Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

To riker

To riker
Av Olaf Klavenæs



Gal 2:17-21


Det er to åndelige riker, – lovens rike og nådens rike. Lovens rike heter Gjøre og nådens rike heter Høre.
Fariseerne på Jesu tid bekjente seg til Moses (Joh 9:28), men de fornektet Jesus, han som Moses forkynte. Moses er en anklager og Jesus en frelser. Det vil si at de satte sin lit til anklageren og forkastet frelseren. «Den som anklager dere,» sier Jesus «er Moses – han som dere har satt deres håp til. For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om.» (Joh 5:45-46)
Og Moses på sin side sier: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre…» (5M 18:15) Men fariseerne ville ikke høre på ham. For de tilhørte ikke Høre-riket, men Gjøreriket. Deres hjerte var ikke vendt til nåden, men til loven. De hadde ikke møtt veggen og gått konkurs på Gjøre-vegen, tvert i mot anså de seg selv som Mose’ lovs oppfyllere. De skjønte ikke den sammenheng som Jesus peker på i Joh 3:14-15: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» De skjønte ikke at Moses nettopp forkynte Kristus mot syndens dødelige slangegift da han opphøyet slangen i ørkenen. De skjønte ikke at han som stod midt i blant dem, han som talte til dem, var den som Moses satte sitt håp til.
Og grunnen til dette var at de ikke eide et hørende øre. De hørte verken Moses eller Jesus. For hadde de virkelig hørt Moses, hvordan kunne de da sette sin lit til Moses, han som selv satte sin lit til Kristus? Nei, saken var nettopp den at de ikke ville høre, fordi de bare var opptatt av å gjøre!
Moses hadde møtt Guds hellighet og majestet på fjellet Sinai. (2M 33:12f) Da Guds hellighet gikk forbi Moses, førte Gud ham ned i en kløft i klippen. Denne klippen reddet Mose liv, og klippen er Kristus, sier Skriften. (1Kor 10:4) Derfor pekte Moses på Kristus. For loven anklager og slår i hjel, men Kristus frelser den anklagede og gir liv.

Hver sin lov
Hvert rike har sin lov. Mose lov anklager og fordømmer meg. Kristi lov er nåde og frihet. Den som hører Moses, han blir ført til Kristus og får livet. Men den som bare gjør Moses, han blir på Sinai og kommer ikke inn i nådens rike.

Så sier apostelen Jakob: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak 1:25) Hvordan skal vi forstå dette? Krever også Kristi lov gjerninger?
Det samme spørsmålet fikk Jesus i Joh 6:28f: «De sa da til ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.» Å gjøre Guds gjerninger er altså å tro på Jesus. Og troen er en gave fra Gud, lagt ned i hjertet gjennom hørelsen av Ordet, av evangeliet. Kristi lov er derfor ikke en lov som krever rettferdighet, men som gir rettferdighet! Den sivile lov både krever noe av deg og sikrer deg rettigheter. Mose lov krever ditt liv, Kristi lov gir deg liv!

Død for loven
Så sier Skriften i vår tekst «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud.» (Gal 2:19) Dette er nettopp hva fariseerne manglet. De søkte liv ved loven i stedet for å miste sitt liv ved loven. Men hadde de virkelig hørt loven i sitt hjerte og ikke bare i sin forstand, da hadde loven drept dem. For dette er lovens gjerning, å drepe selvlivet og frata synderen alt håp. Paulus sier det slik: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.» (Rom 7:9-11)
Slik har jeg også selv opplevd det. Jeg prøvde på alle måter å bli god, men jeg erfarte at det var ikke stoff i meg til å bli god. Jeg fikk se sannheten om meg selv, jeg mistet mitt liv.

Men dersom nå også vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, selv ble funnet å være syndere, er dermed Kristus blitt en tjener for synden? Langt derifra! For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter. For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.

