til advarsel og hjelp. – Nå vet jeg, min unge venn, at en av de vanskeligste poster som en kristen noensinne kan bekle, er forkynnerens. Spesielt om man er begavet og iherdig. Mennesker som smigrer og skryter legger piler i det kogger som Satan pleier å benytte seg av overfor ærgjerrige mennesker.

Jeg tror at jeg ble virkelig omvendt og fikk se Kristus i syndenødens natt. At mine forsett var ærlige den dag jeg dro som Ordets forkynner, vet jeg også. Herren kronte arbeidet med velsignelse og fremgang. Men så våknet den gamle naturen i meg. Mitt hovmod begynte å stige til hodet på meg. Store tanker om mitt eget jeg, huserte i min hjerne. Jeg ville få meg et navn, et stort navn. Mitt personlige bønneliv avtok mer og mer. Jeg hadde et fromt ytre liv, men hjertet var falskt, mitt arbeid var ikke av Gud. Mennesker trodde at jeg levde, men jeg var død, åndelig død.

Mens jeg har bodd her i min ensomme stue, har det gått opp for meg at jeg i en lang tid av mitt liv har vært en fallen mann. Mitt liv er forspilt. Jeg går fortapt.»



Predikant Hansen kastet seg ned på sine knær og ropte til Gud om nåde både for seg selv og den gamle, døende predikanten. Han bad Gud om et ord som kunne bli den gamle til trøst og redning. Deretter reiste han seg, tok den gamles kalde hånd og sa: «Jesu Kristi Guds Sønns blod renser fra all synd. – Hører du det, Åsli?»

«Det ordet gjelder ikke meg.»

«Jo, nettopp deg gjelder det. Jesus har jo selv sagt at den som kommer til meg, vil jeg ikke støte ut.»

«Men jeg kan ikke komme.»

«Han kommer til deg. Det er han som har sendt meg hit til deg i dag.»

«Tror du han er her nå?» spurte den gamle.

«Ja, for visst! Han vil ingen synders død.»

Med et fjernt blikk ligger den gamle Markus Åsli der. Et lyst smil brer seg over de trette ansiktsdrag. Plutselig reiser han seg opp i senga, strekker begge armene mot himlen og hvisker: «Herre Jesus, min frelser! Nåde! Nåde! Takk for at ditt blod renser fra alle synder!»

Så synker hans hode atter ned på puta.

Mens kirkeklokkene ringer inn helga i den lille dalen, går den trette predikanten over grensen – inn til den evige hvilen.



*****

Begge disse hendelser fra virkeligheten har et viktig budskap: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld!» (Salme 115:1)

Det er ikke galt å oppmuntre, men å opphøye en predikant kan for ham bli en farlig fristelse til hovmod. Den beste oppmuntring en predikant kan få, er når han forstår at andre kristne ber for ham. (Rom 15:30) Forbønnen har stor betydning i kampen for Guds rike – når forsamlingen ber for predikanten og predikanten ber for forsamlingen. Det viktigste er at hver og en av oss er rede til å gå inn til evigheten.

Må Guds nåde og Jesu blod som renser fra all synd få være vår eneste trøst i livet og i møte med døden.

Må ingen miste sitt kristusliv.



Tatt fra bladet «Pietisten»

Fra svensk ved Ragnar Opstad

L&E 39. årgang, nummer 10

Sist oppdatert: www.nll. no