Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord!»

«Den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord!»
Av Jon Espeland

Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm, men den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord! Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren. Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?

Jer 23:28-29



Guds ord skapte i begynnelsen himmel og jord. Alt er utgått fra Gud ved hans ord. Ordet fra Guds munn er et skaperord som skaper hva det nevner. Når vi har med Guds ord å gjøre, har vi derfor med Gud selv å gjøre. Denne sannhet har kommet i miskreditt i vår tid. Vi har vært inne i en periode i norsk kristenliv hvor Guds ord stod høyt i kurs, ble verdsatt og påaktet og skapte liv og frelsesfryd i bygd og by.



Men i de senere tiår har vi kommet mer og mer bort fra Ordet. Det betyr ikke at vi fornekter det, men det har ikke lenger den plass i kirke og kristenliv som det hadde før. Det har liksom blitt så alminnelig det med Guds ord, så lite spennende og ekstraordinært. Det er jo bare ord og litteratur, en kunnskap vi har hatt i årevis, noe vi kan og behersker, noe som ikke lenger har nyhetens interesse…



Så kommer drømmene og visjonene og banker på menighetens dør. De representerer noe nytt, noe spennende, noe som ikke står skrevet, som vi ikke har hørt før. De har nyhetens interesse, fanger oppmerksomhet og skaper engasjement. Og bølger av ny driv og nye måter å tenke og tale og handle på går ut fra visjonære ledere med vellykkede menigheter som fanger inn mennesker til sine møter i tallrike skarer. De bruker nye teknikker, midler og grep, men understreker igjen og igjen at de står fullt og fast på Ordets grunn. Og vi må innrømme at de lykkes med sine teknikker, de skaper livskraftige menigheter, har god økonomi, en dragende kraft på verden og skaper glade og inkluderende fellesskap med varme, omsorg og trivsel.



Men midt i sin suksess synes de å glemme, eller i alle fall ikke å ville legge øre til den advarsel som noen av oss kommer med. Det er ikke fordi vi ønsker å være negative eller kritiske. Men det er fordi vi i alt dette nye savner det vi lever av: Selve forkynnelsen av Guds ord! Utlegningen av Skriften er nemlig selve livet for den som er kommet til tro på Jesus. Forkynnelsen er mat for den frelste sjel. Ved forkynnelsen virker Guds ord på hjerte- og samvittighetsliv. Synderen blir avkledd, avslørt og dømt under lovens ild, «lik en hammer som knuser berg!» Og evangeliets ord om at «dine synder er deg forlatt!» (Luk 7:48) blir vederkvegende, livgivende og umistelige!



En kristen kan ganske enkelt ikke leve uten denne forkynnelse. Så enkelt er det med den saken!



Forkynnelsen av Guds ord har fulgt Guds folk og menighet fra begynnelsen av. Først forkynte Gud selv direkte til de første mennesker, så sendte han sine profeter, så talte han til oss gjennom Sønnen (Heb 1:1-2), så gjennom sine disipler og apostler og siden gjennom skarer av vitner som Ånden utrustet med nådegave til å forkynne Guds ord. I vårt land har vi gjennom flere generasjoner blitt usedvanlig rikt velsignet med forkynnernådegaver som har høstet tusenvis av sjeler inn til den evige hvile i himlenes rike. Og i årevis har troende mennesker benket seg i kirke og bedehus under en forkynnelse som verden og det naturlige menneske har funnet underlig og uinteressant.



Så får alle disse som har drømmer og visjoner, fortelle om sine drømmer, det kan ingen nekte dem, «men den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord!», sier Herren. Så sammenligner han drømmene og Ordet med halm og korn. «Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren.»



Halmen skal brennes med en uslokkelig ild, (Luk 3.17) men kornet er spirekraftig, der det sås i hjertejorden skaper det liv, det vokser og gror like inn i evigheten, det bærer frukt og gir mat som varer ved til evig liv. (Joh 6:27)



Derfor ville vi så gjerne oppmuntre alle Guds ords forkynnere og si «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.» (2Tim 4:2) Og særlig kunne det kanskje være på sin plass i dag å understreke med all tålmodighet, eller trofast tale mitt ord som vi leste det hos profeten Jeremia.



Måtte vi i denne tiden få eie all tålmodighet og trofast tale Guds ord! Det er så lett å miste motet, det er så lett å svartmale, klage og syte. Alt dette ligger til vår natur.



Men Herrens oppmuntring til Ordets forkynnere lyder slik: «Men den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord!»

L&E 39. årgang, nummer 10

Sist oppdatert: www.nll. no