Og nettopp dette ble meg til liv, idet jeg fikk se at Jesus er mitt liv. Jeg takker Gud for det han har vist meg gjennom sin apostel Paulus, og at jeg i dag kan få vitne sammen med denne apostel og si. «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil 3:7-9) Dette er gratis, uforskyldt. Du får det alt for Jesu skyld alene. Livet under Moses er strev og kav, – gjøre, gjøre, gjøre… Livet under Kritus er hvile og vederkvegelse, – høre, høre, høre…
Jeg kjenner meg ofte dømt. Veien til frihet er alltid å høre – evangeliet!

Jesus min rettferdighet
I Salomos høysang skildrer brudgommen brudens skjønnhet og sier: «Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noen lyte på deg.» (Høys 4:7) Det er Jesus som taler slik om sin brud, – om den synder som har tatt sin tilflukt til ham.
Slik er evangeliet. Kristi lov er fullkommenhetens lov, den setter deg inn i en ganske ny virkelighet og gir deg alle Kristi rettigheter. Du og jeg – de stygge synderne – blir ikledd Jesu rettferdighets drakt. «Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt,» sier apostelen i 2Kor 5:17.
Vi skal få regne oss «som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» (Rom 6:11) Min rettferdighet er Jesus og jeg er fullkommen for Gud i ham!

Du ble min
I Esek 16:8 leser vi: «Da gikk jeg forbi deg og så deg. Og se, din tid var kommet, elskovens tid. Jeg bredte min kappe over deg og skjulte din nakenhet. Og jeg tilsverget deg troskap og sluttet pakt med deg, sier Herren Herren, og du ble min.»
Ja, slik ble jeg frelst! Det var Gud som gikk forbi meg der jeg lå i mine synder! Jeg har fått del i Jesu kjærlighet, ja jeg har fått hele saligheten i ham, og det skal bli stort den dagen jeg med en løst tunge skal få takke ham for frelsen.

Smertens brev
Galaterbrevet var et smertens brev for Paulus. Han kunne ikke lenger takke Gud for sine venner i Galatia, for de hadde kommet i et galt forhold til evangeliet. De hadde fått Jesus malt for øynene som korsfestet, men så hadde de vendt seg bort til «et annet evangelium.» (Gal 1:6) «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (Gal 5:4) Problemet var nettopp dette som jeg har forsøkt å peke på i denne artikkelen: De hadde falt ut av nådens rike og kommet inn i lovens rike. De hadde forkastet Kristus og vendt seg til Moses. De var gått i fra å høre til å gjøre. Og det får Paulus til å utbryte «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!» (Gal 4:19)
Paulus’ nød var at de igjen måtte komme inn under evangeliets hørelse, så deres hjerte igjen kunne fødes på ny ved korsets livgivende ord.

Kristendom er glede
Nasjonalsangen i lovens rike er «Kom, la oss gjøre…» I nådens rike er den «Kom, la oss høre..» I lovens rike er det sukk og klage, i nådens rike lyder takk og lovsang! «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg...» Jes 61:10 «Du har gitt meg glede i mitt hjerte, større enn den de andre har når de har overflod av korn og most.» (Sal 4:8) Jo klarere syn du får på den korsfestede, jo større blir gleden i hjertet! Gud skal ene og alene ha æren for at han fant meg og vil føre meg hjem til sin salige himmel!

Helt frem
Guds plan og vilje med deg og meg er å føre oss helt frem til himmelen. Men midt i all vår skrøpelighet, frykter vi at vi ikke skal nå frem. Da er det godt å få trøste seg på dette bibelordet: «Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil 1:6) Og på dette: «For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen.» (Jes 48:11) Min og din frelse står til Gud. Han søkte og fant oss. Han frelste oss og bevarer oss. Sin ære deler han ikke med noen andre, heller ikke med deg. Din frelse skylder du helt og holdent Gud.

Han fører deg frelst over fjorden, Heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, Vil Jesus dra båten i land. (Sb 168)

Artikkelen er bearbeidet av JE
etter råmanus av OK
L&E



L&E 40. årgang, nummer 1

Sist oppdatert: www.nll. no